Blir man for gammel til å lage film?

Blir man for gammel til å lage film?

Norge har dessverre en dårlig tradisjon når det gjelder å ta vare på manifesterte filmtalenter. Det er som om det går en usynlig grense når filmskapere passerer 55-60 år. Da møter de stengte dører blant både produsenter og tilskuddsgivere. Hvorfor gjør de det?, undrer Sverre Pedersen.

Foto: Anja Breiens ‘Hustruer’, Laila Mikkelsens ‘Liten Ida’, Vibeke Løkkebergs ‘Løperjenten’ og Knut Eriks Jensen ‘Stella Polaris’.

1980-årene startet ikke godt for norsk film. Besøkstallet var svært lavt. Hollywood dominerte med sine ‘Blockbusters’. Derfor ble det satt i gang tiltak for å få norsk filmproduksjon på bena igjen. Allerede i 1981 kunne man merke et større offentlig engasjement i filmen. Arbeiderpartiregjeringen tok filmen inn i den generelle satsingen på kultur, og det ble blant annet opprettet et filmsenter i Nord-Norge. 1981 var også året da landets kvinnelige regissører bemerket seg i det norske filmmiljøet. Anja Breien og Vibeke Løkkeberg sto for regi på til sammen tre av 11 filmer produsert det året, og to utenom disse hadde kvinnelig manusforfatter.

Anja Breien har i løpet av sin produktive karriere vågalt vekslet mellom ulike sjangre; fiksjon og dokumentar, spillefilm og kortfilm. Et tydelig samfunnsengasjement preger alle hennes filmer. I Norge var revolusjonsånden særlig næret av kvinners situasjon, og Breiens filmer har alle en feministisk forankring. Hustruer (1975) er en av hennes mest kjente, og denne fikk Peter Cowie, redaktør av International Film Guide, til å omtale henne som en dogmeregissør, tyve år før tiden.

Anja Breien
Anja Breien

Liten Ida kan kanskje betegnes som Laila Mikkelsens viktigste filmverk, og var den første filmen regissert av en kvinne der handlingen var lagt til krigen i Norge. Laila Mikkelsens filmatisering av Marit Paulsens roman er en nøktern og sosialrealistisk skildring av et barns skjebne under krigens siste år, og en film som etter min mening står som et av de mest betydelige filmverk i Norge.

Ingen norske filmregissører har blitt så elsket og så hatet som Vibeke Løkkeberg. På 1970- og 1980-tallet var hun utropt til både talent, geni og heks. Hun overrasket og utfordret, først med sterkt realistiske filmer og senere med stiliserte melodramaer. Hun vekket meget stor oppsikt med sin vakre film Løperjenten (1981), vakte i årene som kom til mange feider i avisene, og konflikter med et norsk støttesystem som ikke mente hun fulgte reglene. Men regler har Løkkeberg aldri fulgt. Det virker som om dess mer personlig en film ønsker å være dess vanskeligere er det å få støtte. For den filmen har man jo ikke sett før? Snusfornuften og flinkheten synes å være filmkunstens verste fiende.

Vibeke Løkkeberg
Vibeke Løkkeberg

Liv Ullmann ble anerkjent verden over for sin innsats i Ingmar Bergmans filmer og fjernsynsserier, og hun er den norske kulturarbeider som er best kjent i verden. Hun er en betydelig skuespiller som har vært ettertraktet for sitt talent og gode spill i Norge og i verden. Som filmregissør debuterte hun med kinofilmen Sofie (1992), fulgte opp med Kristin Lavransdatter (1995), som ble en stor publikumssuksess, og laget deretter Trolösa (2000) med manus av Ingmar Bergman. I 1996 regisserte hun fjernsynsserien Enskilda samtal, også den med manus av Ingmar Bergman. Hun har høstet internasjonal annerkjennelse også for sine filmverk. Og heldigvis får vi sett et nytt filmverk av Ullmann til høsten, da Miss Julie får premiere, men da har det altså gått 14 år siden hennes forrige film, og denne ble produsert i Sverige.

