Vil tv-dramaet ta over?

Vil tv-dramaet ta over?

Vil kinofilmen dø ut til fordel for både lengre og kortere formater? Vi har snakket med tre serieaktuelle regissører om tv-dramaets potensial og langfilmens framtid: Per-Olav Sørensen (Kampen om Tungtvannet), Geir Henning Hopland (Frikjent) og Jens Lien (Viva Hate).

Per-Olav Sørensen har regissert samtlige seks episoder av storsatsningen Kampen om tungtvannet, som vises på NRK. Han er ikke bare opptatt av at tv-serieformatet gir nye muligheter kunstnerisk sett, men også noen vel så viktige av mer pragmatisk art.

– Med utviklingen på tv-dramafronten de siste årene har tilfanget av arbeid økt voldsomt. Selv om det stadig lages flere spillefilmer enn tv-serier her i landet, er det motsatt internasjonalt. Vi regissører er naturligvis avhengige av å jobbe, og tv-prosjekter er store og fine prosjekter med store og fine utfordringer, sier han.

Sørensen framhever videre at både Kampen om tungtvannet og hans forrige tv-serie Halvbroren forteller historier som kler serieformatet bedre enn spillefilmens kortere spilletid.

– Når man skal filmatisere en så tykk roman som Halvbroren, må man kutte bort ekstremt mye om den skal få plass innenfor spillefilmformatet. Da blir noe av poenget borte, sier han.

– Det samme gjelder Kampen om tungvannet. Filmkameratene ønsket opprinnelig å lage en spillefilm, som skulle vise spillet rundt aksjonen sett fra både Tyskland, England og Norge. Men for å få plass til dette, ble tv-serien eneste formålstjenlige format.

Sørensen Kampen om t-vannet _stills_Robert_Dreier_Holand-41 - versjon 2
Sørensen (i blå jakke) instruerer skuespillerne i de sentrale rollene.

Regissøren presiserer at han arbeider mest innenfor miniserieformatet.

– Dette er et slags mellomformat mellom spillefilm og den andre formen for serier, hvor man ønsker å ta fortellingen videre i nye sesonger. Miniseriene forteller avsluttede historier, sier han.

– Vi har dessuten lagt mye ressurser i det visuelle, vi har en høy visuell ambisjon. Både Halvbroren og Kampen om tungtvannet skal i teorien kunne tåle visning på Colosseum. Lengre serier har som regel ikke budsjetter til å gjøre dette, sier Sørensen, som også tidligere har jobbet med lengre tv-formater som dramakomedieserien Seks som oss.

I de siste årene har man sett noen svært usympatiske hovedkarakterer i tv-serier som Breaking Bad og House of Cards. Opplever du at man kan ta større sjanser og være mer utfordrende innen tv-serieformatet?

– Her har nok seriene tatt etter filmen. Rommet for å lage mer outrerte tv-serier har blitt mye større. Det er en modningsprosess, og amerikanerne modnet nok først.

Sørensen understreker også viktigheten av tv-mediets økte prestisje, med store spillefilmregissører som Martin Scorsese, David Fincher og Lars von Trier som også jobber med tv-serier.

Arthouse eller popkorn

Mange hevder at langfilmen er på retur, til fordel for lengre tv-formater og kortere for nettet. Blant disse er den amerikanske regissøren Darren Aronofsky, som nylig uttalte at kinofilmen trolig bare vil fortsette med sjangre som vektlegger den kollektive tilskueropplevelsen, som skrekk og komedie. Sørensen mener dette til en viss grad allerede har skjedd.

– Ser man i forhold til 80- og 90-tallet, har markedet blitt mye mer inndelt i arthouse eller popkorn. Store dramaer, som er mer kommersielt usikre, blir borte. Jeg tror for eksempel Jean de Florette ville ha blitt en tv-serie i dag. Muligens også American Beauty, mener han.

