Oh Boy, Frances Ha og Midnight in Paris gjenspeiler tre av vår tids mest begavede filmskaperes kjærlighet til kjente storbyer. Bli med på vår reise gjennom filmene – og byene – i sommervarmen.

Ved første øyekast kan Oh Boy virke som enda en «hipsterfilm» om en ung student som lever livet på lavbudsjett i Berlin. Men det er så mye mer ved denne filmen enn hva den enkle handlingen gir inntrykk av. I starten ser vi hovedpersonen Niko (Tom Schilling) som forsøker å kjøpe en kopp vanlig kaffe, noe han i løpet av filmens 24 timer aldri får til. Det er en morsom scene som også inngår i filmens lett melankolske blikk på en by som hele tiden er i endring.
Det går i utgangspunktet tretten på dusinet av Niko: Han har sluttet på jusstudiet, men får fortsatt penger fra faren som tror han er en flittig student. Denne dagen tar imidlertid mye slutt: Han slår opp med kjæresten og får beskjed av faren om at han heretter må greie seg på egenhånd. Han begir seg ut på en formålsløs vandring gjennom en by han i noen magiske øyeblikk vil se på med nye øyne, godt hjulpet av de han møter på sin vei.
Oh Boy er sammenliknet med noen av filmene til Woody Allen og Jim Jarmusch, en parallell som kan trekkes gjennom den urbane humoren, det svart-hvite fotoet og et godt øye til outsiderne. Men det som først og fremst kjennetegner filmen er en nærhet til Berlin og menneskene der – med Schillings ansikt som effektfullt speil. Han spilte strålende i den tyske krigsserien Unsere mütter, unsere väter som nylig gikk på svensk tv, og i Oh Boy bærer han filmens sorgmuntre kappe elegant på sine skuldre. Han holder hele tiden noe tilbake, med sitt underspill, som gjør at vi ikke kan få nok av ham.
Oh Boy var regissør Jan Ole Gersters eksamensfilm fra filmskolen og er basert på hans eget forhold til Berlin (han startet som assistent på Goodbye Lenin!). At han med sin første film er utpekt til den tyske filmens framtid og talsmann for en ny generasjon, kler egentlig filmen dårlig. Den er en liten perle som fortjener all ære, men som har den lettheten små «indiefilmer» gjerne har. Gerster forsøker ikke å tegne et generasjonsportrett. Ved sin nærsynthet og poetiske utheving av byens «stygg-pene» kvaliteter utfyller den mer påkostede filmer fra Berlins tidligere epoker, som Boxhagener Platz og Goodbye Lenin! på en utmerket og likeverdig måte. Oh Boy bringer ikke skam over Beatles-sangen den har hentet sin tittel fra, og som oppsummerer filmen perfekt: «And though the news was rather sad/ Well, I just had to laugh».
Den kommer omtrent hvert tiår – den epokegjørende «indiefilmen» om unge og ikke så unge mennesker som forsøker å lykkes i New York med et eller annet kunstnerisk, mens de jobber som servitører.
Nå skal filmskaper Noah Baumbach få slippe å stå til ansvar for en generasjon – til det er hovedpersonen Frances altfor nærsynt og unik og filmspråket tidløst, ja, litt tilbakeskuende. Men det er vanskelig å ikke trekke paralleller til tv-serien Girls eller Woody Allens filmer der også denne kampen for å finne seg selv i New York skjer gjennom en brutal, selvutleverende humor.
Frances, spilt av den uforliknelige Greta Gerwig, slår hodet (praktisk talt) mot New Yorks fortau en rekke ganger i filmen, men ser ikke ut til å forstå hva som skjer. Hun er ikke bare en sosial kløne, men også svært klosset rent fysisk, noe som gjør ambisjonene om å bli danser nesten latterlige, om det ikke var for at hun på en merkverdig måte likevel får det til.
Heldigvis er ikke Frances Ha noe tradisjonelt drama. Filmen er delt inn i kapitler, uten noen åpenbar spenningskurve, og flyter av gårde som en tilsynelatende improvisert, fransk nybølgefilm (en inspirasjon Baumbach slår fast ved å resirkulere filmmusikken til nybølgekomponisten Georges Delerue).
Dialogen tilhører definitivt det andre tiåret av årtusenet, mens stilen og virkemidlene kunne vært hentet fra nettopp en nybølgefilm. I likhet med hovedpersonen i Oh, Boy går Frances inn i en slags kvartlivs-krise når 20-årene nærmer seg slutten og et samboerskap ender. Det er ikke bruddet med kjæresten som gjør vondt, men at hun må skille lag med venninnen Sophie. «We’re the lesbian couple that doesn’t have sex anymore”, sier de og introduserer oss for en kvinnelig utgave av en ”bromance” (når to menn på film har et lidenskapelig forhold uten sex).
