– Jeg er ikke sosialarbeider, jeg er filmskaper, sier Ulrich Seidl om aktuelle «Im Keller», en radikalt rammende undersøkelse av historiske, psykologiske og sosiologiske grunnmurers fall. Filmen har skapt innenrikspolitisk skandale i Østerrike. Den neste uken kan du se den på Eurodok.
Die Einstellung ist die Einstellung. (Gertrud Koch)
This famous linguist once said that of all the phrases in the English language, of all the endless combinations of words in all of history, that «cellar door» is the most beautiful. (Drew Barrymore som Karen Pommeroy i Donnie Darko)
There is a fundamental misunderstanding which the discussion of my films constantly comes back to. There are simply no “non-staged” documentary films. Unlike other documentary directors who want to make believe that they are not staging anything and pretend to be objective, I do not obscure my method; on the contrary, I raise it to the level of a style. (Ulrich Seidl)
Innstillingen er innstillingen i Ulrich Seidls blikkstille bildedannelse, der et brutalt og nådeløst, men samtidig verdig og omsorgsfullt kamera lar menneskelig øyekontakt oppstå ut fra minutiøst orkestrerte rom. Med lange tagninger, dypfokus, totalbilder og statiske innstillinger deler Seidl stiltrekk med en rekke samtidskunstfilmskapere, men hans særegne tone er ikke til å ta feil av. Han er filmskaperen som pårørende – til et sykt samfunn og dets syke individer.
Provokatør der andre tier
Den østerrikske regissøren – inspirert av von Stroheim, Vigo, Pasolini, Cassavetes, Herzog, Bergman, Tarkovskij, Visconti, Buñuel og Eustache – har for lengst gjort seg fortjent til en særegen plass limt mellom to filmhistorier: dokumentar/fiksjon. Enhver fremstilling er en forestilling, og enhver forestilling er dikt og spill. Seidls filmer bearbeider virkeligheten kreativt og utfordrer selve preposisjonen mellom. Han fremviser ikke bare en annen virkelighet, filtrert gjennom sitt temperament og blikk, men han fortolker, forstår og formidler, og intet menneskelig er ham fremmed.
Den strengt katolsk oppdratte filmskaperen søker mer enn misjonærstillinger, og faksjonsfilmene Good News – Von Kolporteuren, toten Hunden und anderen Wienern (1990) (i følge Werner Herzog en av de beste dokumentarfilmene gjennom tidene), Mit Verlust ist zu rechnen(1992), Tierische Liebe (1995) (i følge Herzog et direkte blikk inn i helvete), Der Busenfreund (1997), Models (1998), Hundstage (2001), Jesus, du weisst (2003), Import-Export (2007), Paradies: Liebe, Glaube, Hoffnung (2012) og Im Keller (2014) gjennomborer arbeidsliv, tro, kjærlighet, sex og vold, og tåler samlet sammenligning med samtidsfilmens ypperste filmforfatterskap, eksempelvis hos Lynch, Kore-eda, von Trier, Andersson eller Haneke.
Im Keller er den beste filmen jeg har sett hittil på titallet. Dens sylskarpe blikk på gråsoner mellom fakta og fiksjon og gråtoner mellom vold og varme gråter dypt ned i ensomhetens avgrunner. Menn og død. Kvinner og kjærlighet. I rom uten inn- eller utsikt. “Alles war wunderbar”, synges det i filmen, som lik flere av Seidls filmer kan ses som en elegi over og et ekko av Europa, en sang om aftenlandets undergang.
Østerrike, en levende ruin etter det gamle Europa, omtales av redaktør Claus Philipp i fotoboka In the Basement som et “klaustrofilt” samfunn, og i samme bok beskriver Franz Schuh Seidls prosjekt som å handle om hvordan mennesker også er. Alternative virkeligheter omgås de mulige, de potensielle.
Virkeligheten stilisert
Til Rushprint forteller Seidl at selv demokratiet kan være et problem.
