Lyden av Beatles

Lyden av Beatles

– Musikken er blitt en femte karakter, i tillegg til de fire hovedkarakterene, forteller Johan Husvik som er music supervisor på ‘Beatles’. Her forteller han om det omfattende arbeidet med musikken fra en av sine favorittbøker om en av sine favorittband.

Dette intervjuet startet med musikklegenden T Bone Burnett. Etter å ha sett Coenbrødrenes film Inside Llewyn Davis og HBO-serien True Detective, var jeg en stund besatt av musikerens eklektiske kuratering av erkeamerikansk musikk på film og tv. Men da jeg omsider fikk intervjuavtale med ham, måtte jeg til min fortvilelse melde avbud. Men hell i uhell: Det ledet meg isteden til Johan Husvik som på filmversjonen av Las Saabye Christensens klassiker Beatles står oppført som music supervisor. Jeg vet ikke om det er første gangen noen er kreditert som det på en norsk film, men jeg har i hvert fall aldri sett det før. Husvik kan bekrefte at det tilhører sjeldenhetene, og at det har sin forklaring i at dette er noe man i norsk filmbransje lenge har nedprioritert. Men på Beatles har arbeidet med musikken vært altfor omfattende og krevende til at man kunne avspise det med små ressurser og beskjedne krediteringer.

– Da jeg begynte å jobbe med film slo det meg hvor tilfeldig bruken av musikk ofte var. Jeg fikk noen ganger følelsen av at musikk var noe man kom på under klippen, og så stakk klipperen ut i bilen sin for å se hva han hadde liggende. Det var liten bevissthet i forhold til klarering av rettigheter. Med tanke på hvor mye musikken kan bety for en film, for hvordan vi opplever en film, så syntes jeg denne holdningen ikke var til å leve med for norsk film. Som musiker og en del av et musikkmiljø opplevde jeg det som ganske respektløst å behandle musikk som i utgangspunktet er et selvstendig kunstuttrykk på den måten.

Beatles_musikk_Husvik_portrett_768
Johan Husvik (foto: Carsten Aniksdal)

Utifra det vokste en bevissthet i Husvik om at music supervision var en funksjon man manglet her hjemme.

– Jeg sluttet i jobben for å satse på dette. Jeg hadde gode kontakter i både musikkbransjen og forlagsverdenen, samtidig som jeg kjente filmbransjen godt. Den første filmen jeg jobbet på var Switch, også den med Jørgen Storm Rosenberg, fra 2007. Det var veldig gøy nettopp fordi vi kunne bruke mye bra musikk. Det oppsto etterspørsel etter soundtracket og vi hadde holdt oss innenfor budsjett og samtidig behandlet musikerne fair. Siden har jeg gjort 20 spillefilmer, der det har vært varierende hvor mye produsentene har ønsket å prioritere musikken. Ofte innser de det for sent, når det er en uke igjen av klippen. En måned før miksen sitter man der og ikke har noe musikk. 

En rettighets-jungel

Husvik er opprinnelig trommeslager og har alltid hatt interesse for hvordan musikk kan fortelle en historie, fra Oltiden fram til i dag. Etter 20 spillefilmer, og en lang rekke andre produksjoner, inkludert reklame, har han denne gangen stått overfor det han kaller den ultimate utfordring: Å ha ansvaret for musikken på filmen som er basert på en av hans favorittbøker og som bærer navnet til et av hans favorittband. Da han fikk nyss om at produsent Storm Rosenberg hadde skaffet seg rettighetene til Beatles handlet han raskt. Beatles var bandet som for alvor åpnet porten inn til musikkens verden for hans egen del.

– Da jeg leste boka som 12-åring slo det meg at den burde bli film. Jeg ringte Jørgen og snakket med ham om kompleksitetet bak det å skaffe seg rettigheter til katalogen til Beatles. Man kan ikke bare banke på døra til McCartney, han kan ikke gi noen tillatelse selv om han vil aldri så mye. Rettighetene forvaltes av profesjonelle aktører og det er et tyvetalls andre personer som også har rettigheter. Det har ofte vært sånn i norsk film at man kanskje rekker å få klarert masterrettighetene på lyden, men så vet man ikke at man må ta forlagsrettighetene i tillegg, og dermed blir det dobbelt så dyrt.

