Finn Gjerdrum (ytterst til venstre på foto) tar til orde for at Samproduksjonsordningen ikke trenger begrunnes i samproduksjon med et utenlandsk produksjonsmiljø. Hva står tilbake da? «Ordningen»? I dag krever NFI at det skjer en reell utveksling mellom miljøene, at produksjonen er delvis norsk og delvis utenlandsk, for at de støtter prosjektet med statlige penger. Dvs. et krav om at det med norske midler skal følge norsk innsats, enten på stab, lokasjon eller utstyr. Internasjonalt omtales dette som ”spend”-krav, eller ”noko for noko” som vi sier på Vestlandet. Gjerdrum ser ut til å ønske seg ”noko” – uten å ville gi noe tilbake. Hvor typisk norsk og naiv tror han egentlig NFI kan strekkes til å bli?

• Les innlegget av Finn Gjerdrum som startet debatten: – Vi trenger en mer fremtidsrettet forvaltning av støttemidlene

Norge utmerker seg som et av de få landene som ikke stiller slike spend-krav til statlig støtte, unntaket er samproduksjonsordningen. Når Gjerdrum ønsker at denne også skal gjøres til en «give-away», synes årsaken å ligge i en form for sosial dysleksi der produksjon og bransje forveksles med produsent. Men om vi skulle tenke oss en ”sam-produsent-ordning” etter hans hjerte, der staten betaler norske stråmenn for å delfinansiere utenlandske stjerneproduksjoner – hva ville i så fall det tilføre norsk filmbransje?  Å ha en norsk co-produsent med på lasset i ”et hjørne av produksjonen” – uten at det er blitt løftet en finger fra norsk hold for å skape filmen?  Er det nok for å si: Yes! Norge var med…? 

I internasjonal filmproduksjon er det ingen som tviler på at ”noko for noko” gjelder. I tillegg vanker det sanksjoner for den som unndrar seg kravet om gjensidighet. Motsatt vil en som legger penger på bordet uten å stille krav, miste all respekt og bli systematisk utnyttet. Slik sett er Gjerdrums foreslåtte gaveordning en strategisk blindvei. Men det kan jo tenkes at NFI ser lenger enn kortsiktig begjær etter å spise kirsebær med de store. ”Bend over & hope for the best” (i et hjørne av produksjonen) burde uansett ikke anbefales for noen, verken NFI, produsenter eller filmarbeidere.

Askeladden er den norske fortellingen om den lille mann som skyter gullfuglen. Gjerdrum bruker mye spalteplass på å forklare oss at han har et tilsvarende ønske: Å vinne en Oscar. Askeladdens vei opp og fram i verden har en gjennomgående moral som skiller ham fra Peer Gynt: vis aldri forakt for hvor du kommer fra, men ta med deg råd og hjelp fra liten og stor. Gjerdrum synes å følge Per og Påls strategi når han logrer for de mektige og skylder på norske filmarbeidere for å ”slå seg vrange”, når han ikke får det som han vil. Det siste er direkte ufint, og gjør utspillet mer utleverende enn argumenterende.

I sitt tilsvar til Sverre Pedersen skriver Gjerdrum at han har stor respekt for norske filmarbeidere. Det er vel og bra, men står altså i strid med det retoriske utspillet mot sin tidligere kollega. Det samme gjelder Gjerdrums tilslutning til spend-krav. Det er prisverdig, men i det opprinnelige innlegget argumenterte han jo nettopp for å få beholde samproduksjonsstøtten til tross for mangelen på norsk deltakelse.l slutt gjøres det et poeng av at Pedersen har anklaget produsentene for utflagging av norsk film. Spørsmålet må ikke gjøres personlig, da det er et grunnleggende strukturelt problem. Forvaltningen av norsk filmstøtte er blitt tilpasset markedsliberalistiske spilleregler, med stadig mindre vekt på normative krav og føringer med midlene.

I et normtomt rom, vinner den mest skruppelløse. En konsekvens av dette beskrives i Ryssevik–rapporten (s.151): «en netto eksport av norsk filmproduksjon til utlandet». Videre konkluderes det med at «samproduksjonsordningen… har ikke hatt rammer som er store nok til å skape balanse i dette regnskapet»(Ibid). Mens vi venter på en norsk insentivordning, bør vi i alle fall ikke argumentere for en svekkelse av eksisterende virkemidler  for å balansere forholdet.

Jostein Brå Oksavik – filmarbeider og prosjektleder kurs og kompetanse, Norsk filmforbund