Hollywood-filmen er hvit, hetero, ung og mannlig. Øverst troner genmodifiserte dinosaurer, superhelter, biler og geværer. Er større variasjon mulig, spør Jon Inge Faldalen etter å ha sett sommerens blockbustere og lest seg opp på de siste bransjeanalysene.
«It’s amazing, there are lines around the block.» George Lucas
“The movies nowadays, that’s the trouble. Sequels and remakes, bunch of crap.” Transformers
“Jeg har ofte trukket lærdom av en dum amerikansk film.” Ludwig Wittgenstein
Da jeg var liten, så jeg i en lang periode Supermann II (1980) hver dag på video. Jeg kan ennå lukke øynene og se hvordan han lander forsiktig på bakken med en fot først. Mamma sydde kostyme, og fetterne mine og jeg lekte Supermann, Lynvingen og Robin (i stedet for Alias, Smith and Jones!).
Etter å ha binget blockbustere fra det siste året på kino og hjemme i sommer, kjenner jeg metaforen «Hollywood: Drømmefabrikken» i kroppen. Hodet er ubevisst invadert og kolonisert av fantastiske superheltfigurer, og drømmene har alt for raske kamerabevegelser og klipp, i en mise-en-scène av påkostede, eventyrlige CGI-landskap.
Drømmene mine er snart så dyre at jeg ikke lenger har råd til å sove.
Jeg får legge dem ut på Kickstarter:
Marvel’s Fleksnes.
Video, no demand.
Kvartalsknuser
Charles R. Acland skriver i artikkelen «Senses of Success and the Rise of the Blockbuster» (2013) i tidsskriftet Film History at «though blockbusters do not make up a genre per se, we expect such films to share characteristics and to display generic links to action, science fiction, disaster, fantasy, and family animation movies». Det er gjerne to svært forutsigbare og kjedelige posisjoner i diskusjonen om disse filmene:
1) for (de som tenker at man kan lære mye av en dum amerikansk film; systemets geni (André Bazin); effekter uten orsak), eller
2) mot (de som tenker at man ikke kan lære mye av en dum amerikansk film; systemets idioti; effekter uten årsak).
Blockbusteren er tradisjonelt sett på som en mindreverdig kulturelt objekt: «many traditional qualities of cinema – storytelling skill, narrative sophistication, good writing, skilled acting – are quite lacking in such pictures», skrev Stephen Prince i 2003. Svarene man får avhenger selvsagt av spørsmålene man stiller. Spørsmålet «Hva kan man lære av en blockbuster?» vil gi et annet svar enn «Hva kan man oppleve med en blockbuster?» Jeg vil forsøke å belyse både kvaliteter og problematiske sider ved denne “type of movie: not quite a genre, but almost; often science fiction but not necessarily; something to do with action movies although not always” (Tom Shone, Blockbuster: How Hollywood Learned to Stop Worrying and Love the Summer, 2004). Shone skriver videre at “the term “blockbuster” has been subject to a strange sideways drift: once a purely economic term, with no generic preference, it was conferred solely by a movie’s box office return – and, by default, its audience.” Nå er det blitt “the name a movie calls itself, before it is even out of the gate”. Og utviklingen de senere årene tyder på en innsnevring av handlingsrommet for denne typen film, mot en sjangrifisert blockbuster.
En blockbuster – og la oss videre kalle den en kvartalsknuser – var opprinnelig en stor bombe brukt under annen verdenskrig. Begrepet er senere benyttet om ulike suksessfulle kulturuttrykk, som store kassasuksessfilmer. Kvartalsknusermetaforen kan forstås på to vis, som
Jeg liker den siste, mindre voldelige forståelsen, særlig fordi den åpner for mangfoldet blant de historisk aller mest innbringende filmene, som ikke bare består av storslagne effektfilmer der bomber faller og kvartaler knuses. Se bare på sjangervariasjonen på listen over tidenes mest suksessrike filmer fra boxofficemojo.com (inflasjonsjustert):
Her er det flere mesterverk, og den relativt heterogene listen favner sjangrene drama, romantikk, historisk og bibelsk epos, science fiction, action, eventyr, musikal, katastrofefilm, animasjon, skrekkfilm og komedie. Med unntak av Star Wars-oppfølgerne, er alle filmene originalfilmer. Og blant de aller øverste filmene finner vi store kvinnelige hovedroller: Vivien Leigh, Carrie Fisher, Julie Andrews og Kate Winslet. Og vi må helt ned på 14. plass for å finne en film laget etter årtusenskiftet: James Camerons Avatar (2009), som uten inflasjonsjustering troner øverst på lista.