Beatles_musikk_768

Hvordan de til slutt fikk tillatelse er nå en kjent historie. Husvik beskriver det som en lang prosess der prosjektet ble omhyggelig presentert, blant annet med en rekke internasjonalt kjente nordmenn som fortalte hva boken hadde betydd for dem.

– Beatles får noe sånt som 1200 forespørsler i uka. Mange synes det vil være fint å ha en Beatles-sang i en bestemt scene, og tenker kanskje at det bidrar til å holde musikken til Beatles levende. Men for hver scene som lages med musikken, så vil det også bidra til at folks forhold til sangene endres. Derfor forstår jeg godt at Beatles vil verne om musikken og passer på at den anvendes i en kontekst de opplever som riktig. 

Denne ærefrykten er noe Husvik har kjent sterkt på når han har jobbet på Beatles. Du kødder ikke med en av musikkhistoriens store skattekister.

– Det gjaldt å eliminere alle argumenter de måtte ha for å si nei. Det ble derfor viktig å forklare dem bokens unike posisjon i Norge og at det ville bli umulig å lage filmen uten musikken. 

Å gjenskape 60-tallet

Husvik og produsenten ønsker ikke å røpe for mye av hvilke musikkpartier som brukes i hvilke scener, men det er snakk om flere låter. Men selve låtene er bare én side ved det omfattende arbeidet med å gjenskape 60-tallets lydbilde på en autentisk måte. I likhet med Coenbrødrene i Inside Llewyn Davis har de dykket dypt ned i sekstitallet for å få estetikken på plass, rent musikalsk.

– Å finne fram til et autentisk sekstitalls-lydbilde har vært viktig. Før vi gikk til Magne Furuholmen for å høre om han kunne komponere musikk til filmen, var vi tydelige på at vi ikke kunne bruke noe stort symfoniorkester. Det måtte være et lydbilde som gjenspeiler musikkens univers og hva som foregår i hovedpersonen Kim Karlsens hode som Beatles-fan. Vi bruker en dobbel strykekvartett som er akkurat det Beatles pleide å benytte. Vi spilte inn scoret i Abbey Road,  samme sted som Beatles spilte inn, med de samme trommene, gitarene og miksepult. Det er ikke noe sound-alike, for Magne har skrevet egne temaer, men det er samme type gode melodi, samme type gode rytme og sekstitallsestetikk, eller Beatles-estetikk, om du vil. På den måten blir musikken en egen karakter i filmen. En femte karakter som ligger der og lurer, i tillegg til de fire hovedkarakterene.

Beatles_musikk_02_768

Som i Inside Llewyn Davis spiller skuespillerne i band, men de drømmer om å spille på en scene. I Coenbrødrenes film viser skuespillerne et genuint musikalsk nærvær. I Beatles er det også viktig at gutta kan spille – men de er ment å være glade amatører, så de må kunne spille ”dårlig” på en troverdig måte.

– Det er en god del live musikk i filmen. En av de største utfordringene er scenen der gutta er med storebroren til Gunnar, som er kompis med et delvis etablert Osloband. De spiller på diverse utesteder og klubber. De får besøke dem i øvingslokalet, og da går vi inn i en drøm de har hvor de spiller en perfekt låt. Plutselig er de på en stor scene med masse fans foran scenen. For at det skulle virke troverdig måtte de lære seg å spille perfekt. Jeg er allergisk mot å se gitarsoloer på film der fingerbevegelsene ikke stemmer overens med musikken vi hører. Vi hadde derfor bandøving med gutta et halvt år før opptak, flere ganger i uken, der de fikk lekser og øvde hardt.

Troverdighet

Som i Inside Llewyn Davis er det flere scener fra en viseklubb som eksisterte i virkeligheten.

– De trubadurene vi møter på viseklubben er ekte musikere. Vi gjorde mye research rundt Dolphins viseklubb som skildres i boka, og som eksisterte i virkeligheten. Det var arnestedet til ”Den nye visebølgen” og folk som blant annet Øystein Sunde og Lillebjørn Nilsen hadde sine første opptredener der. Dette har vi selvfølgelig tenkt på allerede fra castingen, så scenen har blitt en slags skjult homage til klubben. Vi spilte inn musikken både i studio og live på settet, men det ble live-innspillingen vi endte opp med å bruke.

Troverdighet er et nøkkelord for Husvik.

