”Han er så mett at det er så vidt han kan seia kake.” – Kjartan Fløgstad, om Hertingen i Fyr og flamme (1980)

I august 1945 meldte en notis i VG om et «Sjeldent tilfelle»: «I en hage i Ullevål hageby er det et tre som samtidig bærer modne epler og blomster. Det er et ytterst sjeldent tilfelle, vi har aldri hørt om det før. Hageeieren mener at årsaken er at treet ble plantet om i fjor.»

Enkelte epler faller så nær stammen at rotsprenget triller dem langt av gårde. Den polske lingvisten Tomasz Novak reiser fra østblokk til vestvilla for å finne sin norske far, som synes å bo blant Monopol-vinnerne i murgrå og bladgrønne Ullevål hageby, den høyt utdannete norske hvite middelkulturellkapitalistklassens konsentrat, sterk og søt som bunnen av en saftpose.

Takst som byr

Serien er en catwalk for den snublende nordiske modellen. To karakterer drømmer om å selge leiligheten for 9,2 millioner kroner og iscenesette det perfekte samlivsbrudd, som kan bli et eksempel i en akademisk artikkel.

Andre sykler for å slanke seg, løper med hodelykt eller jakter brunsnegler uten hus. Fysiske fasader, visninger og oppussing som metaforer for rikets stillstand er for lengst forslitte klisjeer, men det skjer noe interessant med disse i møtet med de polske arbeidernes perspektiv, fra en mytisk underverden av kjellermennesker.

”Jeg drømmer om å få betale skatt”, sier tvileren Tomasz’ gode kollega Serafin, i et av seriens mer alvorlige øyeblikk. Kampen for tilværelsen fletter slik virkelige problemer og såkalte I-landsproblemer, manuelt arbeid og minimalt arbeid. Og selv om, ja, kun virkelige problemer er virkelige problemer, viser serien i tillegg at et luksusproblem er luksus, ja, men det er også et problem. Hvis én ting forener de mange karakterene i serien, er det deres intervaller, på vei opp og ned de ulike trinnene på behovspyramiden.

Nord-Polen

Første episode av serien heter ”Futurumsparadigmet”. En av karakterene i serien er sågar synsk, og kan se inn i fremtiden, for eksempel til et samleie som etterfølger et snart forestående kyss. Den polske lingvisten Marta Olga Janik beskriver i teksten ”En polakk i norsk fortid. Om feil de polskspråklige norskinnlærerne gjør i bruk av perfektum og preteritum” (2010) at:

polsk, i motsetning til norsk har sitt eget futurumsparadigme. På norsk uttrykkes framtid med presensformer av verb, og modalverbene skulle og ville tar her en spesiell plass. Bruken av modalverbene fører til at det samtidig uttrykkes ulike grader av sannsynlighet når man snakker om framtid på norsk. Dette er ikke tilfellet i polsk. Denne forskjellen i tempussystemene fører ofte til feil når polakker vil uttrykke framtid på norsk. Vanligvis overbruker de skal istedenfor å bruke vil (grunnen til dette kan f.eks. være at skal innføres før vil i undervisningen), noe som forårsaker følgende type feil: *I morgen skal det regne.

De sannsynlige framtidsutsiktene er høyst ulike for de polske og norske karakterene i serien, uansett hvor mye de vil, eller hvor lite de skal. Men jo flere dager på solsiden, desto større er risikoen for at det vil regne i morgen.

Lukket bakeri

”Kampen for tilværelsen”, eller ”tilværelsens strev”, er i følge Charles Darwin hardest mellom individer og varianter av samme art, og ofte hard mellom arter av samme slekt. De mest tilpasningsdyktige overlever. Christian Kroghs olje på lerret fra 1889, om utdeling av brød på hjørnet av Skippergata og Karl Johan, har sosialdemokratiet som futurumsparadigme, og maleriet blir beskuet av Tomasz i serien. I tillegg gjenskaper en reklameplakat for serien scenen med utstrukne armer mot gjærbakst. Serien når aldri Kroghs alvor, men vignettmusikken til Elias Akselen og bildene av en prosjektert estetisk hageby for småkårsfolk gir en effektiv historisk klangbunn for samtidsskildringen.

Elg i hodelykt

Menn går i ett med tapeten i hjemmene innredet av kona. ”Jeg trenger i hvert fall en klem”, sier en mann til sin sønn. Sønnen spør tilbake om de ikke kan ta det senere. En annen mann ender en barnebursdag med å leke gjemsel alene. Og en tredje mann begår en overskridende tabuhandling som er blant det drøyeste NRK har tematisert. For å parafrasere dramasjef Ivar Køhn er serien akkurat der briljant, men ikke bred. Manusforfatterne har en tiger i tanken.

De mange eksemplarene av menneskeslekten i Kampen for tilværelsen strever med en fundamental kommunikasjonssvikt, der det mellommenneskelige oftest forblir luft, en tomhet som fylles av meglere og terapeuter.

En visning er den nye invitasjonen.

En visning er det nye besøket.

Terapi er den nye samtalen.

Karakterinnvikling

Manusforfatterne Erlend Loe, Per Schreiner og Bjørn Olaf Johannessen kombinerer godt tankearbeid med godt håndverk i et svært solid manuskript. Mer makt til manusforfatterne, som har valgt regissører og ledet prosessen, synes å ha gjort denne serien veldig godt. Deres fingeravtrykk som auteurer preger hver episode.

Serien stoler på tilskueren, gjennom lange, luftige dialoger, som tør la undertekst bli liggende. Fortellingen er strukturert som et flettverk av løse tråder, lik eksempelvis Short Cuts, men uten å ta snarveier. De ulike karakterenes historier er asymptotiske, på vei mot hverandre uten noen gang å møtes. Og til tross for et langsomt driv i fortellingen, kommer enkelte hendelser og overraskende vendinger nærmest som sjokk, i en stadig akselererende og mørknende karakterutvikling og karakterinnvikling.

Undervinkler

Visuelt er det en glede å se at NRK har klart å slukke den ulmebrannen som har røyklagt interiørene det siste tiåret. Den dybdeiscenesatte dekoren er nå luftet og lyssatt i en lekker produksjonsdesign, som enkelte ganger preges gjennom langsomme minuttkjøringer inn mot situasjoner og karakterer, slik fortellingen også smyger seg sakte inn på karakterene.

Et annen effektivt stilgrep som understøtter fortellingen er de mange av konseptuell fotograf Lars Vestergaards undervinklete kamerainnstillinger, som viser nedenfra og opp-perspektivet serien anlegger. Stil og fortelling tvinnes til en komplekst gjennomarbeidet tone. Mer enn svart humor skildres et hvitt alvor, lunet med ironi. Serien fremstår rett og slett som noe så gammeldags og utskjelt som postmoderne. Nå sitter da også regissørkarakteren i serien og flikker på en gammel film fra 1991.

En slags moral fins i skriften på veggen i sommerhuset Tomasz pusser opp, med sin middels store penis som målestokk: ”Gå inn i din stue hvor liten den er, så rommer den noe ditt hjerte har kjær. Du skal ikke jage i hvileløs ring, men lær deg å elske de nære ting.”

Oljealder

Kampen for tilværelsen graver der vi står, så mette at vi så vidt kan si kake. Serien er et relevant skråblikk, en kritisk samfunnssatire, der NRK synes å ha flyttet dramaet fra bak kulissene til skjermen.

Jeg kan ikke huske sist en dramatisk NRK-produksjon ga meg mer. På sitt beste er serien lysende. Ikke siden Fjernsynsteaterets glansdager – som på høyden stod for noen av de sterkeste levende bildene laget i norsk historie – har kringkastingen laget bedre drama. Vi får håpe at dette funnet innvarsler en ny oljealder.

Det er ikke TV, det er NRK.

Jon Inge Faldalen er doktorgradsstipendiat ved UIO og fast bridragsyter til Rushprint.