Fredag 30. mai døde Henning Carlsen etter noen ukers sykeleie. I disse dager hadde han blitt 87 år. Carlsen er mest kjent for Sult, den første skandinaviske coproduksjonen fra 1966 hvor kunst, kreativitet, teknikk og finansiering gikk hånd i hånd på tvers av landegrensene og gjorde Knut Hamsuns verk om forfatteren Pontus udødelig i Per Oscarssons skikkelse.

Carlsen kom tidlig til filmen. Han ble elev av den legendariske dokumentarfilm-regissøren Theodor Christensen etter 2. verdenskrig og debuterte selv med sentrale cinema-verité verk som Limfjorden (1961), De gamle (1961), Familiebilleder (1964) og Ung (1965). De tre siste ble regnet som en trilogi over det moderne Danmark. Hans første spillefilm var Dilemma (1962) basert på Nadine Gordimers roman om Syd-Afrika og produsert delvis illegalt i apartheid-landet. Sult ble hans internasjonale gjennombrudd. Oscarsson fikk pris i Cannes og filmen står frem som modernismens fremste verk og den beste Hamsun-filmatisering noen gang. Den ble opptatt i Oslo, produsert her av ABC-film, og fikk stor betydning for en hel generasjon unge norske filmfolk, med Erik Borge, Anja Breien og Espen Thorstensson i spissen.

Etter Sult fokuserte Carlsen på andre nordiske co-produksjoner, som Mennesker mødes og sød musikk opstår i hjertet (1967) etter Jens August Schades roman med Harriet Andersson i hovedrollen og Klabautermanden (1969), basert på Aksel Sandemoses roman og co-produsert med Teamfilm i Norge.  Hans kanskje mest vellykkede danske verk, Man sku’ være noget ved musikken (1972) laget sammen med Benny Andersen og Hør, var der ikke en som lo? (1978) om den økonomiske krisen på -30 tallet, gjorde ham til en filmregissør av stort format.

Carlsens andre hjemland Frankrike var utgangspunktet for flere filmer, som Un divorce hereux (1975) som åpnet Cannes-festivalen samme år og Oviri, (1986), basert på den legendariske Jean-Claude Carrières manuskript og med Donald Sutherland i hovedrollen. I fjor var han æresgjest ved festivalen Evropa Cinema i Paris.

Han kom tilbake til Norge i 1995 og laget den fjerde filmatiseringen av Knut Hamsuns Pan, i Nord-Norge, sammen med produsenten Axel Helgeland. Siste film var den dansk-meksikanske produksjonen Memorias de mis putas tristes (2012) etter Gabriel Garcías Márques’ roman. Filmen åpnet Oslo filmfest samme år.

Henning Carlsen var en unik kulturpersonlighet, samler og foredragsholder. Han var med å grunnlegge det europeiske filmakademiet og var en forgrunnsfigur i den europeiske regissør-organisasjonen FERA. Han eide inntil nylig en av verdens fremste samlinger av Laterna Magicas, lysbildemediets apparat som på mange måter var filmens forløper.

Han solgte den senere til Francis Ford Coppola og skrev også bok om dette mediet, Flyvske billeder som kom i 2000. Jeg fikk anledning til å besøke og bo hos Carlsen og hans hustru Else for noen uker siden i deres praktfulle hjem på Fredriksberg i København, i forbindelse med en norsk filmserie på Cinemateket der. Der var signerte bøker av Bunuel og Carrière, praktfulle malerier og et utvalg verdenslitteratur og film de fleste bibliotek kunne missunne dem. Carlsen var en av de største kulturpersonligheter jeg har kjent, en mann av den gamle skole, men full av interesse og entusiasme overfor unge mennesker. Hans ettermæle vil forbli stort og inspirerende i meget lang tid.

Jan Erik Holst