Teltfilm
«We want one big film a year. The rest are budgeted to avoid risk”, sa marketing executive Frank Mancuso i Paramount på 1970-tallet (sitert i Shone). Og fra omkring år 2000 er disse største filmene omtalt med bransjesjargong som «tentpole movies» – la oss kalle dem teltfilmer. Disse skal tjene inn nok penger til å dekke over de mindre filmenes eventuelle tap. De største teltfilmene får bokstavelig folk til å telte i kø for billetter, og andre strømmer gjerne til for å se køen rundt kvartalet. Kroneksemplene er Ringenes Herre: Ringens brorskap (2001) og Harry Potter og de vises stein (2001), som i følge Forbes’ Scott Mendelson «basically kicked off what I like to call the ‘all tentpoles, all the time’ mentality in Hollywood.» Denne teltfilmer-hele-tiden-strategien baserer seg på ideen om «spending $150-$200m on an all-ages four-quadrant fantasy blockbuster that could make $600m-$1 billion worldwide» i motsetning til å bruke «$90-$120m on an R-rated action movie and hoping for at best $350m worldwide.» Teltfilmtankegangen smadret altså Jerry Bruckheimer/Michael Bay-kvartalsknuserne fra nittitallet og «helped kill the notion of explicitly adult studio pictures outside of Oscar season». De fleste filmene blir dermed laget for barn i alle aldre.
Men denne utviklingen har pågått lenge. Skuespiller Meryl Streep sa i 1990 at «People don’t need to understand English to know something is exploding and to enjoy the spectacle. They don’t call it the bottom line for nothing. Where have all the classic films gone? Look under the wheels of the blockbusters» (Prince 2003). Og det er fint lite igjen av den klassiske filmen under kvartalsknusernes hjul på listen over de mest innbringende filmene siden år 2000 (inflasjonsjusert):
1. Avatar
2. Jurassic World
3. Marvel’s The Avengers
4. The Dark Knight
5. Shrek 2
6. Spider-Man
7. Pirates of the Caribbean: Dead Man’s Chest
8. The Lord of the Rings: The Return of the King
9. Finding Nemo
10. Spider-Man 2
11. The Passion of the Christ
12. Star Wars: Episode III – Revenge of the Sith
13. The Lord of the Rings: The Two Towers
14. The Dark Knight Rises
15. Harry Potter and the Sorcerer’s Stone
16. The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring
17. Transformers: Revenge of the Fallen
18. Star Wars: Episode II – Attack of the Clones
19. Toy Story 3
20. The Hunger Games
Her er det noen gode filmer, men sjangervariasjonen er begrenset til action, eventyr, science fiction, superheltfilm, fantasy, animasjon og kun ett drama (The Passion of the Christ). Til sammenligning med listen over tidenes mest innbringende filmer er flesteparten etter år 2000 ikke originalfilmer, men del av en eldre (Jurassic World) eller nyere (Avatar) franchise (og igjen skiller The Passion of the Christ seg ut som en «one-off», selv om akkurat den fortellingen vel må kunne sies å være viden kjent og allerede gjennomfilmatisert). Det handler om «building», byggefilmer, amerikanske byggeklosser. I samtalen «Writing the Hollywood blockbuster» (YouTube, 2011), med manusforfatterne Shane Black, Terry Rossio, Mark Fergus og David Hayter, beskrives ønsket fra studioene om «something known» og arbeidsprosessen med omskrivinger og daglige endringer av manus også under innspilling av X-Men– og Iron-Man-filmer. «Is it just superheroes now, I guess?» spør veteranen Black.
Filmer med en kvinne i hovedrollen begrenser seg til én: sisteplassen Hunger Games. Dominansen til franchiser innen science fiction, fantasy, superheltfilmer og animasjon vitner om at Hollywood er inne i en dyp, maskulin regresjon. Filmskaperne reiser til gutterommet eller garasjen, blåser støv av leker og tegneserier, og syr superheltkostymer spunnet av eget navlelo. Krass som han er, sier George Lucas til Charlie Rose i 2014 at Hollywood-studioene «don’t have imagination, talent, creativity, so then what are they selling?» «The same cookie-cutter movie». Eksemplevis er menneskefigurene i stusslige Pixels like todimensjonale som spillfigurene burde forblitt.
Fast and Furiosa
Trenden har – med enkelte unntak, som gir håp om større variasjon – fortsatt de siste 365 dagene:
Omkring suverent vakre og rørende Interstellar (av kvartalsknuserkunstneren Christopher Nolan) og heseblesende Mad Max: Fury Road – en film for voksne i alle aldre, en oppvisning i forbløffelse, forfølgelse og fortelling – er det også her dominans av action, eventyr, science fiction, superheltfilm, fantasy og animasjon, men drama, romantikk, komedie og musikkfilm er i tillegg representert.
Likevel troner genmodifiserte dinosaurer, superhelter, biler og geværer øverst. Store deler av stjernesystemet er nå dødt og forvandlet til sorte hull. Superdeltfilmene er heller preget av heltegrupper, teknologifetisjering og geografisk og historisk hybris, der alt for mye – som regel hele jordkloden og menneskeheten, fortiden og fremtiden – står på spill i en last minute rescue.
