Writers room er vel det man kaller contradiction in terms. Forfattere samles ikke i rom. Av natur er vi skeptiske, sjalu, negative, arrogante, og verdensmestre. Vi vet best. Vi er dårlige på å samarbeide, dysfunksjonelle – sorte hull av manglende selvfølelse – det er derfor vi drikker, krangler, skjeller ut hverandre eller dem som ikke ser hvor forbanna smarte vi er. I gamle dager ble vi satt på sokkel, om vi ikke gikk til grunne og ble gjenoppdaget og berømte femti år etter begravelsen, i hvert fall beryktede. Men dette var før. Nå er det sushi, zen og sykkelhjelm, men fortsatt mye ensomhet og angst.

Jeg skal ikke juge på meg å ha levd ut forfattermyten mer enn noen dager av gangen, men må vel kunne hevde å ha sett den på nært hold, særlig på nittitallet. Jeg debuterte som forfatter, brukte en vesentlig del av inntektene på tweed og fyllepenner og tisset en gang i halvliteren til en kritiker.

Dette var rett før alle begynte å skrive bøker og folk fortsatt ble preget av ærefrykt når du sa du var midt i en roman du ikke ville snakke om. Forfatter var ikke noe du kunne bli, det var noe du var. Man drømte om en gang å bli innlemmet i oljemalerieraden av lojale forfattere på forlagets styrerom, se sine egne samlede verker i kalveskinn med preget rygg og gullsnitt, kan hende med små vignetter tegnet av Chrix Dahl, selv om han hadde vært død i årtier, men det var sånn man drømte om som ung forfatter.

Du kan ikke brødfø en familie på sånne forestillinger, men det er alltid noen som inviterer deg til en festival der du kan vise frem egoet ditt, lese høyt og oppleve at godt modne bibliotekarer vil ligge med deg.

Jeg har vært så heldig å kunne leve av å skrive, sånn stort sett og med endel drittjobber innimellom for å betale regninger. Men det å bli voksen innebærer å oppdage at verden ikke bryr seg særlig om det du gjør, om du ikke til nød er en Knausgård eller Nesbø.

Jeg husker jeg møtte Nesbø på Havefesten det året han debuterte. Jeg tenkte fortsatt at Di Derre ikke var et ordentlig band, og jeg ga ham noen ovenfra og nedadpregede råd og tenkte at han der er ikke ordentlig forfatter. Det sitter fortsatt langt inne å innrømme at jeg nok tok feil der, gitt. Veldig feil. Og mer ydmykende er det at min hippiefamilie i California ikke en gang tror meg når jeg sier at joda, Nesbø har jeg møtt mange ganger.

Her virker det passende diskré og sånn by the way å nevne at jeg fikk Kritikerprisen et år, tidlig i forfatterskapet, som det heter. Det er klart sånt betyr noe. Det var her jeg møtte Dag Solstad for første gang. Han fikk også Kritikerpris det året, og det gjorde inntrykk at han ikke ville være med på bilde med meg. Ikke fordi han ante noe som helst om meg, men som han sa, jeg deler faen ikke bilde med noen, og tenkte at det var pokker så proft, for det var jo naturligvis bildet av Solstad som ble smørt utover norske avissider. Det var kanskje første gangen jeg stod overfor et større ego enn mitt eget, jeg reiste rett ut av byen, tok inn på et passende pensjonat og kastet meg over Solstads samlede verker, og selv om han aldri har fått til en brukbar slutt, måtte jeg bare innrømme at han er en stor forfatter, svært underholdende – jeg har sett ham på scenen også – han behersker alle virkemidler, og en dæsj av Asperger har aldri skadet på noen opptreden, han er rett og slett fryktelig morsom, selv for dem som ikke er spesielt opptatt av skøytetider.

Man drømte jo om å bli berømt og beryktet, men jeg må stadig forklare hva jeg driver med for ukjente eller nye bekjentskaper. I våre dager virker det både riktig og inkluderende når man svarer at man jobber med tv. Alle har ideer til tv-drama, viser det seg, og en prat om tv-serier engasjerer milelangt ned i folkedypet.

Hvis du virkelig vil prate om tv, skal du jobbe et par år på Hotel Cæsar. Jeg hadde en drosjesjåfør med seilskutetattis og tyrenakke, som virkelig hadde en høne å plukke med den eller de som tok livet av Runa, «den snilleste jenta på norsk tv» – sånt går faen ikke an, sa han og jeg gikk ikke inn på at det strengt tatt var jeg som lot henne knekke sammen av ubehandlet kreft nede på Oslo S, ei heller forsøkte jeg å forklare ham dynamikken i et forfatterrom eller hvordan storyline på en tv-serie til tider påvirkes av alle andre hensyn enn de kunstneriske.

Jeg har måttet skrive om hele krimlinjer på en serie, fordi noen ønsket seg et mer sexy lik i starten. Skal du vise frem et lik tidlig i serien, og det er sterkt å anbefale, kan du like gjerne gjøre det til en jente med én gang. Døde gutter rater dårlig. Vi må ha et sexy lik, for faen, duvende i vannet uten at vi ser ansiktet, bare aner brystvorter og mye hud, blåhvit hud, men ikke altfor dau, for, neida, det er IKKE en klisjé, sier kanskje en annen, det er sjangerkonvensjon. Skal du jobbe med drama på tv eller scene, må du ha ferniss av akademia og bevege deg varsomt i gråsonen mellom ukvalifisert synsing og litteraturvitenskap. Alle kan lese og er sånn sett berettiget til å mene noe om manuset ditt.   Å lede et skriverom er noen ganger å komme tilbake til laget ditt for å legge frem noens datter og deres venninners skuffelser og forventninger ved gjennomlesning av first draft.

Og man lærer seg å leve med andre. Skriverommet blir et herlig forutsigbart vakuum. Her er det uskrevne regler og karma i spill. Det som skjer, blir i rommet – som en hovedregel. Folk som lekker fra rommet eller er illojale er dårlig likt i bransjen, selv om vi alle verdsetter sladder.

En forfatter i Aaron Sorkins stab slengte tvitret dritt om prosessen bak en episode fra The Newsroom sist høst. Når du ser selveste Aaron Sorkin denge løs på tweeten din samme kveld, må det som profesjonell forfatter i Amerika, eller hvor som helst i verden, være en dårlig følelse. Et godt skriverom er femti prosent hudløse utleveringer. Det er her du deler frykt, usikkerhet og sannheten om ditt første samleie og forholdet til mora di, uten at alt dette nødvendigvis er én og samme hendelse. Skriverommene er myteomspunne, det er en aura av brorskap, koder, konspirasjon med noe kunstnerisk og autonomt i veggene. Skuespillere gjør seg unødvendige ærend inn så ofte de kan. De forsøker å få et glimt av sin karakters fremtid på whiteboardene. Det er alltid gøy å skisse opp kjønnsoperasjoner eller smertefull exit på skuespillere som du vet snoker på ettermiddagene. Og selv om du naturligvis har stor respekt for andres rom, er det ingen ting som å snike seg inn og skrible på nye linjer og påfunn på andres whiteboards. På Rubicon snek vi oss inn og klusset nye ideer inn på Ylvis’ whiteboards, for å se om de ble oppdaget. Sett i ettertid virker det umodent.

Arne Berggren er partner i TV Wonder.