– Dramasegmentet er i ferd med å bli spist opp av tv, så det kan bli vanskeligere å finansiere bredt drama som film. The Imitation Game av Morten Tyldum er imidlertid et eksempel på en type film som slipper gjennom. Den har en spennende, men ikke ekskluderende historie, den har sterke karakterer, krig som ramme og en tilstrekkelig kommersiell innpakning. På mange måter ligner The Imitation Game og Kampen om tungtvannet påfallende mye på hverandre. En havner på kino, en på TV, sier Sørensen

Strengere krav til å fange oppmerksomhet

Geir Henning Hopland Frikjent-Miso Film-Foto-Erik Aavatsmark[1] - versjon 2
Geir Henning Hopland (til høyre): under opptak til «Frikjent».
– Det er jo noen opplagte forskjeller mellom film og tv-serier. Man kan gå mer i dybden, strekke plottet ut lenger og dyrke mer komplekse karakterer i tv-serier, sier Geir Henning Hopland. Han er konseptuerende regissør på serien Frikjent, som består av ti timeslange episoder som skal sendes på TV2 i februar. Hopland har regissert de første fem, og overlot registolen til Rune Denstad Langlo for sesongens siste halvdel.

På spørsmål om tv-serier gir rom for mer usympatiske karakterer, mener han det først og fremst er snakk om mer komplekse karakterer.

– Det handler om at man kan være med karakterene over lenger tid, og dermed vise flere sider av dem – både kjipe og sympatiske sider. Den klassiske filmdramaturgien er på sin side mer stram. Man må være tydeligere i fortellingen på film, sier han.

– Det er interessant at man nærmest forventer sammensatte karakterer som ikke utelukkende er sympatiske i tv-serier for tiden. Vi liker jo å se karakterer vi kan kjenne oss igjen i, som er menneskelige og dermed også trår feil.

Hopland mener imidlertid at tv-formatet stiller strengere krav enn kinofilmen om å holde på seerens oppmerksomhet.

– Jeg tenker i hvert fall at gjennomsnittsserien er mer utålmodig enn noen som har dratt på kino, dem har man som regel i den tiden filmen varer. Derfor må man passe på å ta i bruk alle mulighetene som ligger i klassisk episodestruktur for tv, i form av vendepunkter, cliffhangere og så videre, sier han.

– I tillegg må man ha en interessant fortelling som skiller seg ut. Folk oppsøker gjerne tv-serier fordi noen andre har snakket positivt om dem, og da er innsalget viktig. Men det er kanskje ikke unikt for tv-serier, legger han til.

Stor frihet

Geir Henning Hopland har ikke selv regissert spillefilm, men har laget en rekke kort- og novellefilmer, i tillegg til at han har erfaring med tre store og ganske så forskjellige tv-serier.

– Da jeg regisserte Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? fikk jeg stor frihet til å dyrke min greie. På Lilyhammer fikk jeg klarere rammer, men både der og under arbeidet med Frikjent fikk jeg også stor tillit fra manusforfatterne og produsentene. Jeg har muligens vært heldig, men opplever at jeg har fått sette mitt preg på alle disse prosjektene, sier han.

Hopland er ikke videre bekymret for spillefilmens framtid.

– Kino gir en helt annen kollektiv opplevelse enn man får hjemme i stua. Ikke minst gjelder dette barne- og familiefilmer, sier han.

– Man kan trekke en parallell til CDer og vinylplater. For tiden selger Platekompaniet nesten mer vinyl enn CDer. Jeg tror ikke kinofilm vil bli like død som vinyl en gang var, men at kinofilmens popularitet kanskje også vil gå i en slags syklus.

Han forteller at de pussig nok har opplevd interesse fra det tyske tv-markedet for å vise to og to episoder av Frikjent om gangen, slik at det blir fem fortrinnsvis avsluttede dobbeltepisoder.

– Det henger vel sammen med en forventing om noe à la filmopplevelsen, sier Hopland.

Ikke ulikt spillefilmproduksjon

Jens Lien - versjon 2
Jens Lien under opptak til Viva Hate (i midten)

Etter tre spillefilmer har Jens Lien regissert sin første tv-serie, som hadde premiere på SVT første juledag. Viva Hate er en svensk produksjon med manus av Peter Birro, og utspiller seg i Göteborgs musikkmiljø på nittitallet. I følge Lien er Viva Hate en historie om rock’n’roll og ung, desperat kjærlighet, med mye galskap og et stort hjerte.

Han synes ikke erfaringen var spesielt annerledes enn å regissere spillefilm.

– Jeg jobbet egentlig helt på samme måte som jeg har gjort med spillefilm, og har fulgt prosjektet fra start til slutt, sier Lien, som har hatt regi på alle seriens tre timelange episoder.

Han medgir imidlertid at det er vesentlige dramaturgiske forskjeller mellom film og tv.