I Baumbachs forrige film, Greenberg, dro regissøren til Los Angeles for å lage sin dystreste film så langt, om en usympatisk 40-åring, spilt av Ben Stiller, som ikke kan forsone seg med sine nederlag, men heller ikke vil ta lærdom av dem. I den filmen spilte Gerwig en annen frustrert 25-åring på drift, uten selvinnsikt eller næringsvett. Frances er forlengelsen av denne rollen, men heldigvis virker Baumbach lysere til sinns og gir Gerwig atskillig mer å bite i.
Gerwig var lenge kjent fra subsjangeren «mumblecore», der Baumbach også var assosiert medlem, med særtrekk som naturalistisk (les: nesten uforståelig) dialog og ribbet budsjett. Her er det også lavt budsjett, men Baumbach og Gerwig er blitt så dyktige at de makter å forvandle begrensningene til egen fordel. Med denne filmen har Gerwigs unike kvaliteter omsider kommet til sin rett. Hun mumler og avsier replikkene på uortodoks vis, ja visst, men med timing og presisjon. I en scene ser vi henne storme ut av en restaurant for å lete etter en minibank, for hun vil spandere på sin date. Et sveipende kamera tar del i hennes iver etter å overbevise om at hun er en «ordentlig person», som hun selv kaller det, men det ender selvsagt med knall og fall. Det er en vidunderlig scene som oppsummerer Baumbach og Gerwigs tilnærming perfekt: Vi får være vitne til de brutale slagene New York gir superkløna Frances, ofte med skrekkblandet fryd, men vi føler heldigvis et sterkt behov for å plukke henne opp igjen.
I sin stadig mer omflakkende tilværelse som filmskaper har Woody Allen omsider spilt inn en film i sin helhet i byen han hevder å elske like høyt som New York. Som i Vicky Christina Barcelona åpner Midnight in Paris med noen vakre postkort-aktige bilder av kjente landemerker i en europeisk metropol, og her varer den guidete turen faretruende lenge. Men ingen fare: Woody har ikke gått i turistfella. Han er bare hodestups nyforelsket i Paris, men heldigvis ikke hals over hode slik hovedpersonen i filmen er det.
For i resten av filmen er vi på kjent grunn: Som i Allens forrige film, You will meet a tall, dark stranger, møter vi en klassisk amerikansk «eks-pat» i Hemingway-tradisjonen, en frustrert forfatter som egentlig burde skrevet Den store romanen om ikke virkeligheten og kjærligheten spilte ham et puss. I A tall dark stranger spilte Josh Brolin den minst allenske rollefiguren på lenge, og replikkene satt ikke helt godt til den macho framtoningen. Her er Allen nærmere sitt kjente alter ego gjennom Owen Wilsons mer nevrotiske, hengslete portrett av en manusforfatter som forsøker å forlate Hollywood til fordel for et liv som «ekte» forfatter i Paris.
Gil svermer for alt som kan knyttes til 1920-tallets Paris: Hemingway, Picasso og alle som frekventerte Gertrude Steins intellektuelle salong, og Allen lar ham likegodt møte de ikoniske skikkelsene i sin fantasi. Resultatet er en fornøyelig lek med kunstnermyter fra byens gyldne epoke, og spesielt scenene med Hemingway er en festlig harselas med forfatterens æreskodekser.
Men så banker virkeligheten på og vi er tilbake i dagens Paris. Der venter Gils kjæreste Inez (Rachel McAdams) sammen med sine forstokkede foreldre, som verken er morsomme eller interessante nok som amerikanske arketyper (Allen setter her likhetstrekk mellom dumskap og republikansk politikk på en, ja, ganske dum måte). Det er filmens svakhet, sammen med Owen Wilsons uskyldsblå øyne som tar noe av brodden fra ironien i noen av replikkene. Det er mulig jeg er blant de som aldri har kommet over Allens storhetstid og fortsatt ser for meg ham i hovedrollene, men Wilson mangler glimtet i øyet i de få scenene han virkelig trenger det.
Det legger likevel ingen stor demper på denne hyllesten av en udødelig by og dens kunstnermyter. Midnight in Paris vil garantert ikke få samme status som de Paris-inspirerte sangene av Cole Porter som dukker opp i filmen, men det er heller ikke meningen. Dette skal være en luftig, nostalgisk reise.