– Spesielt om musikken kommer fra en radio eller spilles på en fest. Det er kanskje ikke så relevant i forhold til Beatles, men på Max Manus var vi innom den problemstillingen i en scene der tyske offiserer skulle danse etter en middag. Jeg oppdaget at de hadde valgt en wienervals laget av en jødisk komponist – noe som sannsynligvis ikke ville skjedd i virkeligheten. Da blir det en utfordring å finne noe som kan erstatte det og som fungerer i forhold til dansingen.

Beatles_musikk_Husvik_02_768

Under arbeidet med Sønner av Norge jobbet Husvik også med å gjenskape en tidsepoke gjennom musikken. Der var det også et band som guttegjengen i filmen drømte om å slå igjennom med, og det var også en stor jobb å få avklart rettighetene til Sex Pistols.

– Prosessen på de to filmene var likevel forskjellig. På Beatles har alt vært mye større, fra boken, som jo ruver i kulturhistorien til omfanget av produksjonen. Musikken i Sønner er litt mer variert, litt balkan-rytmer og ELO, det er ikke bare punk for alle pengene.

En musikalsk oversetter

Grunnen til at arbeidet på Beatles har gått så bra tilskriver Husvik produsentens vilje til bruke ressurser på musikken og gi ganske fritt spillerom for ham som music supervisor. Og samarbeidet med regissøren er selvsagt også helt sentralt.

– Det er stor forskjell på regissørene. Noen har  kanskje en bestemt musikk i hodet mens de har skrevet manus, og da forsøker du å imøtekomme dem og må stole på at det vil funke. Du må dele regissøren og produsentens visjon. Noen ganger ser jeg på meg selv som en slags oversetter. Jeg lytter til filmregissøren og oversetter til et musikalsk formspråk som publikum kan forholde seg til. Jeg må forstå hva de ønsker å formidle og komme med innspill som gjør at publikum vil forstå det. Det skjer gjerne i dialog med komponist, også. 

Det er nesten umulig å snakke med en music supervisor  uten å komme inn på Coenbrødrenes film Oh Brother where art thou. Den satte en standard for musikalsk kuratering på film. Det er flere fellestrekk mellom den og Beatles, forteller Husvik.

– Hvis vi går tilbake til viseklubb-scenen i Beatles, så handler det om det samme: Vi gjenskaper et stykke kulturhistorie om hvordan visebølgen kom til uttrykk, vi spiller en låt som vi vet var en låt Lillebjørn Nilsen spilte på den tiden. Musikken skaper ikke bare en troverdig atmosfære, men tilfører filmens fortelling noe på et dypere plan. I Brother where art thou finnes mange slike lag. Som i scenen med musene ved elva som synger ”Go to sleep little baby”. Det er så godt musikalsk fortalt, der det skapes kontrapunkter mellom musikk og bilde.

Må ha rytmeforståelse

Når han skal beskrive egenskapene en music supervisor trenger er ”rytmeforståelse” det første Husvik nevner. Og her trekker han fram Inside Llewyn Davis som forbilledlig.

– Lyddesignet er fantastisk. Kveldsscenene langs motorveien er f.eks doblet med instrumenter, det er musikk i alt, rytme i bilen som kjører – kort sagt, en musikalsk opplevelse fra begynnelsen til slutt.

– Allerede når jeg leser manus skal jeg kunne få en følelse av musikken som kan passe, hvilke følelser som er i sving. Men bare tekst i musikken kan være skummelt fordi det er så konkret; man risikerer at det blir overtydelig. Det er mer interessant å tenke instrumentering: er det lite eller stort orkester, er det akustisk eller elektrisk.

Johan Husvik og Jørgen Storm Rosenberg.
Johan Husvik og Jørgen Storm Rosenberg.

Husvik har jobbet på Beatles i to år. Vanligvis jobber han på en film fra halvannen til 7-8 måneder. Fallhøyden er stor og han er svært spent på hvordan publikum vil motta filmen.

– Publikum kommer garantert til å høre etter om alt er gjort riktig, at det ikke er noen feil. Kanskje finner de noen feil. Det er jo feil i boken, også, det er bl.a beskrevet et platecover som er fra den engelske utgivelsen, ikke den norske. Men blir det for perfekt blir det fort kjedelig. Det som er så bra med musikken til Beatles er jo nettopp at den ikke er uten feil, men det er samspillet bandet i mellom og hvordan de spiller hverandre bedre som gjør det perfekt.