– Det merker jeg veldig godt nå, når jeg sitter og prøver å klippe det om til en filmversjon som vi har lyst til å lansere på kino i Norge, forteller han.

– Tv-serier er nesten sirkulære. Man kan ha lengre og mer lekne scener, og være mer i øyeblikket. Spillefilm skal fengsle deg mer intenst, og har et mer aggressivt krav om framdrift. I motsetning til mange serier skal jo film bevege seg mot en avslutning.

Lien er ikke nødvendigvis enig i at man kommer dypere inn på karakterer i tv-serier enn på film.

– Klisjeen sier jo det. Og du blir riktignok eksponert for flere nyanser ved karakteren, fordi man har mer tid. Men det er heller ikke sikkert man blir så godt kjent med et menneske i det virkelige liv, selv om man tilbringer mye tid sammen, sier han.

– Det er spennende å fortelle i nye formater, men spillefilmen har fortsatt mange muligheter. Den er mer spisset og effektiv, og dermed også mer raffinert i sin historiefortelling, mener Lien, som er delt i sitt syn på tv-seriens opphøyde status.

– For meg har det vært en fantastisk erfaring å lage Viva Hate, og det har unektelig kommet mange serier av vanvittig høy kvalitet. De er som et dop, som du blir hekta på. Men selv om de kunstneriske sidene ofte blir trukket fram, er det selvfølgelig like mye kommersielle krefter som styrer dette området, noe man ofte glemmer i den unisone hyllesten til tv-seriene. Slik dogmefilmene ble omfavnet av produsenter fordi de var billige å lage, er det mer lønnsomt å produsere en tv-serie enn tilsvarende mengde spillefilm, påpeker han.

Hva kinofilmens framtid angår, mener Lien først og fremst at dramasjangeren sliter.

– Se bare hvor vanskelig det er å få folk til å se norske dramaer. Men store filmer som byr på noe spektakulært, vil nok holde seg lenge. Mennesker er sosiale vesener som også ønsker å komme seg opp av sofaen, så jeg tror ikke spillefilmen kommer til å dø, sier han.

– At tv-serier har blitt så populære, handler vel også om at folk har mye tid til å se dem. Kanskje det vil endre seg med mindre økonomisk gode tider

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Vil tv-dramaet ta over?

Vil tv-dramaet ta over?

Vil kinofilmen dø ut til fordel for både lengre og kortere formater? Vi har snakket med tre serieaktuelle regissører om tv-dramaets potensial og langfilmens framtid: Per-Olav Sørensen (Kampen om Tungtvannet), Geir Henning Hopland (Frikjent) og Jens Lien (Viva Hate).

Per-Olav Sørensen har regissert samtlige seks episoder av storsatsningen Kampen om tungtvannet, som vises på NRK. Han er ikke bare opptatt av at tv-serieformatet gir nye muligheter kunstnerisk sett, men også noen vel så viktige av mer pragmatisk art.

– Med utviklingen på tv-dramafronten de siste årene har tilfanget av arbeid økt voldsomt. Selv om det stadig lages flere spillefilmer enn tv-serier her i landet, er det motsatt internasjonalt. Vi regissører er naturligvis avhengige av å jobbe, og tv-prosjekter er store og fine prosjekter med store og fine utfordringer, sier han.

Sørensen framhever videre at både Kampen om tungtvannet og hans forrige tv-serie Halvbroren forteller historier som kler serieformatet bedre enn spillefilmens kortere spilletid.

– Når man skal filmatisere en så tykk roman som Halvbroren, må man kutte bort ekstremt mye om den skal få plass innenfor spillefilmformatet. Da blir noe av poenget borte, sier han.

– Det samme gjelder Kampen om tungvannet. Filmkameratene ønsket opprinnelig å lage en spillefilm, som skulle vise spillet rundt aksjonen sett fra både Tyskland, England og Norge. Men for å få plass til dette, ble tv-serien eneste formålstjenlige format.

Sørensen Kampen om t-vannet _stills_Robert_Dreier_Holand-41 - versjon 2
Sørensen (i blå jakke) instruerer skuespillerne i de sentrale rollene.

Regissøren presiserer at han arbeider mest innenfor miniserieformatet.

– Dette er et slags mellomformat mellom spillefilm og den andre formen for serier, hvor man ønsker å ta fortellingen videre i nye sesonger. Miniseriene forteller avsluttede historier, sier han.

– Vi har dessuten lagt mye ressurser i det visuelle, vi har en høy visuell ambisjon. Både Halvbroren og Kampen om tungtvannet skal i teorien kunne tåle visning på Colosseum. Lengre serier har som regel ikke budsjetter til å gjøre dette, sier Sørensen, som også tidligere har jobbet med lengre tv-formater som dramakomedieserien Seks som oss.

I de siste årene har man sett noen svært usympatiske hovedkarakterer i tv-serier som Breaking Bad og House of Cards. Opplever du at man kan ta større sjanser og være mer utfordrende innen tv-serieformatet?

– Her har nok seriene tatt etter filmen. Rommet for å lage mer outrerte tv-serier har blitt mye større. Det er en modningsprosess, og amerikanerne modnet nok først.

Sørensen understreker også viktigheten av tv-mediets økte prestisje, med store spillefilmregissører som Martin Scorsese, David Fincher og Lars von Trier som også jobber med tv-serier.

Arthouse eller popkorn

Mange hevder at langfilmen er på retur, til fordel for lengre tv-formater og kortere for nettet. Blant disse er den amerikanske regissøren Darren Aronofsky, som nylig uttalte at kinofilmen trolig bare vil fortsette med sjangre som vektlegger den kollektive tilskueropplevelsen, som skrekk og komedie. Sørensen mener dette til en viss grad allerede har skjedd.

– Ser man i forhold til 80- og 90-tallet, har markedet blitt mye mer inndelt i arthouse eller popkorn. Store dramaer, som er mer kommersielt usikre, blir borte. Jeg tror for eksempel Jean de Florette ville ha blitt en tv-serie i dag. Muligens også American Beauty, mener han.

– Dramasegmentet er i ferd med å bli spist opp av tv, så det kan bli vanskeligere å finansiere bredt drama som film. The Imitation Game av Morten Tyldum er imidlertid et eksempel på en type film som slipper gjennom. Den har en spennende, men ikke ekskluderende historie, den har sterke karakterer, krig som ramme og en tilstrekkelig kommersiell innpakning. På mange måter ligner The Imitation Game og Kampen om tungtvannet påfallende mye på hverandre. En havner på kino, en på TV, sier Sørensen

Strengere krav til å fange oppmerksomhet

Geir Henning Hopland Frikjent-Miso Film-Foto-Erik Aavatsmark[1] - versjon 2
Geir Henning Hopland (til høyre): under opptak til «Frikjent».
– Det er jo noen opplagte forskjeller mellom film og tv-serier. Man kan gå mer i dybden, strekke plottet ut lenger og dyrke mer komplekse karakterer i tv-serier, sier Geir Henning Hopland. Han er konseptuerende regissør på serien Frikjent, som består av ti timeslange episoder som skal sendes på TV2 i februar. Hopland har regissert de første fem, og overlot registolen til Rune Denstad Langlo for sesongens siste halvdel.

På spørsmål om tv-serier gir rom for mer usympatiske karakterer, mener han det først og fremst er snakk om mer komplekse karakterer.

– Det handler om at man kan være med karakterene over lenger tid, og dermed vise flere sider av dem – både kjipe og sympatiske sider. Den klassiske filmdramaturgien er på sin side mer stram. Man må være tydeligere i fortellingen på film, sier han.

– Det er interessant at man nærmest forventer sammensatte karakterer som ikke utelukkende er sympatiske i tv-serier for tiden. Vi liker jo å se karakterer vi kan kjenne oss igjen i, som er menneskelige og dermed også trår feil.

Hopland mener imidlertid at tv-formatet stiller strengere krav enn kinofilmen om å holde på seerens oppmerksomhet.

– Jeg tenker i hvert fall at gjennomsnittsserien er mer utålmodig enn noen som har dratt på kino, dem har man som regel i den tiden filmen varer. Derfor må man passe på å ta i bruk alle mulighetene som ligger i klassisk episodestruktur for tv, i form av vendepunkter, cliffhangere og så videre, sier han.

– I tillegg må man ha en interessant fortelling som skiller seg ut. Folk oppsøker gjerne tv-serier fordi noen andre har snakket positivt om dem, og da er innsalget viktig. Men det er kanskje ikke unikt for tv-serier, legger han til.

Stor frihet

Geir Henning Hopland har ikke selv regissert spillefilm, men har laget en rekke kort- og novellefilmer, i tillegg til at han har erfaring med tre store og ganske så forskjellige tv-serier.

– Da jeg regisserte Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? fikk jeg stor frihet til å dyrke min greie. På Lilyhammer fikk jeg klarere rammer, men både der og under arbeidet med Frikjent fikk jeg også stor tillit fra manusforfatterne og produsentene. Jeg har muligens vært heldig, men opplever at jeg har fått sette mitt preg på alle disse prosjektene, sier han.

Hopland er ikke videre bekymret for spillefilmens framtid.

– Kino gir en helt annen kollektiv opplevelse enn man får hjemme i stua. Ikke minst gjelder dette barne- og familiefilmer, sier han.

– Man kan trekke en parallell til CDer og vinylplater. For tiden selger Platekompaniet nesten mer vinyl enn CDer. Jeg tror ikke kinofilm vil bli like død som vinyl en gang var, men at kinofilmens popularitet kanskje også vil gå i en slags syklus.

Han forteller at de pussig nok har opplevd interesse fra det tyske tv-markedet for å vise to og to episoder av Frikjent om gangen, slik at det blir fem fortrinnsvis avsluttede dobbeltepisoder.

– Det henger vel sammen med en forventing om noe à la filmopplevelsen, sier Hopland.

Ikke ulikt spillefilmproduksjon

Jens Lien - versjon 2
Jens Lien under opptak til Viva Hate (i midten)

Etter tre spillefilmer har Jens Lien regissert sin første tv-serie, som hadde premiere på SVT første juledag. Viva Hate er en svensk produksjon med manus av Peter Birro, og utspiller seg i Göteborgs musikkmiljø på nittitallet. I følge Lien er Viva Hate en historie om rock’n’roll og ung, desperat kjærlighet, med mye galskap og et stort hjerte.

Han synes ikke erfaringen var spesielt annerledes enn å regissere spillefilm.

– Jeg jobbet egentlig helt på samme måte som jeg har gjort med spillefilm, og har fulgt prosjektet fra start til slutt, sier Lien, som har hatt regi på alle seriens tre timelange episoder.

Han medgir imidlertid at det er vesentlige dramaturgiske forskjeller mellom film og tv.

– Det merker jeg veldig godt nå, når jeg sitter og prøver å klippe det om til en filmversjon som vi har lyst til å lansere på kino i Norge, forteller han.

– Tv-serier er nesten sirkulære. Man kan ha lengre og mer lekne scener, og være mer i øyeblikket. Spillefilm skal fengsle deg mer intenst, og har et mer aggressivt krav om framdrift. I motsetning til mange serier skal jo film bevege seg mot en avslutning.

Lien er ikke nødvendigvis enig i at man kommer dypere inn på karakterer i tv-serier enn på film.

– Klisjeen sier jo det. Og du blir riktignok eksponert for flere nyanser ved karakteren, fordi man har mer tid. Men det er heller ikke sikkert man blir så godt kjent med et menneske i det virkelige liv, selv om man tilbringer mye tid sammen, sier han.

– Det er spennende å fortelle i nye formater, men spillefilmen har fortsatt mange muligheter. Den er mer spisset og effektiv, og dermed også mer raffinert i sin historiefortelling, mener Lien, som er delt i sitt syn på tv-seriens opphøyde status.

– For meg har det vært en fantastisk erfaring å lage Viva Hate, og det har unektelig kommet mange serier av vanvittig høy kvalitet. De er som et dop, som du blir hekta på. Men selv om de kunstneriske sidene ofte blir trukket fram, er det selvfølgelig like mye kommersielle krefter som styrer dette området, noe man ofte glemmer i den unisone hyllesten til tv-seriene. Slik dogmefilmene ble omfavnet av produsenter fordi de var billige å lage, er det mer lønnsomt å produsere en tv-serie enn tilsvarende mengde spillefilm, påpeker han.

Hva kinofilmens framtid angår, mener Lien først og fremst at dramasjangeren sliter.

– Se bare hvor vanskelig det er å få folk til å se norske dramaer. Men store filmer som byr på noe spektakulært, vil nok holde seg lenge. Mennesker er sosiale vesener som også ønsker å komme seg opp av sofaen, så jeg tror ikke spillefilmen kommer til å dø, sier han.

– At tv-serier har blitt så populære, handler vel også om at folk har mye tid til å se dem. Kanskje det vil endre seg med mindre økonomisk gode tider

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY