“Yes, I fucked her, yes. Is that what you want me to say? I fucked her, all right? I fucked her. We fucked, all right? You happy now? We fucked! Now, let’s talk about the word “fuck” for a minute. Because that’s a very important word here. Fuck, yes, we did. Fuck, yes, we did. Fuck. I fucked her… I make love to you.”

– Eddie Murphy, Raw

“Are you gonna make love to me now?”  “First, I don’t make love. I fuck. Hard.”

– Ana og Christian i Fifty Shades of Grey

Før i tida måtte man inn i skauen for å finne porno. Sjeldne som multer blant naturens falne fargerike blader lå spredte stjålne og forlatte katter og aktuelle rapporter i jorddrysset gloss som sammenklistrede rester av fantasi. Og på kveldskabel-TV formet svartsladden hos TV1000 og Filmnet en frenetisk rammefortelling, mens lekne tyskere svulmet stumfilmaktig på Sat1 og RTL. Det var på den tiden det fortsatt var mulig å gå glipp av noe.

Når enden er vond, er ingenting godt

I dag får alle med seg alt. Og skjeden er allerede skadd: Akkurat nå fister viftefiksjonsbok- og filmfenomen Fifty Shades of Grey – første del av et flerbindsverk i kategorien les, lytt, lakk og lær – populærkulturens allerede vidåpne underliv med sin dobbeldildo av sammenrullede smussomslag fra 1800-tallskiosklitteratur. Det er skumring på vei mot totalt mørke. Forfatter Erlend Loe i Aftenposten ser fenomenet som et sikkert tegn på endetiden. Og i filmen går det i hvert fall svært hardt utover området – med min bestemors sømmelige formulering – der ryggen mister sitt anstendige navn.

Filmen gjør seg ikke fortjent til to tomler opp i verken eneren eller toeren. For det første mangler fiksjonsuniversets fortelling og karakterer fullstendig troverdighet, der hennes usannsynlig naive “Love me do” møter hans skadde og kyniske “Please please me”. Han har makt og et kaldt hjerte hun ønsker å tine. Hun vil bli elsket. Han vil pule og piske. Skal hun ta skrittet?

Den i utgangspunktet anstendige litt.-viter (med vekt på litt), jernvarehandelmedarbeider og jomfru Anastasia Steele lider tydeligvis at “stokk dum”-syndromet: Hun går fra å være en uscrollet side til å bli en beslutningsvegrer på en “opplysende” adlydeskole, bøyd over fanget eller sexlekeromsbordet med baken i været mens hun klaskes og piskes av den kyniske og kliniske ungkarsmilliardæren Christian Grey, som ble en kvinnes underkastede sexslave fordi hans crackhoremor døde, og som derfor må følge sine basale instinkter og slemme intensjoner for slik å seriemonomane seg gjennom uanstendige forslag og dertilhørende kontrakter.

Det oppleves som en erotisk novelle – en “When Harry Flogged Sally” eller “Slipset i Seattle” – diktet i lommelyktlys under dynehytta til to 11-årige jenter på overnatting. Det er kanskje derfor det ikke finnes spor av sex i filmen? G-punkt minus.

“I’d do anything for love”

For det andre er filmen proppfull av stilgrep hentet på kitschklisjeenes øverste hylle. Etter åpningens skyer i bevegelse (her brygger det opp til utløsning) akkompagnert av piano og sanglinjene “I put a spell on you/’Cause you’re mine” (her skal det handle om forheksing og eiesyke), ser vi dem kryssklippet: han med dress og privatsjåfør, hun med paraply på vei inn i egen bil. Hun beskytter seg mot naturen og begjæret, men etter å ha snublet inn på kontoret i den store Grey-skyskraperen (filmens første fallossymbol; senere pirrer Grey-blyanter Anas munnvik, og en nøkkel penetrerer i nærbilde nøkkelhullet i døra inn til sexlekerommet), lander hun på fortauet, lar paraplyen ligge og lar seg overskylle av frihetens cumulus. Wet wet wet, love is all around.