Filmene er drastiske, men ikke dramatiske. Bevegelses- og klippemanien må lære av de som oppfant dynamikken, filmskapere som Spielberg og Cameron, og filmer som E.T., T2 og A.I. Godt forspill hindrer at klimaks blir mekanisk, tørt og følelsesløst. Og hva er det egentlig vi kan lære av en smågodtfilm som Avengers: Age of Ultron? At kun ekstraordinære mennesker kan gjøre en forskjell? At de store massene må gjetes og hjelpes? At demokratisk valgte ledere og statlig voldsmakt er maktesløs? At alt løser seg i siste liten?
Heltedyrking gjør oss alle tilkortkomne.
Tematisk er kvartalsknuserne også ofte paradoksale, i en kamp mot ond kapitalisme, men for god kapitalisme, mot ond teknologi, men for god teknologi: “It would be one of the more resounding ironies of the blockbuster age, that movies so driven by the lure of money would be so shamefaced about the making of it”, skriver Shone. «If multimillion-dollar denunciations of the evils of corporate commerce were what the kids wanted, the multimillion-dollar denunciations of the evils of corporate commerce were what they would get.»
De fleste filmene er stadig deler av ulike franchiser, bortsett fra originalfilmen American Sniper, som tydeligvis traff et patriotisk «we protect our own»-machopublikum som ellers unngår kinosalen. Samtidig fins det flere store (og til og med noen gode) kvinneroller i både Jurassic World, bueskytende Jennifer Lawrence i The Hunger Games: Mockingjay – Part 1, Cinderella, Jessica Chastain i Interstellar, Pitch Perfect 2, Gone Girl og Fifty Shades of Grey, men mest interessant er utvilsomt Charlize Theron som Furiosa i Mad Max: Fury Road – en epokegjørende kraftprestasjon på høyde med Sigourney Weaver i Alien-filmene eller Linda Hamilton i Terminator-filmene.
Men det er viktig å vite at dette dessverre er unntak fra regelen. Den ferske forskningsrapporten «Inequality in 700 Popular Films» fra USC Annenberg’s Media, Diversity, & Social Change Initiative dokumenterer nedslående tall om representasjon av kjønn og etnisitet i Hollywood, både foran og bak kameraet. Kvinner, altså den ene 50-prosenten – som også kjøper halvparten av kinobillettene – lager bare hver 50-ende film, kun 1,9 % av et utvalg på 700 amerikanske filmer i perioden 2007-2014.
Det er til å grine av.
Filmkritiker Manohla Dargis i The New York Times oppsummerer rapporten slik:
«The numbers are stunning: From 2007 through 2014, women made up only 30.2 percent of all speaking or named characters in the 100 top-grossing fictional films released in the United States….The movies are white: 73.1 percent of all the speaking or named characters in the top 100 movies were white…The movies are straight: Only 19 total characters were lesbian, gay or bisexual — none were transgender…The movies are young: Only 19.9 percent of female characters were 40 to 64 years old…The movies are male: Only 1.9 percent of the movies were directed by women…In 2014, not a single title in the top-grossing 100 fictional films starred a woman over 45.»
Hollywood-filmen er altså hvit, hetero, ung og mannlig. Den diskriminerer etnisitet, legning, alder og kjønn. Rollene ”available to nonwhite performers — think of the ubiquitous black friend, the Latina waitress and the Asian storekeeper — are often little more than casting tokenism”, skriver Dargis.
Variety hadde tidligere i år en serie med tittelen “Broken Hollywood”, der ulike bransjeaktører skrev innlegg om utfordringer for filmbyen, der noen vet noe (det er selvsagt bare tull at ingen vet noe). The Hunger Games-produsent Nina Jacobson mener at “There Are Too Few Opportunities for Young Executives, Minorities, Women”:
«There is a shortage of opportunity for young people, and a resulting shortage of fresh blood… And the chance for people of color, people who may not have connections in the business, to reach your doors is not as likely. The result is a more homogenous workforce that isn’t in anybody’s best interest. Fewer movies made mean more aversion to risk. More aversion to risk means playing it safe in terms of people who get hired…The people who make movies should be as diverse as the people who watch them… If people are going to give opportunities to those who remind them of themselves, and the majority who work in Hollywood are white men, then the majority of opportunities go to white men. In order to have critical mass, you have to push harder and get out of your comfort zone. “Boys don’t identify with a female protagonist” is a common conventional wisdom. It’s just not true. We see that with the superhero syndrome. Look how long it’s taken to get “Wonder Women” off the ground. A lot of these stories come from a previous era where there are fewer female protagonists. Because we’re in a business that values pre-existing titles, we get stuck in a backward loop.»
«Learn genders, man!», ropes det ut i Guardians of the Galaxy, der det som i flere andre kvartalsknusere – eksempelvis Mission: Impossible Rogue Nation – er likestilte slåsskamper mellom menn og kvinner. Det er en forsåvidt fint tenkt, men problematisk utopi.
