I den kunstpolitiske debatten i kjølvannet av tildelingen av Ibsen-prisen til Peter Handke, ble det hevdet at en kunstners oppgave er å være overskridende i sine verk. Kanskje det. Men for hvem, for hvilke idéer? Joseph Goebbels’ og Wolfgang Liebeneiners film Ich klage an illustrer kanskje bedre enn noe annet verk at kunsten ikke kan betraktes isolert, utenfor en samfunnsmessig sammenheng. Vår egen norske skuespillerinne Kirsten Heiberg (foto) var en aktiv medspiller i Goebbels’ uhyggelige overordnede plan, selv om hun ikke opptrådte i Ich klage an. Hun ble aldri stilt til ansvar for sin medvirkning i nazipropagandaen i Norge.

Da Kirsten Heiberg fant sin plass i den tyske filmindustrien i 1938, var den forlengst blitt den tyske nazi-statens forlengede arm. Det skulle bli spesielt tydelig i forhold til en film som drøftet forholdene innenfor tysk helsevesen. I 1941 tok ”filmminister” Joseph Goebbels initiativet til Ich klage an (Jeg anklager). Filmen var en sensasjon, for første gang ble aktiv dødshjelp skildret i en film tyske kritikere hyllet som et verk som ”- er og vil bli stående som et hovedverk i tysk kunst”.

Filmen hadde fått karakteristikken ”kunstnerisk særlig verdifull”, og regien var ved tidligere skuespiller, nå leder for Reichsfilmkammer, Wolfgang Liebeneiner.[1]

Ich klage an handler om legen Thomas Heyt og hans kone Hanna. Under et selskap faller den livsglade Hanna i trappen og får en lammelse. Den viser seg uhelbredelig, hun vil bli helt lam. Hanna er redd for å ligge Thomas til last, og ber sin huslege om hjelp til å dø, noe han avviser som uetisk. Hanna ber da sin mann om bistand; og han setter en giftsprøyte som tar livet av henne. Huslegen betrakter handlingen som drap, og dr. Heyt blir anklaget for mord.

I retten anklager Heyt det tyske samfunnet fordi det ikke tillater at han har befridd sin kone fra hennes lidelser. Samfunnet forlenger livene til mennesker mot naturens gang. Midlene i helsevesenet må brukes til å forlenge livene til friske mennesker.

Ich klage an gjorde et dypt inntrykk på det tyske kinopublikum og mottok overstrømmende kritikker.  

Bakgrunnen for filmproduksjonen var NSDAPs raseteorier nedfelt i partiprogrammet både som en antisemittisk og rasehygienisk rasisme. Med dette som grunnlag startet tyske myndigheter en systematisk sterilisering av bevegelseshemmede, psykisk syke, mennesker med arvelige misdannelser og arvelig alkoholisme. Fra 1933 til 1939 ble om lag 350 000 mennesker sterilisert.[2] Samtidig sørget NSDAPs rasepolitiske kontor for at en rekke ”kulturfilmer” på kino skildret forholdene på institusjoner for eksempelvis psykisk utviklingshemmede, og slik forberedte det tyske folk på at behandlingen av ”ubrukelige” og ”unyttige” pasienter skulle over i en ny fase. De skulle ikke lenger bare steriliseres, de skulle likvideres.

I oktober 1939 undertegnet Hitler et brev som gav de fremtredende SS-medlemmene Philipp Bouhler og Karl Brandt i oppdrag å gi visse leger autorisasjon til å utføre barmhjertighetsdrap på mennesker som var uhelbredelig psykisk syke, programmet ble kalt ”Aktion T 4.” Alle leger måtte nå innrapportere pasienter ved institusjoner for psykisk utviklingshemmede som hadde vært under behandling i fem år eller mer. Jødiske pasienter ble fjernet fra institusjonene og drept i løpet av 1940.

Pasienter ble hentet med buss og kjørt til de ulike dødsanstaltene, eller ”eutanasi-klinikkene” som de ble kalt offisielt. Her ble pasientene til å begynne med drept med giftsprøyter, men for å øke kapasiteten gav Hitler ordre om at gassen karbonoksyd, kullos, skulle brukes. De første gassdrapene fant sted på Brandenburg ”euthanasiesenter” i januar 1940, og gassing ble snart standard avlivningsmetode på alle klinikker.