– Kunsten er ikke demokratisk. Og vi kjenner svakheten i dagens demokratiske politikk. Demokrati er forbundet med et tap av kvalitet. Eksempelvis er mediene kun ute etter seerandeler. Og når alle jager etter seerandeler, taper demokratiet.
Im Keller ser ikke ut til å få ordinær kinodistribusjon i Norge. Det er en skandale etter mitt syn. Få filmskapere utfordrer kinolerret i større grad.
Seidls filmstil står i sterk motsetning til de dominerende konvensjonene, og blant annet nærbilder er forbudt.
– Jeg har to sterke formale trekk: På den ene siden er det statiske kameraet, hva jeg kaller tablået. Det andre er en følge av innstillinger med håndholdt kamera. Håndholdte innstillinger har en egen innvirkning på tilskueren. Selv om man klipper i slike bevegelige innstillinger, opplever man som tilskuer at det som skjer, skjer nå. Min bruk av håndholdte innstillinger og klipp er annerledes enn hos andre regissører, som klipper for å fortette. Det handler ikke bare om å formidle et innhold, men også om følelser. Da må man ha så lange scener at tilskueren utfordres. I Paradis-trilogien kommer en ung svart mann til kvinnene på rommet for å gjøre en striptease. Scenen varer i 10 minutter, siden jeg vil vise hvilke følelser som blir utviklet gjennom den.
Seidls innstillinger er skarpe fra for- til bakgrunn.
– Jeg jobber med vidvinkel, slik at alle lag av bildet er skarpt. Ingen av mine bilder har uklarhet i seg. Jeg jobber med dokumentar, og da er det særlig to ting jeg er interessert i: 1) et kamera som er upåvirket og lar ting skje foran kameraet, og 2) bilder som arrangeres, er kunstige, kunstneriske bilder. Jeg har etter hvert utviklet mitt eget filmspråk, og ser man en film som inneholder slike bilder, tenker man at det er en film jeg har laget.
Det ligger ingen uttenkt filosofi bak de ulike stiltrekkene.
– Im Keller bruker mange store arrangerte tablåer, der menneskene blir ganske små i de store miljøene. Alt er minutiøst arrangert. Men det er ikke en filosofi som ligger bak. Spørsmålet er alltid: Hva er det som er riktig i denne konkrete scenen? Man må ta konkrete avgjørelser. Noen scener er bedre med håndholdt kamera, andre med statisk kamera. I Paradis-trilogien er det flere scener av begge typer. Noen samtaler er eksempelvis tatt opp uten å klippe, mens menneskene beveger seg fritt. I Im Keller beveger de tre mennene som snakker om islam seg innenfor rommet, og derfor bruker jeg håndholdt kamera. Mennene som sitter rundt et bord i nazikjelleren krevde i motsetning en statisk kamerainnstilling, hvor man venter på hva som skjer. Jeg kunne jo ha gjort diskusjonen om islam også i et statisk bilde, men da ville scenen blitt helt annerledes. Tanken i filmen er å gå sammen med og følge menneskene ned i kjelleren.
Doku/men/tar
Scenene som følger Josef Ochs og de naztalgiske kameratene ned i kjelleren dekorert med Hitler-portretter og krigsmedaljer har skapt stort oppstyr i Østerrike.
– Jeg er ikke sosialarbeider, jeg er filmskaper. Scenen har skapt en innenrikspolitisk skandale i Østerrike. Jeg kan ikke huske sist en film gjorde noe lignende. De som var med i scenen sier nå at de er med som statister og at de ikke visste hva de ble med på. De vil nå redde sitt rykte.
– Til denne scenen i nazikjelleren gjorde jeg et opptak som varte i en time, men i den endelige filmen blir det bare noen minutter. For seeren gir en statisk kamerainnstilling en annen virkning enn en håndholdt. Man blir en betrakter, og selv som regissør blir man en tilskuer. Med håndholdt kamera er man mer med på å skape situasjonen.
Seidl bruker lang tid på casting og forberedelser.