Disse tekstene har tidligere stått på trykk i Aftenposten som separate anmeldelser.
Ved første øyekast kan Oh Boy virke som enda en «hipsterfilm» om en ung student som lever livet på lavbudsjett i Berlin. Men det er så mye mer ved denne filmen enn hva den enkle handlingen gir inntrykk av. I starten ser vi hovedpersonen Niko (Tom Schilling) som forsøker å kjøpe en kopp vanlig kaffe, noe han i løpet av filmens 24 timer aldri får til. Det er en morsom scene som også inngår i filmens lett melankolske blikk på en by som hele tiden er i endring.
Det går i utgangspunktet tretten på dusinet av Niko: Han har sluttet på jusstudiet, men får fortsatt penger fra faren som tror han er en flittig student. Denne dagen tar imidlertid mye slutt: Han slår opp med kjæresten og får beskjed av faren om at han heretter må greie seg på egenhånd. Han begir seg ut på en formålsløs vandring gjennom en by han i noen magiske øyeblikk vil se på med nye øyne, godt hjulpet av de han møter på sin vei.
Oh Boy er sammenliknet med noen av filmene til Woody Allen og Jim Jarmusch, en parallell som kan trekkes gjennom den urbane humoren, det svart-hvite fotoet og et godt øye til outsiderne. Men det som først og fremst kjennetegner filmen er en nærhet til Berlin og menneskene der – med Schillings ansikt som effektfullt speil. Han spilte strålende i den tyske krigsserien Unsere mütter, unsere väter som nylig gikk på svensk tv, og i Oh Boy bærer han filmens sorgmuntre kappe elegant på sine skuldre. Han holder hele tiden noe tilbake, med sitt underspill, som gjør at vi ikke kan få nok av ham.
Oh Boy var regissør Jan Ole Gersters eksamensfilm fra filmskolen og er basert på hans eget forhold til Berlin (han startet som assistent på Goodbye Lenin!). At han med sin første film er utpekt til den tyske filmens framtid og talsmann for en ny generasjon, kler egentlig filmen dårlig. Den er en liten perle som fortjener all ære, men som har den lettheten små «indiefilmer» gjerne har. Gerster forsøker ikke å tegne et generasjonsportrett. Ved sin nærsynthet og poetiske utheving av byens «stygg-pene» kvaliteter utfyller den mer påkostede filmer fra Berlins tidligere epoker, som Boxhagener Platz og Goodbye Lenin! på en utmerket og likeverdig måte. Oh Boy bringer ikke skam over Beatles-sangen den har hentet sin tittel fra, og som oppsummerer filmen perfekt: «And though the news was rather sad/ Well, I just had to laugh».
Den kommer omtrent hvert tiår – den epokegjørende «indiefilmen» om unge og ikke så unge mennesker som forsøker å lykkes i New York med et eller annet kunstnerisk, mens de jobber som servitører.
Nå skal filmskaper Noah Baumbach få slippe å stå til ansvar for en generasjon – til det er hovedpersonen Frances altfor nærsynt og unik og filmspråket tidløst, ja, litt tilbakeskuende. Men det er vanskelig å ikke trekke paralleller til tv-serien Girls eller Woody Allens filmer der også denne kampen for å finne seg selv i New York skjer gjennom en brutal, selvutleverende humor.
Frances, spilt av den uforliknelige Greta Gerwig, slår hodet (praktisk talt) mot New Yorks fortau en rekke ganger i filmen, men ser ikke ut til å forstå hva som skjer. Hun er ikke bare en sosial kløne, men også svært klosset rent fysisk, noe som gjør ambisjonene om å bli danser nesten latterlige, om det ikke var for at hun på en merkverdig måte likevel får det til.
Heldigvis er ikke Frances Ha noe tradisjonelt drama. Filmen er delt inn i kapitler, uten noen åpenbar spenningskurve, og flyter av gårde som en tilsynelatende improvisert, fransk nybølgefilm (en inspirasjon Baumbach slår fast ved å resirkulere filmmusikken til nybølgekomponisten Georges Delerue).
Dialogen tilhører definitivt det andre tiåret av årtusenet, mens stilen og virkemidlene kunne vært hentet fra nettopp en nybølgefilm. I likhet med hovedpersonen i Oh, Boy går Frances inn i en slags kvartlivs-krise når 20-årene nærmer seg slutten og et samboerskap ender. Det er ikke bruddet med kjæresten som gjør vondt, men at hun må skille lag med venninnen Sophie. «We’re the lesbian couple that doesn’t have sex anymore”, sier de og introduserer oss for en kvinnelig utgave av en ”bromance” (når to menn på film har et lidenskapelig forhold uten sex).