Se trailer til ‘Beatles’:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Lyden av Beatles

Lyden av Beatles

– Musikken er blitt en femte karakter, i tillegg til de fire hovedkarakterene, forteller Johan Husvik som er music supervisor på ‘Beatles’. Her forteller han om det omfattende arbeidet med musikken fra en av sine favorittbøker om en av sine favorittband.

Dette intervjuet startet med musikklegenden T Bone Burnett. Etter å ha sett Coenbrødrenes film Inside Llewyn Davis og HBO-serien True Detective, var jeg en stund besatt av musikerens eklektiske kuratering av erkeamerikansk musikk på film og tv. Men da jeg omsider fikk intervjuavtale med ham, måtte jeg til min fortvilelse melde avbud. Men hell i uhell: Det ledet meg isteden til Johan Husvik som på filmversjonen av Las Saabye Christensens klassiker Beatles står oppført som music supervisor. Jeg vet ikke om det er første gangen noen er kreditert som det på en norsk film, men jeg har i hvert fall aldri sett det før. Husvik kan bekrefte at det tilhører sjeldenhetene, og at det har sin forklaring i at dette er noe man i norsk filmbransje lenge har nedprioritert. Men på Beatles har arbeidet med musikken vært altfor omfattende og krevende til at man kunne avspise det med små ressurser og beskjedne krediteringer.

– Da jeg begynte å jobbe med film slo det meg hvor tilfeldig bruken av musikk ofte var. Jeg fikk noen ganger følelsen av at musikk var noe man kom på under klippen, og så stakk klipperen ut i bilen sin for å se hva han hadde liggende. Det var liten bevissthet i forhold til klarering av rettigheter. Med tanke på hvor mye musikken kan bety for en film, for hvordan vi opplever en film, så syntes jeg denne holdningen ikke var til å leve med for norsk film. Som musiker og en del av et musikkmiljø opplevde jeg det som ganske respektløst å behandle musikk som i utgangspunktet er et selvstendig kunstuttrykk på den måten.

Beatles_musikk_Husvik_portrett_768
Johan Husvik (foto: Carsten Aniksdal)

Utifra det vokste en bevissthet i Husvik om at music supervision var en funksjon man manglet her hjemme.

– Jeg sluttet i jobben for å satse på dette. Jeg hadde gode kontakter i både musikkbransjen og forlagsverdenen, samtidig som jeg kjente filmbransjen godt. Den første filmen jeg jobbet på var Switch, også den med Jørgen Storm Rosenberg, fra 2007. Det var veldig gøy nettopp fordi vi kunne bruke mye bra musikk. Det oppsto etterspørsel etter soundtracket og vi hadde holdt oss innenfor budsjett og samtidig behandlet musikerne fair. Siden har jeg gjort 20 spillefilmer, der det har vært varierende hvor mye produsentene har ønsket å prioritere musikken. Ofte innser de det for sent, når det er en uke igjen av klippen. En måned før miksen sitter man der og ikke har noe musikk. 

En rettighets-jungel

Husvik er opprinnelig trommeslager og har alltid hatt interesse for hvordan musikk kan fortelle en historie, fra Oltiden fram til i dag. Etter 20 spillefilmer, og en lang rekke andre produksjoner, inkludert reklame, har han denne gangen stått overfor det han kaller den ultimate utfordring: Å ha ansvaret for musikken på filmen som er basert på en av hans favorittbøker og som bærer navnet til et av hans favorittband. Da han fikk nyss om at produsent Storm Rosenberg hadde skaffet seg rettighetene til Beatles handlet han raskt. Beatles var bandet som for alvor åpnet porten inn til musikkens verden for hans egen del.

– Da jeg leste boka som 12-åring slo det meg at den burde bli film. Jeg ringte Jørgen og snakket med ham om kompleksitetet bak det å skaffe seg rettigheter til katalogen til Beatles. Man kan ikke bare banke på døra til McCartney, han kan ikke gi noen tillatelse selv om han vil aldri så mye. Rettighetene forvaltes av profesjonelle aktører og det er et tyvetalls andre personer som også har rettigheter. Det har ofte vært sånn i norsk film at man kanskje rekker å få klarert masterrettighetene på lyden, men så vet man ikke at man må ta forlagsrettighetene i tillegg, og dermed blir det dobbelt så dyrt.

Beatles_musikk_768

Hvordan de til slutt fikk tillatelse er nå en kjent historie. Husvik beskriver det som en lang prosess der prosjektet ble omhyggelig presentert, blant annet med en rekke internasjonalt kjente nordmenn som fortalte hva boken hadde betydd for dem.

– Beatles får noe sånt som 1200 forespørsler i uka. Mange synes det vil være fint å ha en Beatles-sang i en bestemt scene, og tenker kanskje at det bidrar til å holde musikken til Beatles levende. Men for hver scene som lages med musikken, så vil det også bidra til at folks forhold til sangene endres. Derfor forstår jeg godt at Beatles vil verne om musikken og passer på at den anvendes i en kontekst de opplever som riktig. 

Denne ærefrykten er noe Husvik har kjent sterkt på når han har jobbet på Beatles. Du kødder ikke med en av musikkhistoriens store skattekister.

– Det gjaldt å eliminere alle argumenter de måtte ha for å si nei. Det ble derfor viktig å forklare dem bokens unike posisjon i Norge og at det ville bli umulig å lage filmen uten musikken. 

Å gjenskape 60-tallet

Husvik og produsenten ønsker ikke å røpe for mye av hvilke musikkpartier som brukes i hvilke scener, men det er snakk om flere låter. Men selve låtene er bare én side ved det omfattende arbeidet med å gjenskape 60-tallets lydbilde på en autentisk måte. I likhet med Coenbrødrene i Inside Llewyn Davis har de dykket dypt ned i sekstitallet for å få estetikken på plass, rent musikalsk.

– Å finne fram til et autentisk sekstitalls-lydbilde har vært viktig. Før vi gikk til Magne Furuholmen for å høre om han kunne komponere musikk til filmen, var vi tydelige på at vi ikke kunne bruke noe stort symfoniorkester. Det måtte være et lydbilde som gjenspeiler musikkens univers og hva som foregår i hovedpersonen Kim Karlsens hode som Beatles-fan. Vi bruker en dobbel strykekvartett som er akkurat det Beatles pleide å benytte. Vi spilte inn scoret i Abbey Road,  samme sted som Beatles spilte inn, med de samme trommene, gitarene og miksepult. Det er ikke noe sound-alike, for Magne har skrevet egne temaer, men det er samme type gode melodi, samme type gode rytme og sekstitallsestetikk, eller Beatles-estetikk, om du vil. På den måten blir musikken en egen karakter i filmen. En femte karakter som ligger der og lurer, i tillegg til de fire hovedkarakterene.

Beatles_musikk_02_768

Som i Inside Llewyn Davis spiller skuespillerne i band, men de drømmer om å spille på en scene. I Coenbrødrenes film viser skuespillerne et genuint musikalsk nærvær. I Beatles er det også viktig at gutta kan spille – men de er ment å være glade amatører, så de må kunne spille ”dårlig” på en troverdig måte.

– Det er en god del live musikk i filmen. En av de største utfordringene er scenen der gutta er med storebroren til Gunnar, som er kompis med et delvis etablert Osloband. De spiller på diverse utesteder og klubber. De får besøke dem i øvingslokalet, og da går vi inn i en drøm de har hvor de spiller en perfekt låt. Plutselig er de på en stor scene med masse fans foran scenen. For at det skulle virke troverdig måtte de lære seg å spille perfekt. Jeg er allergisk mot å se gitarsoloer på film der fingerbevegelsene ikke stemmer overens med musikken vi hører. Vi hadde derfor bandøving med gutta et halvt år før opptak, flere ganger i uken, der de fikk lekser og øvde hardt.

Troverdighet

Som i Inside Llewyn Davis er det flere scener fra en viseklubb som eksisterte i virkeligheten.

– De trubadurene vi møter på viseklubben er ekte musikere. Vi gjorde mye research rundt Dolphins viseklubb som skildres i boka, og som eksisterte i virkeligheten. Det var arnestedet til ”Den nye visebølgen” og folk som blant annet Øystein Sunde og Lillebjørn Nilsen hadde sine første opptredener der. Dette har vi selvfølgelig tenkt på allerede fra castingen, så scenen har blitt en slags skjult homage til klubben. Vi spilte inn musikken både i studio og live på settet, men det ble live-innspillingen vi endte opp med å bruke.

Troverdighet er et nøkkelord for Husvik.

