• Foto: Fortitude – angloamerikansk nordic noir.

Det er skrevet en del om tv-dramatikkens gullalder, men lite om det Klondike-rushet den har utløst i film- og tv-industrien. Det er to hovedtendenser som har bidratt til hjerneflukten vi har sett fra kinofilm til serieformatet: innen filmen har mange mellomstore kvalitetsfilmer, såkalte arthousefilmer, blitt presset ut av markedet fordi de ikke regnes som profitable nok. Isteden har vi fått færre og større filmer, som regel blockbustere rettet mot et ungt publikum. Samtidig har tv-dramatikken slått ut i full blomst, både i kvalitet og volum, og de regissørene som lagde arthousefilmer for kino søker nå tilflukt i tv-serieformatet.

Resultatet er en revitalisering av serieformatet uten sidestykke. Det nærmeste vi kommer en parallell er kanskje den renessansen amerikansk film opplevde da Hollywoodstudioene kollapset på slutten av 1960-tallet. Fordi studioene ikke lenger nådde ut til ungdommen, åpnet det seg muligheter for en ny generasjon filmskapere (Coppola, Scorsese m.fl.) som for en stakket stund dominerte studioenes repertoar med djerve, nyskapende filmer.

I dag er det nye aktører som kaster milliarder etter de såkalte innholdsleverandørene, anført av Netflix som for alvor høynet innsatsen ved også å trampe inn på Hollywoods enemerke, langfilmformatet. Selv om Netflix opptrer mer og mer som et filmstudio, er situasjonen likevel en annen. I dag er markedet fragmentert og nisjene har fått en enestående posisjon.

Det er nesten for godt til å være sant: Hver eneste uke serveres seerne premiere på en ny serie, den ene djervere enn den andre, på tv eller på web, om det gir noen mening lenger å opprettholde et skille. Vi hører historier om hvordan serieskaperne får kunstnerisk carte blanche til å lage noe grenseoverskridende, noe som kan posisjonere tv-kanalen eller nettstedet i det nye mediebildet.

Bortsett fra tv-kanalene og Netflix er det få som tjener penger på å finansiere denne kreative boomen. Men de ser det som formålstjenlig å henge med inntil videre, for ingen vet hva som venter rundt neste hjørne. Det eneste man vet er at seerne forventer noe nytt.

Men stadig flere spør hvor dette vil ende. Dramasjefen for Danmarks Radio, Piv Bernth, er blant flere som mener at dramaboblen snart vil sprekke. Det handles med originalserier og formater over en lav sko, noe som skaper et kunstig prisnivå, hevdet hun under tv-messen MIPTV i mai (og som hun gjentar i den nyeste utgaven av Rushprint).

Under Hollywoods renessanse på 70-tallet brente rock’n roll-generasjonen av noen milliarder før juristene og bokholderne tok over butikken (infamt skildret i boken Easy Riders Raging Bulls). Det ga oss en gullalder å se tilbake på, men amerikanske filmskapere gjenvant aldri samme fotfestet. I boken Difficult Men beskrives en liknende hybris og machokultur innen amerikansk tv-drama som mange frykter også vil få den til å implodere.

Det statssubsidierte norske og nordiske tv-dramaet befinner seg litt på siden av denne darwinismen. Mens det superkommersielle amerikanske tv-dramaet har ledet an i nyskapningen, har de mer tungrodde europeiske kringkasterne havnet på etterskudd.

Danmarks Radio er et av unntakene, og Piv Bernth mener det er på tide at vi gjør opp status om hvor vi vil videre. Nordic Noir er et overfladisk stempel utlendingene har gitt oss, det er ikke noe vi har definert selv. I det øyeblikk vi begynner å tilpasse oss forventningene ute, vil vi miste seerne hjemme – og dermed også ute. Vi kan se tegn til en slik resirkulering av nordiske klisjeer innen nye krimsatsinger, anført av angloamerikanske serier som ikler seg nordiske gevanter. Både Fargo og Fortitude imiterer og fordyper Nordic Noir, og vi kan se framveksten av en sjanger som løsriver seg fra en nordisk virkelighet.

Vårt svar må være å forankre historiene enda mer i vår egen kulturelle bakgård, mener Bernth. Eller for å si det på en annen måte: det er en grunnleggende misforståelse å gi markedet det vi tror markedet vil ha. Det er da vi risikerer å bli noen andres kulturelle bakgård.

Denne kommentaren har også stått på trykk i Aftenposten.