– Digitale medier gir oss muligheten til å få mer makt over hvordan verkene våre blir vist, men da må vi ta den makta, sier Marianne Kleven i NFR.

For å øke kompetansen på feltet, arrangerte Norske Filmregissører (NFR) rettighetsseminar onsdag 28. mai, på Filmens hus. En av programpostene var en presentasjon av hvordan danskene jobber med rettighetsproblematikk. Hvorfor se til Danmark? Fordi der står avtalelisensen fortsatt sterkt.

En samlet front

Så langt har avtalelisens vært en av de viktigste måtene for filmbransjen å få betalt for bruk av verkene sine. Slik TONO innhenter vederlag for musikkbruk, har Norwaco innhentet vederlag for videresending av radio- og fjernsynssendinger, opptak av kringkastingsprogrammer til bruk i undervisning og bruk av verk i museer, arkiv og biblioteker. Disse midlene har så blitt fordelt ut fra en fast fordelingsnøkkel, hvor regissørene tradisjonelt har sittet igjen med en veldig liten prosent av pengepotten. Noe av forklaringen på det er at regissørene som yrkesgruppe har vært organisert i få år sammenlignet med mange andre fagfunksjoner i bransjen. De andre har derfor hatt bedre tid til å fremforhandle gode avtaler.

Opphavsrettadvokat Peter Schønning fortalte under rettighetsseminaret om en av grunnene til at det danske systemet har fungert: at bransjeaktørene har stått sammen. Kunstnere og produsenter arbeider tett sammen i forvaltningsorganisasjonene, og det er en tillit til at systemet fungerer. Schønning sa også at noe av velviljen til avtalelisenssystemet henger sammen med kommunikasjon.

– I Danmark har vi forstått å formulere en viktig ting: uten kunstnerne går det ikke.

Det burde være lett å forklare at produsenter også har behov for vederlag, men det er ti ganger lettere å forklare departementer, tv-distributører eller undervisningsinstitusjoner at vederlag er viktig fordi det er komponister, regissører eller forfattere som skal leve av dette.

Men selv ikke i Danmark sitter regissøren igjen med en særlig stor prosentandel når vederlagene skal fordeles. Av vederlagsmidlene CopyDan innhenter i Danmark, går cirka 1,6 % til regissørene. Kleven i NFR mener det norsk bransje først og fremst kan lære av, er hvordan danskene samarbeider.

 – Mens nordmenn fortsatt forsøker å finne en modell som virker, har danskene et tydeligere samarbeid mellom de ulike bransjeorganisasjonene. Deres system er heller ikke feilfritt, men det danske regiforbundet sitter likevel igjen med ganske mye penger når alt er fordelt, siden systemet tross alt fungerer. Håpet er at vi kan endre fordelingsnøkkelen i Norwaco slik at regissørene får en større del av potten. Slike endringer er vanskelig, og tar ofte kjempelang tid, men vi må prøve. Og siden arbeidet i Norge har gått så tregt, må det aksellerere nå.

Å ordlegge seg riktig

Malene Ehlers, sjef for juridisk avdeling i Nordisk Film Danmark, snakket under seminaret om hvor viktig ordlyden i kontrakter mellom de ulike aktørene er. For å være sikker på å tjene penger på det man har laget, understreket hun også viktigheten av å være god til å definere rettigheter i en tid hvor «internettrettigheter» ikke er dekkende for de mange typene visningsmuligher.

Hun advarte også mot å la TV-stasjoner få mulighet til å viderelisensiere innhold uten at dette er eksplisitt avtalt og betalt for.

– Når TV-distribusjonen har en avtale står det noen ganger en gjemt paragraf «også har vi forresten rett til å gi disse rettigheter videre til vår distributør». Da skal alle alarmklokker ringe. Det er der overdragelse av rettigheter skjer – når de får lov til å overdra alle rettigheter til sin distributør, fortalte Ehlers.

Disse utfordringene er også kjent for Kleven i NFR. TV-kanaler og distributører vil aller helst ha total buy out-kontrakter.

– Om jeg er en TV-kanal eller en distributør, vil jeg helst at du skal overdra alle rettighetene, for da kan jeg utnytte det på mitt nett, på min TV-boks, i min strømmetjeneste – da kan jeg som TV-kanalen eller distributøren ta hele inntjeningspakken. Det er ideelt for dem, de er jo kommersielle aktører. Men derfor er det så viktig at vi står samlet og sier «vi vil at verkene skal distribueres, men vi skal ha betalt». Vi må lære oss å sikre våre egne rettigheter, så de ikke forsvinner i dette gullrushet.

Dialog og åpenhet

Så hva er den beste utvikligen fremover?

– Drømmesituasjonen er å få alle samlet i et rom og skape dialog. Alle produsenter, regissører, TV-kanaler og distributører – at alle er med på seminar i noen dager. Men da gjelder det at de kommersielle selskapene faktisk lytter til det danskene sier: kunstnere skal faktisk leve av dette, og pengene skal gå tilbake til å skape nye ting. Dessuten må regissører, manusforfatter og rettighetshavere profesjonalisere seg innen juss og økonomi og ta dette på alvor. Man er sin egen bedrift, og å ta vare på rettighetene sine i samabeid med produsenten er en del av det å være kunstner.

Kleven håper også at produsenter kan bli mer åpne.

– Når man gjør prosjekt sammen i andre deler av arbeidslivet er det nødvendig å dele informasjon for å få gode resultater. Sånn bør det være i vår bransje også. At produsentene gir mer innsikt i regnskap og avtaler, og at de deler erfaringer med regissørene. Vi må stå i stormen sammen.