– Jeg forbereder mine opptak grundig, og jeg blir godt kjent med menneskene, som jeg besøker ofte før opptak. Ochs, eieren av nazikjelleren, var ikke spesielt lett å få med på opptak. Jeg ble derfor kjent med hans familie, venner og musikerkolleger, og vi har ofte sittet sammen og drukket i kjelleren hans. Scenen handler om noe de virkelig gjør, og for meg dreier det seg om å skape en atmosfære, en viss sammenheng, en situasjon som jeg vet eksisterer. Derfor har jeg ingen problemer med å endre mye i bildet, slik at det stemmer for meg. Jeg flytter møbler, skap eller bilder på veggene, men situasjonen for menneskene må være slik at de kjenner seg igjen i den. Jeg ber dem aldri gjøre ting de ikke kan gå god for eller er komfortable med å gjøre.
De uhyggelige scenene med kvinnen som kjærtegner lateksbabyer i kjellerboden har han funnet på selv.
– Jeg bruker autentiske personer og gjenskaper noe som er kjent for dem. Et unntak er kvinnen med dukkene i kjelleren. Det er noe jeg har funnet på og er en fiksjon fra min side. Hun spiller i sin egen kjeller. Jeg fikk ideen da en så en slik dukke i leiligheten hennes. Men noe slikt skaper jeg bare fordi dette er noe denne kvinnen kunne tenkes å gjøre. Hvis hun ikke hadde hatt fantasien til dette, hadde hun ikke hatt anledning til å være med i scenen.
Operasang i skytebunkers, urinslikking og balleopphenging, ompamusikk og glorete barer i kjellerstua. For meg har Im Keller, lik Seidls tidligere filmer, en ganske så underlig rensende effekt, og finstemte portretter av nye menneskelige fasetter gjør at jeg trass svartsyn unngår å gå helt i kjelleren.
Im Keller vises onsdag 18. mars kl. 21.30 og lørdag 21. mars kl. 21.00 (på Cinemateket i Oslo) Kjøp billetter til Im Keller
Seidl holdt også to mesterklasser for norske filmskapere under oppholdet i Oslo, i regi av NFI:LAB
– Jeg er ikke sosialarbeider, jeg er filmskaper, sier Ulrich Seidl om aktuelle «Im Keller», en radikalt rammende undersøkelse av historiske, psykologiske og sosiologiske grunnmurers fall. Filmen har skapt innenrikspolitisk skandale i Østerrike. Den neste uken kan du se den på Eurodok.
Die Einstellung ist die Einstellung. (Gertrud Koch)
This famous linguist once said that of all the phrases in the English language, of all the endless combinations of words in all of history, that «cellar door» is the most beautiful. (Drew Barrymore som Karen Pommeroy i Donnie Darko)
There is a fundamental misunderstanding which the discussion of my films constantly comes back to. There are simply no “non-staged” documentary films. Unlike other documentary directors who want to make believe that they are not staging anything and pretend to be objective, I do not obscure my method; on the contrary, I raise it to the level of a style. (Ulrich Seidl)
Innstillingen er innstillingen i Ulrich Seidls blikkstille bildedannelse, der et brutalt og nådeløst, men samtidig verdig og omsorgsfullt kamera lar menneskelig øyekontakt oppstå ut fra minutiøst orkestrerte rom. Med lange tagninger, dypfokus, totalbilder og statiske innstillinger deler Seidl stiltrekk med en rekke samtidskunstfilmskapere, men hans særegne tone er ikke til å ta feil av. Han er filmskaperen som pårørende – til et sykt samfunn og dets syke individer.
Provokatør der andre tier
Den østerrikske regissøren – inspirert av von Stroheim, Vigo, Pasolini, Cassavetes, Herzog, Bergman, Tarkovskij, Visconti, Buñuel og Eustache – har for lengst gjort seg fortjent til en særegen plass limt mellom to filmhistorier: dokumentar/fiksjon. Enhver fremstilling er en forestilling, og enhver forestilling er dikt og spill. Seidls filmer bearbeider virkeligheten kreativt og utfordrer selve preposisjonen mellom. Han fremviser ikke bare en annen virkelighet, filtrert gjennom sitt temperament og blikk, men han fortolker, forstår og formidler, og intet menneskelig er ham fremmed.
