Foto: Kortfilmfestivalen 2014 er i gang! Av: Morten Espeland for Kortfilmfestivalen i Grimstad.

– Mange bruker kortfilmformatet for å øve seg til de får sjansen til å lage langfilm, sier Kalle Løchen, tidligere kortfilmkonsulent, nåværende filmkonsulent ved Midtnorsk filmsenter.

– Flere bør fokuserer på kortfilmen som selvstendig uttrykk. De utnytter ikke mulighetene formatet gir. Kortfilmen er fri! Hvor mange andre filmuttrykk kan sies å være det?

Åse Meyer, kortfilmkonsulent i NFI, er også opptatt av å styrke de særegne kortfilmene.

– Jeg prioriterer tilskudd til gode prosjekter som tar kortfilm som eget kunstnerisk uttrykk på alvor. En god kortfilmregissør må velge sitt innhold og uttrykk med omhu. Her er rom for å være kunstnerisk og leken. Det gir ofte de beste kortfilmene.

Hva med de som bare vil lage kortfilm fordi de venter på å lage langfilm? 

– Om det er gode prosjekter som kler kortfilmformatet er det ingenting i veien for det. Jeg mener det bør være åpent for å veksle mellom lang- og kortfilm, ut fra hvilken lengde som passer best for hver enkelt fortelling. Det er vanskelig å diktere hvor lang en film skal være – hva som er kort nok til å være kort. Dag Johan Haugeruds Det er meg du vil ha har fått støtte fra meg, for eksempel. Den er 53 minutter lang. En lang kortfilm, men det er den tiden det tar å formidle akkurat den historien.

Meyer ser samtidig en tendens til at noen jobber med lange novellefilmer, mens de egentlig ser for seg historien som en spillefilm.

– Det blir hverken fugl eller fisk. Dessuten er lange kortfilmer vanskeligere å få vist ved de store internasjonale festivalene. I Cannes er 15 minutter maksimal lengde. Om man har ambisjoner om å få en kortfilm vurdert der må man tilpasse innhold og lengde deretter. Men det er knallhardt! Ved siste søknadsrunde hos NFI fikk 90 prosent avslag. Kortfilm er slettes ikke et øvingssted for unge, ferske regissører. Tvert i mot, det er nesten like hardt å komme gjennom med et kortfilmprosjekt som det er med langfilm.

Mangel på oppmerksomhet

– For meg som produsent er det viktig å lage filmer som står helt av seg selv, sier Ingvil Giske, produsent i Medieoperatørene.

– Vi gidder rett og slett ikke lage kortfilmer som egentlig er søknader om å få lage spillefilm. Det er mye mer gøy å lage eksperimentelle kortfilmer som utfordrer filmspråket. Men uansett hvor gøy eller lærerikt det er, er det begrenset hvor mye vi kan gjøre det. Kortfilm har absolutt ingen inntjeningsmuligheter, så vi har ikke råd til å lage for mange av dem.

Giske mener det er lite sannsynlig at kortfilm vil få enorme publikumstall. Likevel savner hun muligheten for å gjøre kortfilm mer synlig på TV.

– SVT har for eksempel en fast programpost for kortfilm. Der mener jeg en rikskringkaster har et ansvar. Det handler ikke om at vi som lager kortfilmer skal tjene så mye på det, men om å distribuere offentlig finansierte filmer slik at folk får sett dem. Musikkavdeling i NRK kjøpte inn Maria Lloyd sin kortfilm Salt som vi har produsert. Fordi det er en dansefilm passet den inn der. Men utover det har NRK nesten sluttet å vise kortfilmer, i hvert fall de som ikke er Oscarnominerte, sier Giske.

Steinar Storløkken, produktsjef i Platekompaniet, mener mange kortfilmer egentlig har et salgspotensial, men at de sliter med å komme helt ut til publikum.

– Filmene dør i det distribusjonsmessige vakuumet. På kino ønsker folk å se en spillefilm, og den skal helst være cirka to timer lang. Å vise kortfilm før hovedfilmen er sikkert hyggelig for de som lager filmen, men det virker mer forstyrrende for publikum. Men skal Platekompaniet selge mer kortfilm, trenger filmene mer oppmerksomhet, ved at kinoene setter opp visninger av de fem beste kortfilmene fra Cannes, for eksempel. Norske aviser anmelder det som kommer på kino, uansett hvor dårlig det er. Så for å skape mer oppmerksomhet rundt kortfilm tror jeg kinodistribusjon er stedet å starte.

Storløkken forteller at en av kortfilmene som har solgt best hos Platekompaniet er Bobbie Peers’ Sniffer som vant Gullpalmen i Cannes i 2006.

– Den fikk egen DVD-utgivelse på initiativ fra oss, og ble solgt for 49,50 eller noe sånt. Men den solgte ikke godt fordi den bare sto i butikken. Den solgte fordi den var en Cannesvinner, og folk hadde hørt om den et annet sted først.

Filmarkiv til folket

Selv med manglende blest rundt kortfilm på tv og kino er Ingvil Giske optimistisk med tanke på kortfilmdistribusjon. Hun har tiltro til Filmarkivets nye satsning. Til høsten lanserer Filmarkivet.no en ny abonnementsordning for filmvisningsnettstedet. Der man tidligere måtte leie én og én film, kan man nå se så mye av arkivet man ønsker for 39 kroner i måneden. I tillegg til mye langfilm og dokumentar ligger over 500 norske kortfilmer tilgjengelig i arkivet. Giske mener det er særlig positivt for at barn skal få et bedre forhold til kortfilm.

– Det er fantastisk! Folk kan lettere få tilgang til en stor mengde norsk kortfilm. Nå kan barna sitte i baksetet på ferietur å se kortfilm. De får muligheten til å se mer film på eget språk, fra egen kulturkrets. Det gir muligheten til å lære opp barn som kortfilmseere fra tidlig alder. Jeg gleder meg til de som er barn i dag vokser opp og har sett all norsk kortfilm, ler Giske.