Hva med ikke-teltfilmene?
Bransjen leter stadig etter formelen for filmens minste felles multiplex. Vil – og må – studioene fortsette å satse (utelukkende) på kvartalsknusere og teltfilmer? Anita Elberse argumenterer for dette i boka Blockbusters: Hit–making, Risk-taking, and the Big Business of Entertainment (2013):
«In 1999, Alan Horn, new in his role as president and chief operating officer of the film and television studio Warner Bros., embarked on a high-stakes strategy. Entrusted with the power to decide which movies the studio would make — the coveted «greenlighting» decision — he chose to single out four or five so-called tent-pole or event films — those thought to have the broadest appeal — among its annual output of around twenty-five movies, and support those picks with a disproportionately large chunk of its total production and marketing budget….By 2011, Horn could look back on an unparalleled winning streak: under his leadership, Warner Bros. became the only studio in history to surpass $1 billion at the domestic box office for eleven years in a row».
Elberse konkluderer med at “a ‘blockbuster strategy’ works” og at “betting heavily on likely blockbusters and spending considerably less on the ‘also rans’ is the surest way to lasting success in show business”. Hun hevder at “content producers can’t afford to walk away from big bets — doing so would actually increase their chance of failure in the long run”, og at siden “in today’s markets where, thanks to the Internet, buyers have easy access to millions and millions of titles, the principles of the blockbuster strategy may be more applicable than ever before… blockbusters will become more — not less — relevant to popular culture, and blockbuster strategies will thrive”. Kvartalsknuseren forsvinner altså ikke med det første.
Men et interessant eksempel er Universal-studioet, som i 2014 hadde rekordutbytte uten en eneste teltfilm på repertoaret. Med utsettelsen av storfilmen Furious 7 til 2015 gjennomførte Universal uten noen egentlig strategi et “accidental experiment” som viste seg å bli en stor suksess: “The films were smaller, the grosses were smaller, but the profits were bigger”, skriver Mendelson i Forbes. Eksemplet viser at studioene kan klare seg uten de største teltfilmene: “you can make massive profits from a solid and stable and diverse slate of moderately budgeted movies”. Mendelson mener at “it’s a question of what kind of industry we want. Do we want a deluge of mega-budget franchise films that score massive weekends every single week, or do we want a bit of variety in our multiplex fare?” Variasjon, takk. Det nå nedlagte nettstedet The Dissolve oppsummerer det slik:
«Universal has had its best year, its most profitable year, while attacking the box office free of superhero films, tentpole fantasy offerings, or an animated hit. Its biggest franchises did not offer up a feature. With smaller budgets, the studio was able to surpass expectations and not get dinged by any one massive failure. Still better: This sort of slate ensures original features and fresh material. New ideas? What a concept!»
Nye ideer og nytt materiale er gull verdt når man ikke kan stole på at en oppfølger utligner eller overgår originalen. Oppfølgere blir oftere og oftere nedledere. Som Kevin Tsujihara, Warner Bros. Entertainment chairman and CEO, skriver: “content is more valuable than ever”.
Og Horn, nå Walt Disney Studios chairman, skriver også i Variety at “Hollywood Has to Make the Economics Work for Smaller Movies”:
«I’ve long been a believer in the power of tentpoles to drive our business, but there’s a special place in my heart for smart, emotional films on a smaller scale… Great stories come in all sizes, but the economics of the business have made it increasingly difficult for smaller movies to be profitable and, in turn, to get made….As an industry, we really have to look at how we can reduce the cost of making non-tentpole movies, and it requires action from everybody who believes these pictures deserve to see the light of day, from the studio level to the producers, directors, writers and actors. We have to be innovative about marketing; these movies can’t sustain the same media campaign that they might have had 10 to 15 years ago. We need to build the conversation organically, and we need to find release dates that allow for space to grow with word of mouth».
Så gjenstår det å se om det kommer flere år uten teltfilmer. Det er ikke sikkert. Hollywood har aldri tjent mer penger enn hittil i 2015, og det er særlig takket være noen få kjempesuksesser. I juni skrev Hollywood Reporter at «A hybrid pack of hits — including ‘Avengers: Age of Ultron’ and ‘Jurassic World’ — have helped set the North American box office revenue record at an all-time high of $5.3 billion year-to-date.» Og Forbes skrev at «we may end 2015 with films from this year making up anywhere from four to six entries on the all-time top ten» — inflasjonsjustert, vel å merke. Og i desember kommer nyere tids mest suksessfulle filmunivers, Star Wars, med et ny høytidsspesial, signert J.J. Abrams, som med denne filmen sannsynligvis tar steget opp til den øverste ligaen Hollywood-regissører. Og da blir det kanskje på ny både telt og kø rundt kvartalet.
Jon Inge Faldalen er doktorgradsstipendiat ved UIO og fast bridragsyter til Rushprint.