I Baumbachs forrige film, Greenberg, dro regissøren til Los Angeles for å lage sin dystreste film så langt, om en usympatisk 40-åring, spilt av Ben Stiller, som ikke kan forsone seg med sine nederlag, men heller ikke vil ta lærdom av dem. I den filmen spilte Gerwig en annen frustrert 25-åring på drift, uten selvinnsikt eller næringsvett. Frances er forlengelsen av denne rollen, men heldigvis virker Baumbach lysere til sinns og gir Gerwig atskillig mer å bite i.
Gerwig var lenge kjent fra subsjangeren «mumblecore», der Baumbach også var assosiert medlem, med særtrekk som naturalistisk (les: nesten uforståelig) dialog og ribbet budsjett. Her er det også lavt budsjett, men Baumbach og Gerwig er blitt så dyktige at de makter å forvandle begrensningene til egen fordel. Med denne filmen har Gerwigs unike kvaliteter omsider kommet til sin rett. Hun mumler og avsier replikkene på uortodoks vis, ja visst, men med timing og presisjon. I en scene ser vi henne storme ut av en restaurant for å lete etter en minibank, for hun vil spandere på sin date. Et sveipende kamera tar del i hennes iver etter å overbevise om at hun er en «ordentlig person», som hun selv kaller det, men det ender selvsagt med knall og fall. Det er en vidunderlig scene som oppsummerer Baumbach og Gerwigs tilnærming perfekt: Vi får være vitne til de brutale slagene New York gir superkløna Frances, ofte med skrekkblandet fryd, men vi føler heldigvis et sterkt behov for å plukke henne opp igjen.
I sin stadig mer omflakkende tilværelse som filmskaper har Woody Allen omsider spilt inn en film i sin helhet i byen han hevder å elske like høyt som New York. Som i Vicky Christina Barcelona åpner Midnight in Paris med noen vakre postkort-aktige bilder av kjente landemerker i en europeisk metropol, og her varer den guidete turen faretruende lenge. Men ingen fare: Woody har ikke gått i turistfella. Han er bare hodestups nyforelsket i Paris, men heldigvis ikke hals over hode slik hovedpersonen i filmen er det.
For i resten av filmen er vi på kjent grunn: Som i Allens forrige film, You will meet a tall, dark stranger, møter vi en klassisk amerikansk «eks-pat» i Hemingway-tradisjonen, en frustrert forfatter som egentlig burde skrevet Den store romanen om ikke virkeligheten og kjærligheten spilte ham et puss. I A tall dark stranger spilte Josh Brolin den minst allenske rollefiguren på lenge, og replikkene satt ikke helt godt til den macho framtoningen. Her er Allen nærmere sitt kjente alter ego gjennom Owen Wilsons mer nevrotiske, hengslete portrett av en manusforfatter som forsøker å forlate Hollywood til fordel for et liv som «ekte» forfatter i Paris.
Gil svermer for alt som kan knyttes til 1920-tallets Paris: Hemingway, Picasso og alle som frekventerte Gertrude Steins intellektuelle salong, og Allen lar ham likegodt møte de ikoniske skikkelsene i sin fantasi. Resultatet er en fornøyelig lek med kunstnermyter fra byens gyldne epoke, og spesielt scenene med Hemingway er en festlig harselas med forfatterens æreskodekser.
Men så banker virkeligheten på og vi er tilbake i dagens Paris. Der venter Gils kjæreste Inez (Rachel McAdams) sammen med sine forstokkede foreldre, som verken er morsomme eller interessante nok som amerikanske arketyper (Allen setter her likhetstrekk mellom dumskap og republikansk politikk på en, ja, ganske dum måte). Det er filmens svakhet, sammen med Owen Wilsons uskyldsblå øyne som tar noe av brodden fra ironien i noen av replikkene. Det er mulig jeg er blant de som aldri har kommet over Allens storhetstid og fortsatt ser for meg ham i hovedrollene, men Wilson mangler glimtet i øyet i de få scenene han virkelig trenger det.
Det legger likevel ingen stor demper på denne hyllesten av en udødelig by og dens kunstnermyter. Midnight in Paris vil garantert ikke få samme status som de Paris-inspirerte sangene av Cole Porter som dukker opp i filmen, men det er heller ikke meningen. Dette skal være en luftig, nostalgisk reise.
Disse tekstene har tidligere stått på trykk i Aftenposten som separate anmeldelser.
Yeah that’s what I’m talking about babyn–ice work!
Yeah that’s what I’m talking about babyn–ice work!