Uansett hva du trodde eller håpet på – sjansene for å få sparken øker proporsjonalt med antall sider du skriver og prosjekter du jobber på.

Å få sparken er en del av jobbeskrivelsen for en forfatter. Det gjør vondt. Du får hevntanker. Du føler deg skitten. Ydmyket. Forbanna. Men trøst deg med at de aller, aller flinkeste har fått skyven, mange ganger. Det sies om noen showrunnere i Hollywood at de har blitt sparket hele veien til toppen.       

Det er mange grunner til at du mister jobben, og det å få sparken kommer i alle slags forkledninger. Det hender du får klar beskjed. En produsent roper det til deg. «Føkk off, kom deg ut, du har sparken. Jeg skal faen meg sørge for at du aldri får betalt arbeid i bransjen mer, din ubrukelige kødd.»  Som regel er det mer ullent: «Takk for innsatsen, det er ikke deg det er noe galt med, du har stått på som bare det, men vi må samle troppene, vi er rett og slett usikre på veien videre, så takk for jobben så langt, kan hende vi ringer deg.»

Du merker det gjerne i forkant. Det blir stille. Du får motstridende beskjeder. Det oppstår usikkerhet. Stadig flere spiller inn. Du greier ikke lenger å tolke signalene. Du har en følelse av at noe skjer bak ryggen din, du begynner å bli paranoid, føler deg bakspilt, overbevist om at det fins en konspirasjon.

Men det som virker som en konspirasjon, er sjelden annet enn at det har oppstått usikkerhet. Alt handler ikke om deg. Det fins ti tusen grunner til at det oppstår tvil. En utenlandsk produsent fikk lese pitchen og begynte å stille spørsmål ingen hadde svar på. En attraktiv regissør vil heller ha med seg den forfatteren han vanligvis jobber med og føler seg trygg på. Det dukket opp en lineproducer som plutselig blir skremt av antall locations og begynner å stille kritiske spørsmål, så kommer det på en annen konsulent som mener noe annet og usikkerheten forplanter seg. Manuset er det eneste de har å holde i, så når usikkerheten oppstår, er det gjerne manuset som er triggeren. Og det må være lov å ønske seg en ny forfatter og en annen tilnærming. Det er ingen menneskerett å få skrive tv-serie.

Det mest krevende med utvikling av en tv-serie er å sørge for forankring. Du kan være en briljant forfatter, men en god del av håndverket er å sørge for at alle forstår hvor man til enhver tid er i prosessen. Det som for deg er et levende univers, glitrende karakterer og en fantastisk historie, er foreløbig bare ti A-4 sider storyline for andre som leser.

Det er akkurat som med skisser. Noen er gode til å lese dem, andre ser ikke hele bildet om de ikke får det inn med teskje. Og noen skisser er glitrende, med få streker ser hvem som helst helheten og dikter inn detaljene. Andre skisser er knudrete og vanskelige å forstå. Som forfatter på et tv-prosjekt bør du være uhyre varsom med hvem som leser hva når og med hvilken forankring. Halve håndverket er å forstå hva som gjør dem trygge. En regissør ser etter noe helt annet enn en produsent, en skuespiller dekoder manusutkastene på en annen måte enn en lineproducer.

Hvis vi tar for gitt at du er et geni og at det naturligvis ikke er noe feil med det du har skrevet, er det to hovedfeil du kan gjøre når du er i faresonen, eller rett og slett på vei til å få sparken:

