For et halvt års tid siden forsøkte en eller annen medieviter å avblåse tv-dramatikkens gullalder. Det var vel noen minutter før House of Cards, Les Revenants, Rectify og True Detective, tror jeg. Medievitere jobber fortsatt med å absorbere Six Feet Under og Sopranos. Akademias evne til å sitte med ansiktet i kjøreretningen har aldri vært utpreget, dessverre, men synsing om tv-drama er en attraktiv vekstnæring, og her kan hvemsomhelst spå i vilden sky. Jeg lengter jo tilbake til tider da det å kunne navnet på en amerikansk serieskaper gjorde deg til medlem av et lite og nesten usynlig brorskap av bitre, ambisiøse og misforståtte menn, det skal jeg innrømme. Så kan man da i hvert fall trøste seg med at forfatterne har fått så mye mer innflytelse? Er det ikke vi som er den «ansvarlige kreatøren» som er blitt så attraktiv?
Men hva i all verden betyr det – ansvarlig kreatør? Hvor ble det av showrunner-modellen? Hvor ble det av forfatteren som eksekuterende produsent, som noen fant på at det kunne hete på norsk. Offisielt sier jo alle at de satser på sterke forfattere, men én ting er det jo om de snakker sant. En annen ting er det om forfatterne virkelig vil ha noe makt. Er det nok å få være med på å synse rundt casting?
Det hender jeg får høre at jeg er altfor opptatt av makt. Triangelmodellen, vettu, sier folk som har gått på filmskolen og blir rare i ansiktet. Det hele handler om tillit, Arne, ropte en kollega med en serie havarerte spillefilmprosjekter i bagasjen til meg. Kall meg desinformert eller ignorant, men ordet triangel og tillit virker urovekkende på meg. Blurry. Jeg søkte på ordet Lillehammer og triangelmodellen, og ordet som dukket påfallende ofte opp var «regissør» i samme søket, ikke «forfatter» eller «dramatiker». Vel, filmbransjen greier seg bra, får man si, og alle ære til de forfatterne som finner denne tilliten og slår seg til ro med at det er de to andre i triangelet som oftest får plass på plakatene, for norske filmer er fortsatt først og fremst regissert og produsert av noen, forfatterne er stadig «sist, men ikke minst» når buketter skal deles ut.
Jeg mener forfattere ikke må la seg forføre av ord som tillit og innflytelse. Vi vil ha makt, fordi det er makten du til enhver tid besitter som avgjør hva du kan få til. Jo mindre makt du har i prosjekt, desto lettere er det å herje med deg. Når arbeidsforholdene er uutholdelige, er det gjerne fordi du føler avmakt. Du kan ikke endre på ting. Kan ikke skjære gjennom. De kan overkjøre deg. La hvem som helst skrive om manuset ditt i innspurten. Forandre dialogen uten å ta hensyn til hva du mener. Bestemme når og hvor du skal være involvert.
La meg straks bare tydelig annonsere at jeg ikke trenger å ha mye makt på en produksjon. Er det hyggelige folk og et bra prosjekt, eller veldig godt betalt, kan jeg gjerne være prügelknabe. Jeg har ikke noe mot å sitte nederst ved møtebordet og få juling og møkkanotes fra alle som kan lese, så lenge jeg vet hvem som bestemmer hva – så lenge noen tar avgjørelser som beveger oss fremover. Å jobbe med regissører eller produsenter som kan skjære gjennom er nyttig læring. Men jo flere prosjekter jeg jobber på, desto mer overbevist blir jeg om at kommandolinjer må være krystallklare.
Triangelmodeller og prat om tillit og innflytelse blir lett tåkete når du allikevel kommer til å dyttes ut i frontlinjene mot dem som virkelig har makt – nemlig tv-kanalen. Dersom du ikke raskt innser at tv-kanalen i praksis har final cut, kommer du opp i vriene situasjoner. Ubehagelige.
Er du showrunner, sikrer du deg at du selv tar alle avgjørelser på det kunstneriske inntil du møter kanalen. Worst case, og det som fortsatt er mest vanlig, er at du som såkalt ansvarlig kreatør har noen gode uker i oppstarten av en tv-serie, den perioden da produksjonsselskapet vil ha deg til å jobbe gratis. Så får du førti tusen kroner og gir fra deg alle rettighetene for enhver fremtid i alle kjente og eventuelt uoppdagede univers, og så er det i gang: En regissør begynner å mene noe. Så kommer det på en linjeprodusent. Så blir du pådyttet et par forfattere til som noen liker. Så kommer det noen fra NFI og mener, og omtrent nå kommer det på tre regissører til og en linjeprodusent som har brukket ned og funnet ut at det må strykes og flyttes og forenkles. Deretter kommer kanalen på banen. Enda flere regissører. Produsenten blir høyere og mørkere, skuespillerne føler at deres karakter ikke ville sagt den og den replikken, og en setdesigner får plutselig føling og viser seg å bo sammen med kostymøren og de begynner sammen å se for seg ting. Det hagler nå med notes, og produsenten er mest opptatt av et helt annet prosjekt, kanskje en spillefilm. Og hver gang en ny kokk introduseres, tar de deg inn i rommet og sier at som ansvarlig kreatør er du veldig, veldig viktig, så det er avgjørende at du har tillit til hver eneste kokk som skal inn å koke litt på manuset ditt.
Og det er altså nå du begynner å forstå at det ikke handler om tillit til deg, men at du derimot viser tillit til andre. Retorikken har endret seg, uten at du merket det – nå snakker alle om one vision eller felles mål, teambuilding og at det er viktig at alle blir hørt, noen skåler og sier rørt at det er så fint når alle føler at det er sitt prosjekt, og du blir kanskje litt rørt selv, lagspilleren liksom.
Vi laller oss stadig inn i fornemmelsen av at One Vision er det samme som at det er alles tv-serie, slik Eggen fikk alle til å tro at Rosenborg ikke var hans private prosjekt, men lagets – bare at du er ikke Eggen, du er en forfatter som sitter på sidelinjen, dengt, slengt og voldtatt, uten gode sekundærrettigheter, dårlig kreditering og alt det med salg til utlandet vet du lite om, for sånne møter går du ikke i, og du har begynt å etterplapre sentrale bransjefolks mantra om at man tjener ikke penger på norsk tv-drama.
Er det sant at norske forfattere har fått større innflytelse i produksjonen av norsk tv-drama? Jeg tviler. Tror det er festtale-retorikk fortsatt, og at noen med vilje tåkelegger. Men det er i hvert fall høyere bevissthet om forfatterens rolle. Det er nok også en større forståelse for at en forfatter kan være den som ivaretar kontinuiteten i prosjektet, dersom det skulle gå over flere sesonger.
Dersom vi virkelig vil være der de viktige beslutningene tas, må vi søke makt, det er ikke noe å skamme seg for. Lagidrett styrer seg heller ikke selv. Og jeg tror vi går inn i en ny fase. Det er faktisk penger å tjene på norsk tv-drama. Når de største produksjonsselskapene meldte seg ut av Produsentforeningen og inn i NHO over natten, skal vi ikke se bort fra at det blir desto viktigere for opphavsmenn å skjerpe forståelsen av kommandolinjer, politikk og makt.
Selv om Dramatikerforbundet har gjort en hel del for å nærme seg tv-bransjen, er det nok et godt stykke igjen. Det åpenbare dilemmaet er at altfor mange av dem som skriver tv-drama i dag ikke blir godtatt som medlemmer av forbundet eller tør søke om medlemskap. Av opphavsmenn bak årets nominerte dramaserier i Gullruten, var det vel bare Lars Gudmestad som var medlem.
Det er fortsatt Amerika som dominerer tv-dramatikken. Der er forfattermakt og kreditering vitenskap. Writers Guild of America er krystallklare premissleverandører. Kos deg med deres publikasjon «From Freelance to Showrunner.» Du finner den på nettet.
Du har aldri skrevet noe innlegg, Berggren, om hvordan du ble forfatter, hvordan du solgte din første tekst og klarte å leve av skrivingen. Det hadde vært veldig interessant, syntes jeg. Dette med å gi og ta i et team er jo svært interessant, men sjansen for at noen andre skal havne i samme situasjon er jo liten, gitt antallet serier som lages i Norge.
Noen som sier at det handler om 25% talent, 25% drive, 25% politikk og 25 % flaks. Det med politikk handler jo om å forstå hva som foregår i rommet, i bransjen, bygge nettverk og alle sånn litt farlige ting som lett forveksles med kynisme – når skal man mase og når skal man vente, veldig undervurderte erfaringer. Men nå skal det helt opplagt produseres langt flere serier i Norge og det er allerede en skrikende mangel på erfarne forfattere som kan tilpasse seg livet i en redaksjon eller et skriverom, jeg tror sjansene for å få et bein innafor aldri har vært større.