Hollywood-filmen er hvit, hetero, ung og mannlig. Øverst troner genmodifiserte dinosaurer, superhelter, biler og geværer. Er større variasjon mulig, spør Jon Inge Faldalen etter å ha sett sommerens blockbustere og lest seg opp på de siste bransjeanalysene.
«It’s amazing, there are lines around the block.» George Lucas
“The movies nowadays, that’s the trouble. Sequels and remakes, bunch of crap.” Transformers
“Jeg har ofte trukket lærdom av en dum amerikansk film.” Ludwig Wittgenstein
Da jeg var liten, så jeg i en lang periode Supermann II (1980) hver dag på video. Jeg kan ennå lukke øynene og se hvordan han lander forsiktig på bakken med en fot først. Mamma sydde kostyme, og fetterne mine og jeg lekte Supermann, Lynvingen og Robin (i stedet for Alias, Smith and Jones!).
Etter å ha binget blockbustere fra det siste året på kino og hjemme i sommer, kjenner jeg metaforen «Hollywood: Drømmefabrikken» i kroppen. Hodet er ubevisst invadert og kolonisert av fantastiske superheltfigurer, og drømmene har alt for raske kamerabevegelser og klipp, i en mise-en-scène av påkostede, eventyrlige CGI-landskap.
Drømmene mine er snart så dyre at jeg ikke lenger har råd til å sove.
Jeg får legge dem ut på Kickstarter:
Marvel’s Fleksnes.
Video, no demand.
Kvartalsknuser
Charles R. Acland skriver i artikkelen «Senses of Success and the Rise of the Blockbuster» (2013) i tidsskriftet Film History at «though blockbusters do not make up a genre per se, we expect such films to share characteristics and to display generic links to action, science fiction, disaster, fantasy, and family animation movies». Det er gjerne to svært forutsigbare og kjedelige posisjoner i diskusjonen om disse filmene:
1) for (de som tenker at man kan lære mye av en dum amerikansk film; systemets geni (André Bazin); effekter uten orsak), eller
2) mot (de som tenker at man ikke kan lære mye av en dum amerikansk film; systemets idioti; effekter uten årsak).
Blockbusteren er tradisjonelt sett på som en mindreverdig kulturelt objekt: «many traditional qualities of cinema – storytelling skill, narrative sophistication, good writing, skilled acting – are quite lacking in such pictures», skrev Stephen Prince i 2003. Svarene man får avhenger selvsagt av spørsmålene man stiller. Spørsmålet «Hva kan man lære av en blockbuster?» vil gi et annet svar enn «Hva kan man oppleve med en blockbuster?» Jeg vil forsøke å belyse både kvaliteter og problematiske sider ved denne “type of movie: not quite a genre, but almost; often science fiction but not necessarily; something to do with action movies although not always” (Tom Shone, Blockbuster: How Hollywood Learned to Stop Worrying and Love the Summer, 2004). Shone skriver videre at “the term “blockbuster” has been subject to a strange sideways drift: once a purely economic term, with no generic preference, it was conferred solely by a movie’s box office return – and, by default, its audience.” Nå er det blitt “the name a movie calls itself, before it is even out of the gate”. Og utviklingen de senere årene tyder på en innsnevring av handlingsrommet for denne typen film, mot en sjangrifisert blockbuster.
En blockbuster – og la oss videre kalle den en kvartalsknuser – var opprinnelig en stor bombe brukt under annen verdenskrig. Begrepet er senere benyttet om ulike suksessfulle kulturuttrykk, som store kassasuksessfilmer. Kvartalsknusermetaforen kan forstås på to vis, som
Jeg liker den siste, mindre voldelige forståelsen, særlig fordi den åpner for mangfoldet blant de historisk aller mest innbringende filmene, som ikke bare består av storslagne effektfilmer der bomber faller og kvartaler knuses. Se bare på sjangervariasjonen på listen over tidenes mest suksessrike filmer fra boxofficemojo.com (inflasjonsjustert):
Her er det flere mesterverk, og den relativt heterogene listen favner sjangrene drama, romantikk, historisk og bibelsk epos, science fiction, action, eventyr, musikal, katastrofefilm, animasjon, skrekkfilm og komedie. Med unntak av Star Wars-oppfølgerne, er alle filmene originalfilmer. Og blant de aller øverste filmene finner vi store kvinnelige hovedroller: Vivien Leigh, Carrie Fisher, Julie Andrews og Kate Winslet. Og vi må helt ned på 14. plass for å finne en film laget etter årtusenskiftet: James Camerons Avatar (2009), som uten inflasjonsjustering troner øverst på lista.
