”Hey, don’t knock masturbation. It’s sex with someone I love.”

– Woody Allen som ”Alvy Singer” i Annie Hall (1977)

En av de morsomste, mest befriende og livsbejaende historiene fra min vennegjeng i tenårene handler om en kamerat som løp orientering. Langt inne i granskauen, midt i en konkurranse, mistet han plutselig både mål og mening. Han så seg omkring, tenkte seg om, før han la seg ned i lyngen, trakk ned orienteringsdressen, skjøv kart og kompass til side, og tok seg en runk.

Vi lo så vi gråt når han fortalte.

Vi kjente oss igjen.

Til stedet

Jeg trodde aldri at en lignende scene ville dukke opp i norsk film. Men det er nettopp en slik situasjon manusforfatter, regissør og hovedrolleinnehaver Ole Giæver har fått mye fortjent oppmerksomhet for. Gjenkjennelse er en av kinogjengerens største gleder. Vel oppe på fjellet forstår Mot naturens eksistensielt kåte hovedperson Martin (spilt av Giæver) at han trenger en runk. Han trekker ned buksene, og dårlig skjult av en trestamme drar han igang. Da fersker en jeger med hund ham midt under håndjageren.

Dette er bare en av flere ubetalelige situasjoner Giæver gir gjennom Mot naturen. Enkelte øyeblikk er strålende observert, forvaltet og formidlet. Som da han etter å ha tisset i bekken skjønner at han må fylle vannflaska oppstrøms.

Men øyeblikket som overraskende traff meg sterkest inntreffer tidlig i filmen, i en liten scene ved en fotballbane. Etter å ha valgt bort potensielle fredagsfellesskap – først pils med kolleger, deretter salmalaks og Skavlan med kone og barn – til fordel for ensomheten på fjellet, passerer han et siste potensielt fellesskap ved en idrettsplass, en gjeng unggutter som spiller fotball. Han ser mot dem idet han passerer, og så skjer det fantastiske: Fotballen kommer trillende! Han snur seg så i fart mot den og sparker ballen med kraft og presisjon tilbake dit den kom fra, for så å løpe målrettet videre.

Et øyeblikk av deltakelse.

Et øyeblikk av tilstedeværelse.

Og så videre.

Blærekatarsis

Gjennom kortfilmene The Pledge og Tommy, novellefilmen Sommerhuset og langfilmen Fjellet har Giæver utviklet seg til å bli en av de fremste dialogsmedene i landet. Overraskende er det derfor at en vedvarende indre monolog driver Mot naturen. Filmen er et essay i flymodus, et forsøk på å filme og formidle tankestrømmer og tankesprang, fra de mest banale til de dypsindige, slik de avløser hverandre i en konstant virvel. Den realistiske fremstillingen akkompagnert av overstemme veksles med forestillinger og tilbakeblikk, alt fanget av Øystein Mamens duvende foto, Ola Fløttums score og låter av Alphaville, Motorpsycho og Radka Toneff. Se hvordan han flyr. I de beste scenene blir vi med hovedpersonen inn i hans natur, til pateten som lar seg bruke til alt.

Han vil ”vekk”, men hvor er det? Tvetydigheten i tittelordet mot signaliserer en dobbel bevegelse, fra og til naturene: naturnaturen og menneskenaturen. Martin markerer revir med å tisse i bekken, runke bak et tre, tråkke ned i myra, tisse i soveposen, løpe naken, stige ned i kaldt vann, penetrere en ung kvinne på ei hytte, bryte med en liten busk og grave seg ned i torva.

Men naturen gir ingen katarsis.

Filmen løper delvis på velkjente stier, i en tradisjon fra naturfilosofer som Thoreau eller Næss, som søkte stillheten, ensomheten og ”minimum brenselforbruk, maksimum utsikt, minimum trivialitet, maksimum egenverdi, minimum snikksnakk, maksimum dybdeboring”. Her har ikke Giæver noe nytt å bringe til bålet. Men han holder det brennende. Filmen er også selvutløsende, med forløpere i forfattere som Mykle, Ørstavik, Knausgård, Tiller eller Espedal, og filmer som Farvel Falkenberg, Man tänker sitt eller Into the Wild. Heller ikke her fremposeres et genuint nytt portrett. Giæver forblir, lik Knausgård, privat, men ikke personlig.

Martin avslører mye fra livet og ned, men mest fra livet og opp. Modigst er  fleksingen av egen tilkortkommenhet, som kollegaen og flørteren som ikke finner ord eller gester, som faren som ikke finner sønnen, som mannen som ikke finner kona, og tenker på skilsmisse eller at hun kanskje kan komme til å dø. Det er til tider mørkt og nedrig, men menneskelig.

Vil du virkelig leve evig?

Naturen gjør som den vil, og Martin rikker den ikke, verken da han varsomt flyter en sko av gårde på vannoverflaten som hos Jan Troell, eller da han voldsomt bryter ned et lite tre, slik Max von Sydow gjorde med et stort hos Ingmar Bergman.

Martin sier på et tidspunkt at her kunne jeg dødd og råtna og blitt til et tre. Det ligner Tor Ulven, som skriver:

Om jeg var død

nå, ville jeg ikke

ha opplevd

denne junidagens overtydelige

sol, og nesten urørlige

grønne løvverk,

jeg ville vært

alt det der.

Det menneskelige viser i glimt stort mot, med kulturen. 

Jon Inge Faldalen