Det utspilte seg hjerteskjærende scener på de ulike psykiatriske institusjonene når SS-folkene i hvite frakker kom for å hente pasientene i buss.[3]

Joseph Goebbels fulgte nøye med i hvordan eutanasiprogrammet utviklet seg, og i dagboka for 31. januar 1941 skrev han: «Har snakket med Bouhler om spørsmålet om den stilltiende likvideringen av sinnslidende. 40 000 er vekk, 60 000 til må vekk. Det er hardt, men nødvendig arbeid. Og det må gjøres. Bouhler er den rette mannen til dette.»[4]

Mange foreldre og slektninger som fikk brev om at deres pårørende på institusjon var døde, begynte nå å stille spørsmål. Menigheter, særlig innenfor den katolske kirke, protesterte. Lengst gikk den katolske biskopen i Münster, Clemens Graf von Galen, som holdt en oppsiktsvekkende preken 3. august 1941. Var det virkelig slik at sinnslidende pasienter ble drept? I så fall tok han skarp avstand fra det.[5] Prekenen var sterkt medvirkende til at Hitler stoppet T 4-programmet i løpet av august 1941. Da var over 70 000 mennesker likvidert ved de ulike dødsklinikkene, og Goebbels’ mål var ikke nådd.

På denne bakgrunn var det at Goebbels innså at eutanasipolitikken så å si måtte forankres bedre i folket.

Ich klage an var produsert med dette målet for øye. Filmen var nitid planlagt, elementer fra en vitenskapelig dokumentarfilm om eutanasi som ble forberedt av T 4-medarbeideren Herman Schweninger, ble tatt inn i filmen.[6] Videre ble den klippet med omhu for å gjøre den så tilgjengelig for publikum som mulig. Markedsføringsmaterialet som ble distribuert til kinoene, inneholdt et eget brev som kinoeierne kunne sende ut til leger, apotekere, jurister og lærere for å invitere dem spesielt til filmen.[7] I tillegg ble mottagelsen av Ich klage an nøye overvåket av SS’ sikkerhetstjeneste, som tilfreds kunne konstatere at publikum virkelig lot seg engasjere av filmen. De negative reaksjonene fra kirkelige kretser var få.

Dermed hadde Goebbels oppnådd målet med Ich klage an: Det var blitt politisk umulig å protestere mot dødshjelp. Eutanasi var ingen grusom avlivningsmetode; det var en anstendig dødsmåte som også kunne velges av kultiverte mennesker.

Filmsuksessen gjorde det dermed enklere for myndighetene å fortsette med likvideringene av psykisk utviklingshemmede og andre ”unyttige” mennesker. Det ble imidlertid slutt på rene eutanasi-klinikker; den enkelte lege på sykehus, aldershjem og andre institusjoner fikk nå større spillerom. I Polen og Sovjetunionen fortsatte SS’ Einsatzgruppen med likvidasjoner av psykisk utviklingshemmede i stor skala. Goebbels’ anslag for hvor mange sinnslidende som måtte ”vekk” kunne likevel nås: Totalt ble anslagsvis 180 000 mennesker drept av nazistene gjennom ulike former for ”eutanasitiltak” 1939–45.[8]

I en debatt om kunstens og filmens rolle må spørsmålet stilles om det finnes grenser for hva en manusforfatter kan si og en skuespiller framstille – i kunstens navn? Må det ikke være en kunstners moralske plikt å orientere seg i det politiske og samfunnsmessige landskapet, for å unngå å bli brukt av destruktive politiske krefter? Må ikke også en kunstner av og til sette politikk og moral høyere enn kunsten? Er det holdbart å påstå, slik mang en tysk skuespiller gjorde etter krigen: Jeg er bare skuespiller, jeg har aldri interessert meg for politikk?

Bjørn-Erik Hanssen er forfatter og dramatiker. Han har bla. skrevet manus til dramadokumentaren Blod & ære (2008) og er aktuell med biografien om Kristen Heiberg, Glamour for Goebbels. Les også hans forrige innlegg: Da Goebbels styrte norsk filmpolitikk

Noter: