-
“Sist vi följas åt till himmelen, råka far och mor på nytt igen.” Fra “Lille vackra Anna”, sunget av Alf Prøysen
-
“Har du bæsjet på hodet mitt?” spurte han dua som akkurat fløy forbi. “Jeg? Nei, så menn! Jeg gjør sånn, jeg!” svarte hun. (Og – splæsj – klæsjet en våt, hvit klatt rett ned ved siden av Den lille muldvarpen så det sprutet på det høyre beinet hans.)” Fra Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans
Arbeidstittelen til Roy Anderssons nye mesterverk var Det blåser så vackert i träden. Og det er i mye større grad enn i forgjengerne Sånger från andra våningen (2000) og Du levande (2007) en dragning mot det vakre i En duva satt på en gren och funderade på tillvaron, tydelig allerede i plakaten, der et ungt par med hund kjærtegner på et teppe på en strand, i et svakt ekko av parene i En kärlekshistoria (1970) eller Giliap (1975).
I en annen scene sitter en kvinne på en parkbenk og nusser de nakne føttene til barnet i vogna. I en tredje scene blåser og fanger to unge jenter såpebobler fra en blokkbalkong. I en fjerde scene deler et par en røyk og omfavner i en åpen vinduskarm. I en femte scene allsynger Halta Lottas krog i Gøteborg i Anderssons fødselsår 1943. I en sjette scene ser Jonathan – en nydelig vergeløs sjel, den gråtende halvparten av “Laurel & Hardy”-guttene, hovedpersonene i filmen – en kvinne plukke ut en stein fra skoen, noe han beskriver til uinteresserte medmennesker som “så vackert”. Og i en sjuende scene sitter han duknakket over sitt enkle bord med en maske (skämtartiklen “Farbror Entand”, som mest ligner en grotesk aldrende Ingmar Bergman med regilue) halvt foran ansiktet og lytter til Alf Prøysens sjutommerinnspilling av “Lille vackra Anna”.
Lars von Trier har sagt at en film skal være som en stein i skoen. Andersson deler delvis dette synet, men sørger også for å plukke ut steinen. Hans særegne legeringer av det bunnløst vonde med det vanvittig morsomme, det tragiske og det trivielle, gir ham en stolt posisjon i filmhistorien, som en verdig arvtager etter giganter så forskjellige som Chaplin, Dreyer, Bresson og Tarkovskij. Snart er han et etternavn som dem: Andersson. Eller kanskje det passer ham bedre å bli et fornavn, som Elvis: Roy.
Anderssons verk viser mennesket i rommet gjennom komplekse stillevende bilder, der et gudløst univers styres av gravitasjonskraften. Dette eksistensielt grunnleggende fellesmenneskelige vilkåret preger særlig åpningstriangelet “Tre møter med døden”: I den første scenen ser vi en mann stirre ut av vinduet på den fallende snøen utenfor. Snart trekkes han selv mot gulvet, etter å ha strevet med å åpne ei vinflaske. Hjerteinfarktet ender livet mens kona traller på kjøkkenet. Scenen borer og morer.
I scene to ligger ei døende mor i sykehussengen, omgitt av sine tre barn. I fanget holder hun hendene hardt knyttet om ei veske som inneholder smykker, ei gullklokke, gifteringer, mansjettknapper og en konvolutt med 70 000 kroner. Sønnene forsøker å fravriste henne veska, men hun skriker og griper hardere. Snart vil rigor mortis forsegle fingrene omkring veskehåndtaket. Gripeevnen er den første vi får og den siste vi gir slipp på.
I scene tre ligger en mann allerede død i ei fergekantine, omgitt av kapteinen, to besetningsmedlemmer, ei kassadame og andre passasjerer. Kassadama spør kapteinen hva de skal gjøre med rekesandwichen og sterk-ølen som allerede er betalt for. En mann tar så imot den døde mannens øl. Scenen ender før noen arver rekesandwichen.
Som epigraf og refreng i Sånger från andra våningen brukte Andersson den peruvianske poeten César Vallejos formulering “älskade vare de som sätter sig”. Diktlinjen fungerer som en etisk guide, og med dårlig samvittighet sitter flere av menneskene søvnløse på sengekanten:
Med de tre dødsmøtene i En due… kan man kanskje lett omskrive Vallejo og i tillegg si:
Elsket være den som faller og blir liggende.
I den første scenen trekker gravitasjonen mannens kropp langsomt, men nådeløst mot gulvet da musklene svikter, samtidig som den varsomt trekker snøen mot bakken utenfor. I den andre scenen holder gravitasjonen mora liggende i senga, slik at hun kan samle de siste kreftene til motstand med gripeevnen. I den tredje scenen holder gravitasjonen den døde mannen i ro på gulvet. For arbeidet krever døden vin, verdisaker, øl og en rekesandwich, og ulik Bergmans alvorlige, men sjakkglade og kroppsliggjorte Døden i Det sjunde inseglet (1957) er kraften hos Andersson usynlig, lydløs og banal.
Andersson har mer på hjertet, og det er en stor glede å kunne si med overbevisning at En due… er mye mer enn en kumulativ Gulløve. Ned som en gullfell faller han i hvert fall ikke, selv om gravitasjonen også virker stadig tyngre på ham. Anklagen om å gjenta seg selv kan han ta som en honnør. Ingenting kan utstoppe denne duvan.
Les også Oda Bhars intervju med Roy Andersson
Legg igjen en kommentar