1. Gå i strupen: Den er ikke akkurat uvanlig blant forfattere og skapende mennesker. Være kontrafobisk. Man er på alerten. Hele livet har man vært på hugget for ikke å bli tatt med buksene nede, bli ledd av, bli frosset ut. Hele tilværelsen dreier seg om å være føre var. Man har utviklet en ekstra detektor for ydmykelser og skam, så med en blanding av diplomatisk kynisme og utpreget selvironi ligger man før alle andre, man rakker ned på sitt eget arbeid før andre gjør det, man driter ut seg selv for å unngå at andre ler av og ikke med en, og når man merker at det blir farlig, blir man tøff i trynet, går rett inn i det farlige og ypper, truer, sjarmerer, spør, graver, provoserer – hva som helst, for å komme situasjonen i forkjøpet. Kunne man bare si noe smart og be dem kysse seg i ræva før man selv får sparken, liksom. Vel, det kjennes noen ganger godt ut å triumfere og gi noen andre fingeren, helst i full offentlighet, men sjansen for at du var altfor rask, at du leste terrenget helt feil eller kunne vunnet mer på å være tålmodig, er jo også til stede. Bitterhet og kontrafobi er ikke veldig bærekraftig i lengden. Det er en liten bransje. Jo høyere opp folk er i beslutningskjeden, desto større er sjansen for at man kjenner hverandre. Lojaliteten er sjelden vertikal, om du skjønner hva jeg mener.

2. Være for hyggelig: Jeg har noen kontrafobiske demoner i maven, men jeg har også vært for grei. De prosjektene der jeg virkelig i ettertid følte meg dårlig behandlet, var der jeg forsøkte å ikke gi motstand. Man tenker at man skal velge sine slag, det går over, det blir sikkert bedre etter hvert – eller man tenker at man bare får bite tenna sammen, fordi man antar at det langsiktig lønner seg å være proff og ta ordre. Det gjør for all det, men jo greiere du er, desto større er naturligvis sjansen for at det føles som å pisse på en dyne å jobbe med deg. Det spruter ikke tilbake. Det er forventet at man skal si tydelig nei, hvis det er det man mener. Er man så proff at man overkjører mavefølelsen og jobber på idiotiske måter, mot bedre vitende, gjør man både deg selv og prosjektet en bjørnetjeneste (som for dere under tredve ikke er det samme som en kjempetjeneste).

Som du allerede skjønner – det er en gylden middelvei her, og den må du finne selv. Men uansett hva du gjør – du får sparken før eller siden. Jeg trøster meg alltid med at selv Steve Jobs fikk skyven fra Apple. David Milch og Aaron Sorkin har tryna voldsomt. Man skulle så gjerne si opp med stil før det brenner på dass, ta rotta på dem, men du vinner ikke så mye på det. Den som taper ansikt, møter du igjen som konsulent hos NFI eller direktør i produksjonsselskapene neste gang du skal pitche. Og folk med makt har god hukommelse og store egoer, akkurat som forfattere. Hadde Adolf Hitler levd i dag, ville han jobbet med tv.

Ingen liker å si opp andre. Jeg har selv måttet gjøre det. Man gruer seg. Man pakker det inn, er for brå, følger opp for dårlig, har ikke tid til å ta en lang prat, eller man prater for mye. Noen ganger må man følge opp en ordre ovenfra, og som regel har man ikke tid til å gi noen en ny sjanse. Men jeg har også opplevd flinke folk som er redd for å få sparken, sier opp og gir deg fingeren, uten at jeg helt skjønte hva som skjedde.

Så hva gjør du? Det er aldri hyggelig å få sparken. Du har i grunnen bare et valg, rent profesjonelt. Se dem rett i øya, smil så godt du kan og takk for samarbeidet. De vet at du er skuffet og deppa og redd for fremtiden. Uansett hvor stivt du smiler. Send en mail i ettertid og spør om de har noen råd om hva du kunne gjort annerledes. Kjenn på følelsene dine. Hvor gjør det vondt? Hvorfor? Gå til en coach hvis du bruker for mye tid på fantasier om å dukke opp hos noen med bensinkanne og Zippo-lighter. Husk at flinke og/eller høflige folk får nye sjanser. Steve Jobs fikk jo tilbake jobben, for å si det forsiktig. Aaron Sorkin også. Slipp taket. Move on. Er det meningen at du skal være forfatter, kommer det nye jobber og nye sjanser til deg.

Arne Berggren er forfatter og partner i TV Wonder