Den strengt katolsk oppdratte filmskaperen søker mer enn misjonærstillinger, og faksjonsfilmene Good News – Von Kolporteuren, toten Hunden und anderen Wienern (1990) (i følge Werner Herzog en av de beste dokumentarfilmene gjennom tidene), Mit Verlust ist zu rechnen(1992), Tierische Liebe (1995) (i følge Herzog et direkte blikk inn i helvete), Der Busenfreund (1997), Models (1998), Hundstage (2001), Jesus, du weisst (2003), Import-Export (2007), Paradies: Liebe, Glaube, Hoffnung (2012) og Im Keller (2014) gjennomborer arbeidsliv, tro, kjærlighet, sex og vold, og tåler samlet sammenligning med samtidsfilmens ypperste filmforfatterskap, eksempelvis hos Lynch, Kore-eda, von Trier, Andersson eller Haneke.
Im Keller er den beste filmen jeg har sett hittil på titallet. Dens sylskarpe blikk på gråsoner mellom fakta og fiksjon og gråtoner mellom vold og varme gråter dypt ned i ensomhetens avgrunner. Menn og død. Kvinner og kjærlighet. I rom uten inn- eller utsikt. “Alles war wunderbar”, synges det i filmen, som lik flere av Seidls filmer kan ses som en elegi over og et ekko av Europa, en sang om aftenlandets undergang.
Østerrike, en levende ruin etter det gamle Europa, omtales av redaktør Claus Philipp i fotoboka In the Basement som et “klaustrofilt” samfunn, og i samme bok beskriver Franz Schuh Seidls prosjekt som å handle om hvordan mennesker også er. Alternative virkeligheter omgås de mulige, de potensielle.
Virkeligheten stilisert
Til Rushprint forteller Seidl at selv demokratiet kan være et problem.
– Kunsten er ikke demokratisk. Og vi kjenner svakheten i dagens demokratiske politikk. Demokrati er forbundet med et tap av kvalitet. Eksempelvis er mediene kun ute etter seerandeler. Og når alle jager etter seerandeler, taper demokratiet.
Im Keller ser ikke ut til å få ordinær kinodistribusjon i Norge. Det er en skandale etter mitt syn. Få filmskapere utfordrer kinolerret i større grad.
Seidls filmstil står i sterk motsetning til de dominerende konvensjonene, og blant annet nærbilder er forbudt.
– Jeg har to sterke formale trekk: På den ene siden er det statiske kameraet, hva jeg kaller tablået. Det andre er en følge av innstillinger med håndholdt kamera. Håndholdte innstillinger har en egen innvirkning på tilskueren. Selv om man klipper i slike bevegelige innstillinger, opplever man som tilskuer at det som skjer, skjer nå. Min bruk av håndholdte innstillinger og klipp er annerledes enn hos andre regissører, som klipper for å fortette. Det handler ikke bare om å formidle et innhold, men også om følelser. Da må man ha så lange scener at tilskueren utfordres. I Paradis-trilogien kommer en ung svart mann til kvinnene på rommet for å gjøre en striptease. Scenen varer i 10 minutter, siden jeg vil vise hvilke følelser som blir utviklet gjennom den.
Seidls innstillinger er skarpe fra for- til bakgrunn.
– Jeg jobber med vidvinkel, slik at alle lag av bildet er skarpt. Ingen av mine bilder har uklarhet i seg. Jeg jobber med dokumentar, og da er det særlig to ting jeg er interessert i: 1) et kamera som er upåvirket og lar ting skje foran kameraet, og 2) bilder som arrangeres, er kunstige, kunstneriske bilder. Jeg har etter hvert utviklet mitt eget filmspråk, og ser man en film som inneholder slike bilder, tenker man at det er en film jeg har laget.
Det ligger ingen uttenkt filosofi bak de ulike stiltrekkene.
– Im Keller bruker mange store arrangerte tablåer, der menneskene blir ganske små i de store miljøene. Alt er minutiøst arrangert. Men det er ikke en filosofi som ligger bak. Spørsmålet er alltid: Hva er det som er riktig i denne konkrete scenen? Man må ta konkrete avgjørelser. Noen scener er bedre med håndholdt kamera, andre med statisk kamera. I Paradis-trilogien er det flere scener av begge typer. Noen samtaler er eksempelvis tatt opp uten å klippe, mens menneskene beveger seg fritt. I Im Keller beveger de tre mennene som snakker om islam seg innenfor rommet, og derfor bruker jeg håndholdt kamera. Mennene som sitter rundt et bord i nazikjelleren krevde i motsetning en statisk kamerainnstilling, hvor man venter på hva som skjer. Jeg kunne jo ha gjort diskusjonen om islam også i et statisk bilde, men da ville scenen blitt helt annerledes. Tanken i filmen er å gå sammen med og følge menneskene ned i kjelleren.
Doku/men/tar
Scenene som følger Josef Ochs og de naztalgiske kameratene ned i kjelleren dekorert med Hitler-portretter og krigsmedaljer har skapt stort oppstyr i Østerrike.
– Jeg er ikke sosialarbeider, jeg er filmskaper. Scenen har skapt en innenrikspolitisk skandale i Østerrike. Jeg kan ikke huske sist en film gjorde noe lignende. De som var med i scenen sier nå at de er med som statister og at de ikke visste hva de ble med på. De vil nå redde sitt rykte.
– Til denne scenen i nazikjelleren gjorde jeg et opptak som varte i en time, men i den endelige filmen blir det bare noen minutter. For seeren gir en statisk kamerainnstilling en annen virkning enn en håndholdt. Man blir en betrakter, og selv som regissør blir man en tilskuer. Med håndholdt kamera er man mer med på å skape situasjonen.
Seidl bruker lang tid på casting og forberedelser.
– Jeg forbereder mine opptak grundig, og jeg blir godt kjent med menneskene, som jeg besøker ofte før opptak. Ochs, eieren av nazikjelleren, var ikke spesielt lett å få med på opptak. Jeg ble derfor kjent med hans familie, venner og musikerkolleger, og vi har ofte sittet sammen og drukket i kjelleren hans. Scenen handler om noe de virkelig gjør, og for meg dreier det seg om å skape en atmosfære, en viss sammenheng, en situasjon som jeg vet eksisterer. Derfor har jeg ingen problemer med å endre mye i bildet, slik at det stemmer for meg. Jeg flytter møbler, skap eller bilder på veggene, men situasjonen for menneskene må være slik at de kjenner seg igjen i den. Jeg ber dem aldri gjøre ting de ikke kan gå god for eller er komfortable med å gjøre.
De uhyggelige scenene med kvinnen som kjærtegner lateksbabyer i kjellerboden har han funnet på selv.
– Jeg bruker autentiske personer og gjenskaper noe som er kjent for dem. Et unntak er kvinnen med dukkene i kjelleren. Det er noe jeg har funnet på og er en fiksjon fra min side. Hun spiller i sin egen kjeller. Jeg fikk ideen da en så en slik dukke i leiligheten hennes. Men noe slikt skaper jeg bare fordi dette er noe denne kvinnen kunne tenkes å gjøre. Hvis hun ikke hadde hatt fantasien til dette, hadde hun ikke hatt anledning til å være med i scenen.
Operasang i skytebunkers, urinslikking og balleopphenging, ompamusikk og glorete barer i kjellerstua. For meg har Im Keller, lik Seidls tidligere filmer, en ganske så underlig rensende effekt, og finstemte portretter av nye menneskelige fasetter gjør at jeg trass svartsyn unngår å gå helt i kjelleren.
Im Keller vises onsdag 18. mars kl. 21.30 og lørdag 21. mars kl. 21.00 (på Cinemateket i Oslo) Kjøp billetter til Im Keller
Seidl holdt også to mesterklasser for norske filmskapere under oppholdet i Oslo, i regi av NFI:LAB
Legg igjen en kommentar