Melodramaet skrus opp til 11 med regn som følelsesforsterker i flere scener, og patosen peser i helikopter- og flyscenene eller når Christian sitter i bar overkropp ved klaveret, som stjålet fra en Meatloaf-video.

Kanskje er denne filmen en slags diskusjon av den kryptiske tittelen “I’d do anything for love (but I won’t do that)”? Filmens aproposmusikk arbeider også samvittighetsfullt én-til-én, med formuleringer som “Touch me like you do/Kiss me like you do/What are we waiting for?” og “I want you to make love to me/Am I rough enough?”. Ellers er hennes slikking rundt munnen og biting i underleppa kanskje filmens tydeligste røde tråd, sammen med hans ene uttrykksløse ansiktsuttrykk.

Det jeg antar vil bli stående etter denne filmen er de utallige allerede ferdigparodierte onelinerne til Christian – ikke akkurat “The strong, silent type”, men i følge Anas venninne i hvert fall “the hot type of human” – en ufrivillig lattervekkende sitatmaskin av de skjeldne:

“I execute control in all things, Miss Steele”; “I enjoy various physical pursuits”; “Do you stock cable ties?”; “Are you a girl scout?”; “You’re the complete serial killer” (Ana) “Not today”; “I could just take off all my clothes”; “I find you intimidating” (Ana) “You should”; “I don’t do the girlfriend thing”; “I’m not the man for you”; “You should stay clear of me. I have to let you go”; “Stay where you are. I’m coming to get you”; “Did we…?” (Ana) “Necrophilia is not my thing”; “If you were mine, you wouldn’t be able to sit down for a week”; “I don’t do romance”; “My tastes are very singular. You wouldn’t understand.” “Enlighten me, then” (Ana); “I would like to bite that lip”; “I don’t want to touch you. Not until I have your written consent”; “Fuck the paperwork”; “Laters, Baby”; “It’s called a flogger”; “I do this to women. I do this with women. Who wants to”; “What would I get out of this?” (Ana) “Me”; “I told you I don’t sleep with anyone”; “This is the only sort of relationship I have”; “I wouldn’t know, because I am…” (Ana) “You’re a virgin? Where have you been?”; “Men must throw themselves at you”; “You’re biting your lip”; “Let’s get you cleaned up”; “Do you trust me?”; “Stay here”; “Tell me you understand”; “Good girl”; “Stay still”; “Say yes”; “Shit, it’s my mother”; “Try to have an open mind”; “By giving up control, I felt free”; “I really hope you say yes”; “I’m impatient in Seattle”; “I would like to fuck you into the middle of next week”; “And so it begins”; “Roll your eyes at me again, and I will take you across my knee”; “Welcome to my world”; “You have a beautiful body, Anastasia”; “Why can’t we sleep in the same bed? Why can’t I touch you?” (Ana) “Hearts and flowers. That’s not something I know”; “Let me touch you” (Ana) “I had a rough start in life. That’s all you need to know”; “Why do you want to punish me?” (Ana) “Because I’m fifty shades of fucked up”; “I’ve fallen in love with you” (Ana) “No, Ana, you can’t love me”.

Puh! For det tredje er filmens tone helt uten konsekvens, der melodrama, erotikk og komedie blandes uten melodisk sans, hvilket gjør filmen tilnærmet atonal og aseksuell.

Sex – oppskrytt og undervurdert

La det være sagt: Sex er oppskrytt. Samtidskulturens ekstreme opphaussing gir ikke ekstrem opphissing. La det også være sagt: Sex er undervurdert. På sitt beste er sex en av ytterst få ting – som kjærlighet, mat, litteratur eller musikk – å nyte i livet. Så synd at filmen bidrar til opphaussingen.

Det ligger usedvanlig mye hverdagslig dampende og deilig dirty bak en kioskstøttende overskrift som “Vanlige folk gjør som før”. Og alt bør innenfor samtykkets grenser være lov i privatlivets krig. Hver sin lyst, sier jeg:

Tantra til Beate!

Det er lov å la seg fiste!

Et rungende ja til sex med seg selv eller andre.

Så etter populærkulturfenomener som Sex and the City og Girls – og smalere kunstfilmsuksesser som Blå er den varmeste fargen og Nymphomaniac – er det derfor nærmest totalt uforståelig at kvinner kjøper dette.

Er dette hva kvinner vil ha og gi?

Er dette hva menn vil gi og ha?

Løgner om lyst

Jeg gikk til filmen med forventning om i det minste et par løfterike scener. De kom aldri. Filmen for kåthet og smerte gir verken-eller. Da han kysser en isbit over brystvortene og ned i navlen hennes, går tankene heller til parodien i Hot Shots enn originalscenen i 9 ½ Weeks. Filmen skriker etter å bli parodiert, noe den allerede selvsagt blir.

Så hva holder den tilbake? Særlig Greys anatomi kastreres av bilderammen, som sannsynligvis kun skjuler en halvkram dingler. Men jeg satt plutselig og savnet ereksjonen hans. Nuvel, den er kanskje ikke del av den(ne) kvinnelige sexfantasien?

Kameraet går derimot ikke av veien for å tilte opp og ned Anas kropp, og jeg mistenker at store deler av produksjonsbudsjettet har gått med til å kjøle settet ned til en temperatur som fluffer skuespiller Dakota Johnsons brystvorter. De står støtt og stadig i stram giv akt, men kåt er hun i hvert fall ikke.

Kinosetene forblir tørre, og de eneste som kan la seg opphisse må være IS.

Sansenes fattige

Når en sexfilm først virkelig preger mainstream, skulle jeg ønske meg 50 nyanser av brunst: mer juice og mindre juss, mer poetisk pornografi og mindre patetisk paragrafi, mindre sadomas om samtykke og mer saftfulle samleier, mindre klamt konstruerte konvulsjoner og mer klamrende kåtskap og klimaks, mindre organisering og mer orgasme.

Filmen er egentlig en dørgende kjedelig reklame for å søke misjonærstillinger under dyna.

Makt og vold

Fifty Shades of Greys moralske kompass snur også etter vinden. Regissør Sam Taylor-Johnson (som, tihi, har erstattet én etternavnspenisslang, “Wood”, med en annen, “Johnson”, og tidligere har laget blant annet en ørkenronkekortfilm for Destricted (2006)) har nok forsøkt sitt beste for å vise hvorfors keiserinnens klær er så gjennomsiktige, og hun hevder at filmen har et kraftig budskap om maktforskyvning da Ana sier et klart “Stop! No!” i sluttscenen. Hun kan ha rett i at han skildres gradvis svakere og hun gradvis sterkere, men noen scener tidligere er den feministiske klangbunnen ekkoløs, da hun under deres forretningsaktige møte sier: “Find anal fisting. Strike it out…Strike out vaginal fisting too…Genital clips, absolutely not…What are butt plugs?” Og det er mildt sagt merkelig at hun oppriktig skal mene at “I want you to show me the worst, it’s the only way I can understand” – hvorpå hun blir pisket seks ganger over baken, gråter, og så går.

Jeg synes det faktisk er ganske provoserende at regissøren kaller dette en “love story”. Filmen har selvsagt ingenting med kjærlighet å gjøre, slik den heller ikke har noe med sex å gjøre. Den handler om makt. Og den handler om vold. Som Liv Gulbrandsen sa på NRKs Selskapet: Det verste med filmen er ideen om at tvang gjør deg fri og at man må tåle smerte for å få belønning i et forhold. Det er ikke sunt og friskt.

Så, hva skal denne filmen brukes til? Den er like romantisk og opphissende som barne-TV eller en begravelse. Ikke til romantikk? Ikke til porno? Da gjenstår to timers tidsfordriv eller trøttende populærkulturstudier, med ordspill om Klaskepott.

Takk for at du skrev. Skrev mer.

Gå heller en tur i skauen.