– Filmmeldingen fra kulturministeren mangler ambisjoner på vegne av filmbransjen, mener Maria Bock, styremedlem i Norsk skuespillerforbund, med filmfeltet som sitt spesialområde.

Hun siterer fra filmmeldingen: «Regjeringen ønsker færre mål og føringer fra det offentlige i kultursektoren» og følger opp med at « (…) det er en klar målsetting at bransjen på sikt blir mindre avhengige av staten, og at norsk filmbransje utvikler flere økonomisk solide produksjonsselskaper som har kapasitet og kompetanse til å fremme norsk film.»

– Det er vanskelig å lese dette på en annen måte enn at dagens regjering har svært lave ambisjoner på vegne av filmbransjen. Ikke minst ligner dette på ansvarsfraskrivelse. Norsk filmbransje trenger ambisiøse politikere som vil noe med filmfeltet. Det sees ikke denne filmmeldingen, mener hun.

Den glemte kunsteren

Sverre Pedersen, forbundsleder i Norsk Filmforbund (NFF), mener det er forstemmende at filmmeldingen mangler fokus på kunstnere generelt og regissører spesielt.

– Vårt ståsted er at en kulturpolitikk må være basert nettopp på innholdet som skapes. En stortingsmelding om filmpolitikk bør anerkjenne filmskaperens viktige rolle som innholdsleverandør og innovatør, mener han.

– Vi forventet at meldingen ville si noe om hvordan regjeringen ser for seg at kunstnernes økonomiske posisjon og rettigheter skal ivaretas, og hvordan deres opphavsrettslige posisjon kan styrkes.

­Pedersen forteller dette har vært et tema fra før arbeidet med meldingen startet. Det var en tidlig uttalt kritikk fra Filmforbundet og Norske Filmregissører til Ryssevik-rapporten, at den hadde uteglemt kunstnernes rolle og økonomiske posisjon i bransjen.

Marianne Kleven, forbundsleder i Norske Filmregissører (NFR) reagerer også på hvordan kunstnerne er behandlet i meldingen.

– Vi opplever filmmeldingen som veldig overraskende fordi den overhodet ikke nevner filmskapernes virksomhet.

– Disse hovedutfordringene har vi snakket om igjen og igjen; opphavsrett, inntektsstrømmer, hvordan nettleverandører skal bidra økonomisk og stimulering til økt fokus på innovasjon er helt fraværende. Det synes jeg er tannløst. De overordnede visjonene som er viktige å gripe fatt i nå i vår tidsalder, er utelatt.

Opp til bransjen selv

Kleven mener det er bekymringsverdig at meldingen benytter begreper som kvalitet, publikumsoppslutning og markedsandeler, uten å snakke om selve innholdet.

– Innholdet er det som er innovasjonen, orginaliteten, det som provoserer og engasjerer. Innholdet er middelet som fører til resultatene, til publikumsoppslutning og markedsandeler.

– Det er ikke noe nytt, den rødgrønne regjeringen hadde også fokus på markedsandeler, publikumstall – at filmbransjen skulle levere og det klarer vi. Det er ikke det som er problemet nå. Det er bærekraftigheten, mener Kleven.

– Vi har sagt det mange ganger – vi må ha fokus på opphavsrett, kunstneres arbeidsvilkår og at filmskaperen skal kunne leve av å jobbe med innovasjon.

Hun har tidligere opplevd at Widvey tar denne problematikken på alvor.

– Så da burde det vært reflektert i meldingen også. Den legger mange føringer, og bør ta for seg hele næringskjeden. Nå stilles det krav til at bransjen skal være bærekraftig og ha kvalitet, men det virker som det er litt opp til oss selv å finne ut hva det vil si.

Hun legger samtidig til at meldingen også har noe godt ved seg.

– Det er tatt en del kloke valg, og vist måtehold. Forholdet mellom NFI og regionene er regulert på en ok måte, at de nå må samarbeide tettere. Og det er bra at filmmeldingen viser tillit til filmsentrene, for eksempel.

Næringslivet ser dit staten peker

– I filmmeldingen nevnes ikke med et ord kvinneandelen eller minoriteter innen film, påpeker Maria Bock i skuespillerforbundet.

– Den rødgrønne regjeringen hadde dette som et tema gjennom hele sin periode. Nå nevnes ikke ordene engang. For dagens regjering er ikke likestilling et tema. Her er det den sterkestes rett.

– Filmbransjen er som resten av samfunnet, vi går minste motstands vei og velger de etablerte mennene til de viktigste oppgavene. Filmbransjen ønsker likestilling men også vi trenger veiledning og struktur for å få likestilling og minoriteter inn i filmbransjen. Og det er noe vi bør etterstrebe – fordi publikum fortjener det. De skal få lov til å gå på kino og noen ganger se samfunnet vi lever i.

For å få til det må de gode historiene frem – som historiene om kvinner, mener hun.

– Historiene kvinner skriver må frem og filmene kvinner vil lage og se skal frem. Samfunnet slik det er i dag skal speiles i filmene som lages. For å få til dette trenger vi føringer. Dagens filmmelding er blottet for dette fokuset.

Bock mener mye av ansvaret legges over på filmbransjen selv og frykter dette er en fortsettelse av den økonomiske nedskjæringen av filmfeltet.

– Å tro at det å skjære ned på statlig finansiering til film vil gjøre at det private næringsliv tar over ansvaret er i beste fall kunnskapsløst. Vi ser av erfaring at for hver statlig finansierte krone til film, følger en krone fra det private næringsliv. Næringslivet ser dit staten peker. Det er ingen grunn til å tro at dette skal forandre seg hvis dagens regjering kutter i bevilgningen.

Hun mener dagens regjering legger vekt på det de kaller maktspredning, men vil gi mer makt til de som har mest makt innen filmfeltet, nemlig produsentene.

– De vil etablere en «hurtigsluseordning for etablerte produksjonsselskaper og filmskapere». Hva det innebærer, lurer jeg veldig på. Hvis det er raskere behandlingstid det betyr, vil det si at NFIs budsjett blir raskere brukt opp på de etablerte. Det er det grunn til å stille spørsmål ved.

Høyere blikk

Monica Boracco, leder i Dramatikerforbundet, mener filmmeldingen inneholder flere gode forslag som rommer mange muligheter. Men samtidig mener hun det er problematisk at det ikke foreligger noen analyse av konsekvensene på disse forslagene – som for eksempel hurtigsluseordningen.

– I utgangspunket kan det se ut som en mulighet, med samtidig er det helt uvisst hvordan man skal gjøre det.

– Jeg savner et litt høyere blikk, legger hun til.

– Og et blikk som strekker seg lenger fremover når det gjelder de store teknologiske endringene som foregår på feltet vårt nesten fra dag til dag. Jeg må innrømme jeg hadde forventet mer konkrete løsninger på hvordan nye aktører skal bidra til finansiering av innhold.

Feil insentiver

Torbjørn Urfjell, direktør i Virke (Produsentforeningen), mener filmmeldingen viser hva slags ambisjonsnivå regjeringen har – en positivt vilje til å utvikle filmnæringa som næring.

– Men vi skulle ønske det var mer av kvantifiserbare målsetninger og litt større ambisjon for norsk film, forteller han.

–Vi er glade for at kulturministeren er en klar fanebærer for insentivordningen, men dessverre har det ikke kommet helt i mål. Nå er insentivordningen tenkt rammefinansiert over kulturbudsjettet. Det satser vi på å få justert eller klargjort i stortingsbehandlingen. Finansieringene bør ligge utenfor kulturbudsjettet for ikke å spise opp midlene der.

Insentivordningen er i følge Urfjell et viktig og godt næringspolitisk virkemiddel.

– Men for at ordningen skal få full støtte fra hele filmbransjen er det viktig at folk ikke er redde for at det vil spise av de kulturpolitiske midlene som departementet rår over.

­– For meg virker det som man ikke helt har forstått hva en refusjonsbasert insentivordning er, sier Sverre Pedersen i NFF.

– Refusjonsbasert insentivordning vil si at først skjer det en produksjon, det betales lønn, skatt, arbeidsgiveravgift, moms og andre avgifter. Det kjøpes tjenester som skaper inntekter til staten. Så vil produsentene kunne få refundert en prosentandel av det dokumenterte forbruket i Norge.

– Men i filmmeldingen går de over til å bruke ordet tilskudd om ordningen en rekke ganger. Og dette er ikke en støtteordning. For meg virker det som noen har misforstått noe her, forteller han.

– Tilskudd er en ting, men ved refundering av innbetalte skatter og avgifter trengs det ikke å budsjetteres på forhånd hvor mye som skal gå til insentivordningen. Det vil ordningen selv regulere. Det som refunderes er direkte basert på omsetningen som er skapt.

– Vi mener filmmeldingen har klare svakheter, og vil gå i dialog med regjering og storting for å få forbedringer på plass før den nye norske filmpolitikken blir vedtatt i Stortinget, sier Pedersen.