– Spesielt om musikken kommer fra en radio eller spilles på en fest. Det er kanskje ikke så relevant i forhold til Beatles, men på Max Manus var vi innom den problemstillingen i en scene der tyske offiserer skulle danse etter en middag. Jeg oppdaget at de hadde valgt en wienervals laget av en jødisk komponist – noe som sannsynligvis ikke ville skjedd i virkeligheten. Da blir det en utfordring å finne noe som kan erstatte det og som fungerer i forhold til dansingen.

Beatles_musikk_Husvik_02_768

Under arbeidet med Sønner av Norge jobbet Husvik også med å gjenskape en tidsepoke gjennom musikken. Der var det også et band som guttegjengen i filmen drømte om å slå igjennom med, og det var også en stor jobb å få avklart rettighetene til Sex Pistols.

– Prosessen på de to filmene var likevel forskjellig. På Beatles har alt vært mye større, fra boken, som jo ruver i kulturhistorien til omfanget av produksjonen. Musikken i Sønner er litt mer variert, litt balkan-rytmer og ELO, det er ikke bare punk for alle pengene.

En musikalsk oversetter

Grunnen til at arbeidet på Beatles har gått så bra tilskriver Husvik produsentens vilje til bruke ressurser på musikken og gi ganske fritt spillerom for ham som music supervisor. Og samarbeidet med regissøren er selvsagt også helt sentralt.

– Det er stor forskjell på regissørene. Noen har  kanskje en bestemt musikk i hodet mens de har skrevet manus, og da forsøker du å imøtekomme dem og må stole på at det vil funke. Du må dele regissøren og produsentens visjon. Noen ganger ser jeg på meg selv som en slags oversetter. Jeg lytter til filmregissøren og oversetter til et musikalsk formspråk som publikum kan forholde seg til. Jeg må forstå hva de ønsker å formidle og komme med innspill som gjør at publikum vil forstå det. Det skjer gjerne i dialog med komponist, også. 

Det er nesten umulig å snakke med en music supervisor  uten å komme inn på Coenbrødrenes film Oh Brother where art thou. Den satte en standard for musikalsk kuratering på film. Det er flere fellestrekk mellom den og Beatles, forteller Husvik.

– Hvis vi går tilbake til viseklubb-scenen i Beatles, så handler det om det samme: Vi gjenskaper et stykke kulturhistorie om hvordan visebølgen kom til uttrykk, vi spiller en låt som vi vet var en låt Lillebjørn Nilsen spilte på den tiden. Musikken skaper ikke bare en troverdig atmosfære, men tilfører filmens fortelling noe på et dypere plan. I Brother where art thou finnes mange slike lag. Som i scenen med musene ved elva som synger ”Go to sleep little baby”. Det er så godt musikalsk fortalt, der det skapes kontrapunkter mellom musikk og bilde.

Må ha rytmeforståelse

Når han skal beskrive egenskapene en music supervisor trenger er ”rytmeforståelse” det første Husvik nevner. Og her trekker han fram Inside Llewyn Davis som forbilledlig.

– Lyddesignet er fantastisk. Kveldsscenene langs motorveien er f.eks doblet med instrumenter, det er musikk i alt, rytme i bilen som kjører – kort sagt, en musikalsk opplevelse fra begynnelsen til slutt.

– Allerede når jeg leser manus skal jeg kunne få en følelse av musikken som kan passe, hvilke følelser som er i sving. Men bare tekst i musikken kan være skummelt fordi det er så konkret; man risikerer at det blir overtydelig. Det er mer interessant å tenke instrumentering: er det lite eller stort orkester, er det akustisk eller elektrisk.

Johan Husvik og Jørgen Storm Rosenberg.
Johan Husvik og Jørgen Storm Rosenberg.

Husvik har jobbet på Beatles i to år. Vanligvis jobber han på en film fra halvannen til 7-8 måneder. Fallhøyden er stor og han er svært spent på hvordan publikum vil motta filmen.

– Publikum kommer garantert til å høre etter om alt er gjort riktig, at det ikke er noen feil. Kanskje finner de noen feil. Det er jo feil i boken, også, det er bl.a beskrevet et platecover som er fra den engelske utgivelsen, ikke den norske. Men blir det for perfekt blir det fort kjedelig. Det som er så bra med musikken til Beatles er jo nettopp at den ikke er uten feil, men det er samspillet bandet i mellom og hvordan de spiller hverandre bedre som gjør det perfekt.

Se trailer til ‘Beatles’:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY