Noen spør om kulturminister Widvey har råd til en insentivordning. Vi må isteden spørre oss om hun og filmbransjen har råd til å la være, skriver Sverre Pedersen i Norsk filmforbund.
Foto: Fra tv-serien ‘Vikings’, som gjerne ville skyte i Norge.
Geir Ramnefjell i Dagbladet skrev en artikkel med overskriften «Har Widvey råd til dette?» med henvisning til innføring av en incentivordning for film i Norge. Mitt motspørsmål er om Widvey har råd til å la være.
Når Pionér blir solgt til George Clooney, Dag til Fox, Hodejegerne til Lionsgate, Trolljegeren til Chris Colombus, når Roenberg og Johnny Depp filmer i Louisiana og Puerto Rico, så skaper norsk film internasjonale talenter og internasjonal interesse for å filme i Norge. Sirkelen må sluttes ved å etablere en incentivordning innenfor næring/finans. Det er en offensiv og fin posisjon for bransjen og for politikerne.
Så hevdes det fra noen at dette vil være en gavepakke til Hollywood-produsenter og Ramnefjell spør til og med om Norge har råd til dette. Dette er en feil problemstilling. For det første er en incentivordning ingen støtteordning, men en næringspolitisk refusjonsordning som først utbetales etter at omsetting og derav skatter og avgifter har blitt betalt til det offentlige. På Island er regnestykket at staten sitter igjen med mange titalls millioner i inntekter som ikke hadde kommet uten incentivordningen og det etter at refusjonene er utbetalt. Og hver million i økte offentlige inntekter er altså mer enn null, som det ville ha vært uten ordningen.
Norsk filmforbund jobber for at Norge skal få en såkalt ikke-diskriminerende incentivordning for film. Det vil si at både norske og internasjonale produksjoner skal behandles på samme vilkår når de søker. Dette vil komme både kinofilm, TV-drama og dokumentarfilm til gode. De to siste er formater som ikke har noen incentivordning i dag, mens kinofilm har etterhåndsstøtten som kan betegnes som en incentivordning. TV-drama- og dokumentarfilmprodusenter jeg har snakket med sier at en slik incentivordning vil føre til økt produksjon på disse feltene. Filmforbundet er i tillegg ganske sikre på at en incentivordning også vil redusere utflaggingen av norske kinofilmer og dermed komme den norske bransjen og de omliggende bransjene til gode.
Den islandske ordningen er en ikke-diskriminerende incentivordning. Ordningen er godkjent av ESA, og har en anretning som er kjent i den internasjonale filmbransjen. Den har ført til betydelig produksjon og omsetting for filmbransjen og omliggende bransjer på Island, og det har medført at filmer som Prometheus, Game of Thrones, Oblivion, Thor, James Bond og Batman er blant produksjonene som har blitt innspilt der de siste årene. Den har også ført til at antall filmarbeidere på Island har blitt mer enn fordoblet de siste 5 årene og mange av «de nye» er filmarbeidere som på et tidligere tidspunkt måtte gi opp jobben i bransjen fordi det var for lite arbeid å finne.
Et annet motargument vi møter er at innføringen av en incentivordning vil gå på bekostning av den norske filmstøtten. Dette er heller ikke riktig. Jeg har hentet inn følgende sitater:
Film France: “The implementation of the tax rebate in France did not lead to ANY decrease of the funds available for national productions”.
Film in Iceland: “There is no link between the rebate and the funding for the Icelandic Film Fund”.
Det er ikke riktig at det er en europeisk trend at incentivordninger fører til kutt i nasjonal filmstøtte. Det blir en logisk feilslutning – den eneste trenden som kan påvises er at finanskrisen fører til kutt i kulturbudsjetter. Incentivordningene har ikke blitt rørt i de landene som er hardest rammet, ettersom disse nettopp ligger under nærings- og finansdepartement og blir sett på som næringsrettede politiske virkemidler.
Island etablerte sin incentivordning i 1999, kuttene i filmfondet kom først etter finanskrisen. At disse kuttene skal ha sammenheng med incentivordningen gir ingen mening. Tvert i mot har alle brukere av incentivordningen – selv Hollywood-produsenter – tatt til orde for at Island skal reversere kulturkuttene i den nasjonale filmstøtten. Finanskrise til tross, det har vært en gjensidig støtte fra bransjen for både incentivordning og nasjonal filmstøtte.
Filmforbundet og store deler av bransjen er svært glade over at Regjeringen, NHO, Virke, LO med flere nå tar til orde for å få på plass en incentivordning for film.
Siste års utflagging av et økende antall norske produksjoner, uten at vi har klart å kompensere dette tapet for bransjen ved at vi har tiltrukket oss utenlandske produksjoner, har satt bransjen i en kritisk posisjon. Derfor haster det å få på plass en incentivordning som vil være bra for bransjen, for arbeidsplasser, for Norgesprofilering og for turistnæringen.
Sverre Pedersen
Forbundsleder Norsk filmforbund
Foto: Fra tv-serien ‘Vikings’, som gjerne ville skyte i Norge.
Geir Ramnefjell i Dagbladet skrev en artikkel med overskriften «Har Widvey råd til dette?» med henvisning til innføring av en incentivordning for film i Norge. Mitt motspørsmål er om Widvey har råd til å la være.
Når Pionér blir solgt til George Clooney, Dag til Fox, Hodejegerne til Lionsgate, Trolljegeren til Chris Colombus, når Roenberg og Johnny Depp filmer i Louisiana og Puerto Rico, så skaper norsk film internasjonale talenter og internasjonal interesse for å filme i Norge. Sirkelen må sluttes ved å etablere en incentivordning innenfor næring/finans. Det er en offensiv og fin posisjon for bransjen og for politikerne.
Så hevdes det fra noen at dette vil være en gavepakke til Hollywood-produsenter og Ramnefjell spør til og med om Norge har råd til dette. Dette er en feil problemstilling. For det første er en incentivordning ingen støtteordning, men en næringspolitisk refusjonsordning som først utbetales etter at omsetting og derav skatter og avgifter har blitt betalt til det offentlige. På Island er regnestykket at staten sitter igjen med mange titalls millioner i inntekter som ikke hadde kommet uten incentivordningen og det etter at refusjonene er utbetalt. Og hver million i økte offentlige inntekter er altså mer enn null, som det ville ha vært uten ordningen.
Norsk filmforbund jobber for at Norge skal få en såkalt ikke-diskriminerende incentivordning for film. Det vil si at både norske og internasjonale produksjoner skal behandles på samme vilkår når de søker. Dette vil komme både kinofilm, TV-drama og dokumentarfilm til gode. De to siste er formater som ikke har noen incentivordning i dag, mens kinofilm har etterhåndsstøtten som kan betegnes som en incentivordning. TV-drama- og dokumentarfilmprodusenter jeg har snakket med sier at en slik incentivordning vil føre til økt produksjon på disse feltene. Filmforbundet er i tillegg ganske sikre på at en incentivordning også vil redusere utflaggingen av norske kinofilmer og dermed komme den norske bransjen og de omliggende bransjene til gode.
Den islandske ordningen er en ikke-diskriminerende incentivordning. Ordningen er godkjent av ESA, og har en anretning som er kjent i den internasjonale filmbransjen. Den har ført til betydelig produksjon og omsetting for filmbransjen og omliggende bransjer på Island, og det har medført at filmer som Prometheus, Game of Thrones, Oblivion, Thor, James Bond og Batman er blant produksjonene som har blitt innspilt der de siste årene. Den har også ført til at antall filmarbeidere på Island har blitt mer enn fordoblet de siste 5 årene og mange av «de nye» er filmarbeidere som på et tidligere tidspunkt måtte gi opp jobben i bransjen fordi det var for lite arbeid å finne.
Et annet motargument vi møter er at innføringen av en incentivordning vil gå på bekostning av den norske filmstøtten. Dette er heller ikke riktig. Jeg har hentet inn følgende sitater:
Film France: “The implementation of the tax rebate in France did not lead to ANY decrease of the funds available for national productions”.
Film in Iceland: “There is no link between the rebate and the funding for the Icelandic Film Fund”.
Det er ikke riktig at det er en europeisk trend at incentivordninger fører til kutt i nasjonal filmstøtte. Det blir en logisk feilslutning – den eneste trenden som kan påvises er at finanskrisen fører til kutt i kulturbudsjetter. Incentivordningene har ikke blitt rørt i de landene som er hardest rammet, ettersom disse nettopp ligger under nærings- og finansdepartement og blir sett på som næringsrettede politiske virkemidler.
Island etablerte sin incentivordning i 1999, kuttene i filmfondet kom først etter finanskrisen. At disse kuttene skal ha sammenheng med incentivordningen gir ingen mening. Tvert i mot har alle brukere av incentivordningen – selv Hollywood-produsenter – tatt til orde for at Island skal reversere kulturkuttene i den nasjonale filmstøtten. Finanskrise til tross, det har vært en gjensidig støtte fra bransjen for både incentivordning og nasjonal filmstøtte.
Filmforbundet og store deler av bransjen er svært glade over at Regjeringen, NHO, Virke, LO med flere nå tar til orde for å få på plass en incentivordning for film.
Siste års utflagging av et økende antall norske produksjoner, uten at vi har klart å kompensere dette tapet for bransjen ved at vi har tiltrukket oss utenlandske produksjoner, har satt bransjen i en kritisk posisjon. Derfor haster det å få på plass en incentivordning som vil være bra for bransjen, for arbeidsplasser, for Norgesprofilering og for turistnæringen.
Sverre Pedersen
Forbundsleder Norsk filmforbund
Legg igjen en kommentar