Teltfilm
«We want one big film a year. The rest are budgeted to avoid risk”, sa marketing executive Frank Mancuso i Paramount på 1970-tallet (sitert i Shone). Og fra omkring år 2000 er disse største filmene omtalt med bransjesjargong som «tentpole movies» – la oss kalle dem teltfilmer. Disse skal tjene inn nok penger til å dekke over de mindre filmenes eventuelle tap. De største teltfilmene får bokstavelig folk til å telte i kø for billetter, og andre strømmer gjerne til for å se køen rundt kvartalet. Kroneksemplene er Ringenes Herre: Ringens brorskap (2001) og Harry Potter og de vises stein (2001), som i følge Forbes’ Scott Mendelson «basically kicked off what I like to call the ‘all tentpoles, all the time’ mentality in Hollywood.» Denne teltfilmer-hele-tiden-strategien baserer seg på ideen om «spending $150-$200m on an all-ages four-quadrant fantasy blockbuster that could make $600m-$1 billion worldwide» i motsetning til å bruke «$90-$120m on an R-rated action movie and hoping for at best $350m worldwide.» Teltfilmtankegangen smadret altså Jerry Bruckheimer/Michael Bay-kvartalsknuserne fra nittitallet og «helped kill the notion of explicitly adult studio pictures outside of Oscar season». De fleste filmene blir dermed laget for barn i alle aldre.
Men denne utviklingen har pågått lenge. Skuespiller Meryl Streep sa i 1990 at «People don’t need to understand English to know something is exploding and to enjoy the spectacle. They don’t call it the bottom line for nothing. Where have all the classic films gone? Look under the wheels of the blockbusters» (Prince 2003). Og det er fint lite igjen av den klassiske filmen under kvartalsknusernes hjul på listen over de mest innbringende filmene siden år 2000 (inflasjonsjusert):
1. Avatar
2. Jurassic World
3. Marvel’s The Avengers
4. The Dark Knight
5. Shrek 2
6. Spider-Man
7. Pirates of the Caribbean: Dead Man’s Chest
8. The Lord of the Rings: The Return of the King
9. Finding Nemo
10. Spider-Man 2
11. The Passion of the Christ
12. Star Wars: Episode III – Revenge of the Sith
13. The Lord of the Rings: The Two Towers
14. The Dark Knight Rises
15. Harry Potter and the Sorcerer’s Stone
16. The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring
17. Transformers: Revenge of the Fallen
18. Star Wars: Episode II – Attack of the Clones
19. Toy Story 3
20. The Hunger Games
Her er det noen gode filmer, men sjangervariasjonen er begrenset til action, eventyr, science fiction, superheltfilm, fantasy, animasjon og kun ett drama (The Passion of the Christ). Til sammenligning med listen over tidenes mest innbringende filmer er flesteparten etter år 2000 ikke originalfilmer, men del av en eldre (Jurassic World) eller nyere (Avatar) franchise (og igjen skiller The Passion of the Christ seg ut som en «one-off», selv om akkurat den fortellingen vel må kunne sies å være viden kjent og allerede gjennomfilmatisert). Det handler om «building», byggefilmer, amerikanske byggeklosser. I samtalen «Writing the Hollywood blockbuster» (YouTube, 2011), med manusforfatterne Shane Black, Terry Rossio, Mark Fergus og David Hayter, beskrives ønsket fra studioene om «something known» og arbeidsprosessen med omskrivinger og daglige endringer av manus også under innspilling av X-Men– og Iron-Man-filmer. «Is it just superheroes now, I guess?» spør veteranen Black.
Filmer med en kvinne i hovedrollen begrenser seg til én: sisteplassen Hunger Games. Dominansen til franchiser innen science fiction, fantasy, superheltfilmer og animasjon vitner om at Hollywood er inne i en dyp, maskulin regresjon. Filmskaperne reiser til gutterommet eller garasjen, blåser støv av leker og tegneserier, og syr superheltkostymer spunnet av eget navlelo. Krass som han er, sier George Lucas til Charlie Rose i 2014 at Hollywood-studioene «don’t have imagination, talent, creativity, so then what are they selling?» «The same cookie-cutter movie». Eksemplevis er menneskefigurene i stusslige Pixels like todimensjonale som spillfigurene burde forblitt.
Fast and Furiosa
Trenden har – med enkelte unntak, som gir håp om større variasjon – fortsatt de siste 365 dagene:
Omkring suverent vakre og rørende Interstellar (av kvartalsknuserkunstneren Christopher Nolan) og heseblesende Mad Max: Fury Road – en film for voksne i alle aldre, en oppvisning i forbløffelse, forfølgelse og fortelling – er det også her dominans av action, eventyr, science fiction, superheltfilm, fantasy og animasjon, men drama, romantikk, komedie og musikkfilm er i tillegg representert.
Likevel troner genmodifiserte dinosaurer, superhelter, biler og geværer øverst. Store deler av stjernesystemet er nå dødt og forvandlet til sorte hull. Superdeltfilmene er heller preget av heltegrupper, teknologifetisjering og geografisk og historisk hybris, der alt for mye – som regel hele jordkloden og menneskeheten, fortiden og fremtiden – står på spill i en last minute rescue.
Filmene er drastiske, men ikke dramatiske. Bevegelses- og klippemanien må lære av de som oppfant dynamikken, filmskapere som Spielberg og Cameron, og filmer som E.T., T2 og A.I. Godt forspill hindrer at klimaks blir mekanisk, tørt og følelsesløst. Og hva er det egentlig vi kan lære av en smågodtfilm som Avengers: Age of Ultron? At kun ekstraordinære mennesker kan gjøre en forskjell? At de store massene må gjetes og hjelpes? At demokratisk valgte ledere og statlig voldsmakt er maktesløs? At alt løser seg i siste liten?
Heltedyrking gjør oss alle tilkortkomne.
Tematisk er kvartalsknuserne også ofte paradoksale, i en kamp mot ond kapitalisme, men for god kapitalisme, mot ond teknologi, men for god teknologi: “It would be one of the more resounding ironies of the blockbuster age, that movies so driven by the lure of money would be so shamefaced about the making of it”, skriver Shone. «If multimillion-dollar denunciations of the evils of corporate commerce were what the kids wanted, the multimillion-dollar denunciations of the evils of corporate commerce were what they would get.»
De fleste filmene er stadig deler av ulike franchiser, bortsett fra originalfilmen American Sniper, som tydeligvis traff et patriotisk «we protect our own»-machopublikum som ellers unngår kinosalen. Samtidig fins det flere store (og til og med noen gode) kvinneroller i både Jurassic World, bueskytende Jennifer Lawrence i The Hunger Games: Mockingjay – Part 1, Cinderella, Jessica Chastain i Interstellar, Pitch Perfect 2, Gone Girl og Fifty Shades of Grey, men mest interessant er utvilsomt Charlize Theron som Furiosa i Mad Max: Fury Road – en epokegjørende kraftprestasjon på høyde med Sigourney Weaver i Alien-filmene eller Linda Hamilton i Terminator-filmene.
Men det er viktig å vite at dette dessverre er unntak fra regelen. Den ferske forskningsrapporten «Inequality in 700 Popular Films» fra USC Annenberg’s Media, Diversity, & Social Change Initiative dokumenterer nedslående tall om representasjon av kjønn og etnisitet i Hollywood, både foran og bak kameraet. Kvinner, altså den ene 50-prosenten – som også kjøper halvparten av kinobillettene – lager bare hver 50-ende film, kun 1,9 % av et utvalg på 700 amerikanske filmer i perioden 2007-2014.
Det er til å grine av.
Filmkritiker Manohla Dargis i The New York Times oppsummerer rapporten slik:
«The numbers are stunning: From 2007 through 2014, women made up only 30.2 percent of all speaking or named characters in the 100 top-grossing fictional films released in the United States….The movies are white: 73.1 percent of all the speaking or named characters in the top 100 movies were white…The movies are straight: Only 19 total characters were lesbian, gay or bisexual — none were transgender…The movies are young: Only 19.9 percent of female characters were 40 to 64 years old…The movies are male: Only 1.9 percent of the movies were directed by women…In 2014, not a single title in the top-grossing 100 fictional films starred a woman over 45.»
Hollywood-filmen er altså hvit, hetero, ung og mannlig. Den diskriminerer etnisitet, legning, alder og kjønn. Rollene ”available to nonwhite performers — think of the ubiquitous black friend, the Latina waitress and the Asian storekeeper — are often little more than casting tokenism”, skriver Dargis.
Variety hadde tidligere i år en serie med tittelen “Broken Hollywood”, der ulike bransjeaktører skrev innlegg om utfordringer for filmbyen, der noen vet noe (det er selvsagt bare tull at ingen vet noe). The Hunger Games-produsent Nina Jacobson mener at “There Are Too Few Opportunities for Young Executives, Minorities, Women”:
«There is a shortage of opportunity for young people, and a resulting shortage of fresh blood… And the chance for people of color, people who may not have connections in the business, to reach your doors is not as likely. The result is a more homogenous workforce that isn’t in anybody’s best interest. Fewer movies made mean more aversion to risk. More aversion to risk means playing it safe in terms of people who get hired…The people who make movies should be as diverse as the people who watch them… If people are going to give opportunities to those who remind them of themselves, and the majority who work in Hollywood are white men, then the majority of opportunities go to white men. In order to have critical mass, you have to push harder and get out of your comfort zone. “Boys don’t identify with a female protagonist” is a common conventional wisdom. It’s just not true. We see that with the superhero syndrome. Look how long it’s taken to get “Wonder Women” off the ground. A lot of these stories come from a previous era where there are fewer female protagonists. Because we’re in a business that values pre-existing titles, we get stuck in a backward loop.»
«Learn genders, man!», ropes det ut i Guardians of the Galaxy, der det som i flere andre kvartalsknusere – eksempelvis Mission: Impossible Rogue Nation – er likestilte slåsskamper mellom menn og kvinner. Det er en forsåvidt fint tenkt, men problematisk utopi.
Hva med ikke-teltfilmene?
Bransjen leter stadig etter formelen for filmens minste felles multiplex. Vil – og må – studioene fortsette å satse (utelukkende) på kvartalsknusere og teltfilmer? Anita Elberse argumenterer for dette i boka Blockbusters: Hit–making, Risk-taking, and the Big Business of Entertainment (2013):
«In 1999, Alan Horn, new in his role as president and chief operating officer of the film and television studio Warner Bros., embarked on a high-stakes strategy. Entrusted with the power to decide which movies the studio would make — the coveted «greenlighting» decision — he chose to single out four or five so-called tent-pole or event films — those thought to have the broadest appeal — among its annual output of around twenty-five movies, and support those picks with a disproportionately large chunk of its total production and marketing budget….By 2011, Horn could look back on an unparalleled winning streak: under his leadership, Warner Bros. became the only studio in history to surpass $1 billion at the domestic box office for eleven years in a row».
Elberse konkluderer med at “a ‘blockbuster strategy’ works” og at “betting heavily on likely blockbusters and spending considerably less on the ‘also rans’ is the surest way to lasting success in show business”. Hun hevder at “content producers can’t afford to walk away from big bets — doing so would actually increase their chance of failure in the long run”, og at siden “in today’s markets where, thanks to the Internet, buyers have easy access to millions and millions of titles, the principles of the blockbuster strategy may be more applicable than ever before… blockbusters will become more — not less — relevant to popular culture, and blockbuster strategies will thrive”. Kvartalsknuseren forsvinner altså ikke med det første.
Men et interessant eksempel er Universal-studioet, som i 2014 hadde rekordutbytte uten en eneste teltfilm på repertoaret. Med utsettelsen av storfilmen Furious 7 til 2015 gjennomførte Universal uten noen egentlig strategi et “accidental experiment” som viste seg å bli en stor suksess: “The films were smaller, the grosses were smaller, but the profits were bigger”, skriver Mendelson i Forbes. Eksemplet viser at studioene kan klare seg uten de største teltfilmene: “you can make massive profits from a solid and stable and diverse slate of moderately budgeted movies”. Mendelson mener at “it’s a question of what kind of industry we want. Do we want a deluge of mega-budget franchise films that score massive weekends every single week, or do we want a bit of variety in our multiplex fare?” Variasjon, takk. Det nå nedlagte nettstedet The Dissolve oppsummerer det slik:
«Universal has had its best year, its most profitable year, while attacking the box office free of superhero films, tentpole fantasy offerings, or an animated hit. Its biggest franchises did not offer up a feature. With smaller budgets, the studio was able to surpass expectations and not get dinged by any one massive failure. Still better: This sort of slate ensures original features and fresh material. New ideas? What a concept!»
Nye ideer og nytt materiale er gull verdt når man ikke kan stole på at en oppfølger utligner eller overgår originalen. Oppfølgere blir oftere og oftere nedledere. Som Kevin Tsujihara, Warner Bros. Entertainment chairman and CEO, skriver: “content is more valuable than ever”.
Og Horn, nå Walt Disney Studios chairman, skriver også i Variety at “Hollywood Has to Make the Economics Work for Smaller Movies”:
«I’ve long been a believer in the power of tentpoles to drive our business, but there’s a special place in my heart for smart, emotional films on a smaller scale… Great stories come in all sizes, but the economics of the business have made it increasingly difficult for smaller movies to be profitable and, in turn, to get made….As an industry, we really have to look at how we can reduce the cost of making non-tentpole movies, and it requires action from everybody who believes these pictures deserve to see the light of day, from the studio level to the producers, directors, writers and actors. We have to be innovative about marketing; these movies can’t sustain the same media campaign that they might have had 10 to 15 years ago. We need to build the conversation organically, and we need to find release dates that allow for space to grow with word of mouth».
Så gjenstår det å se om det kommer flere år uten teltfilmer. Det er ikke sikkert. Hollywood har aldri tjent mer penger enn hittil i 2015, og det er særlig takket være noen få kjempesuksesser. I juni skrev Hollywood Reporter at «A hybrid pack of hits — including ‘Avengers: Age of Ultron’ and ‘Jurassic World’ — have helped set the North American box office revenue record at an all-time high of $5.3 billion year-to-date.» Og Forbes skrev at «we may end 2015 with films from this year making up anywhere from four to six entries on the all-time top ten» — inflasjonsjustert, vel å merke. Og i desember kommer nyere tids mest suksessfulle filmunivers, Star Wars, med et ny høytidsspesial, signert J.J. Abrams, som med denne filmen sannsynligvis tar steget opp til den øverste ligaen Hollywood-regissører. Og da blir det kanskje på ny både telt og kø rundt kvartalet.
Jon Inge Faldalen er doktorgradsstipendiat ved UIO og fast bridragsyter til Rushprint.
Legg igjen en kommentar