Knut Erik Jensen debuterte med dokumentarfilmen Farvel da gamle Kjelvikfjell (1974), og er siden blitt Finnmarks filmdokumentariske talerør i en lang rekke kortfilmer om livet og folket nordpå. For NRK har han bl.a. laget den prisbelønnede dokumentarserien Finnmark mellom øst og vest (1986), som ved hjelp av intervjuer formidler finnmarkingenes historie og deres utsatte posisjon mellom stormaktene. Han spillefilmdebuterte med den dialogløse Stella Polaris (1993), som fikk oppmerksomhet i inn- og utland. Han eksperimenterte videre med fortellerformen i Brent av frost (1997), Når mørket er forbi (2000) og Iskyss i 2008. I sin anmeldelse skrev Per Haddal blant annet om hans filmspråk:

«Uttrykksmessig ligner Iskyss Jensens debut, Stella Polaris, et sjokkangrep med modernistiske teknikker. Den var lysår unna vanlig norsk filmvirkelighet. Regissørens travle hode yngler stadig suggestive bilder og tanker på tvers, av yr glede over å utfordre.»

Med dokumentarfilmen Heftig og begeistret (2001) oppnådde han en betydelig kinosuksess.

Slik kunne jeg fortsatt å lage korte resymeer over betydelige filmskapere som på høyden av sin karriere har møtt en usynlig vegg, og jeg undres over hvorfor og ikke minst hvordan Norge i sin streben etter å bli en kunst- og filmnasjon tar seg råd til å frata aktive, vitale og kreative filmskapere muligheten til å lage film.

Knut Erik Jensen
Knut Erik Jensen

Nylig fikk Knut Erik Jensen avslag fra NFI til sin neste film, Lengsel etter nåtid, en sterkt personlig og dermed tydelig Knut Erik Jensen-film. En kjent dramaturg har skrevet følgende om prosjektet: «Manuskriptet ”Lengsel etter nåtid” av Knut Erik Jensen formidler en viktig fortelling som bærer et umiskjennelig Knut Erik Jensen-grep. Viktig er fortellingen fordi den gir oss en nær historie som i overraskende liten grad har interessert andre norske filmskapere.» Dette står i sterk kontrast til konsulentene ved NFI som finner manuset `ugjennomtrengelig´, `vanskelig å forstå´ og `lite publikumsvennlig´.

Her har vi et prosjekt som både den meritterte regissøren og hans produsent mener er godt, viktig og nødvendig å produsere, fordi filmen skal fortelle historien om evakueringen av Finnmark og nazistenes brente-jord-taktikk, og om gjenreisningsperioden etter krigen. Dette fordi det er en viktig del av den gjentatte historien om menneskers ukuelige pågangsmot og framtidshåp stilt overfor stadige krigers ofte totale ødeleggelser av sivilt liv, og fordi denne delen av krigshistorien og etterkrigshistorien har fått alt for lite oppmerksomhet.

Noen finner Knut Erik Jensens fortellermåte `vanskelig´. Egentlig er det nokså paradoksalt, fordi psykologisk sett er Knut Erik Jensens fortellermåte mye tettere på vår virkelighetsoppfatning enn den tradisjonelle filmen. Å få fullt utbytte av hans måte å fortelle på krever egentlig bare at publikum legger av seg tradisjonelle forventninger, åpner opp for inntrykkene som tilbys, og våger å stole på egne tolkninger.

Jeg håper at noen av portvokterne kan opplyse oss om hvorfor det er så vanskelig – ja, nærmest umulig, for de manifesterte og de meritterte seniorregissørene å få lage filmene de brenner etter å fortelle.

5 kommentarer til Blir man for gammel til å lage film?

  1. Det letteste man gjør i livet er å skylde på utenforstående omstendigheter fremfor å gå til kjernen i problemet. Alder har muligens litt å si, men det er da ikke så lenge siden Løkkeberg fikk støtte til sitt prosjekt, Gazas Tårer. En solid film på alle måter. Til syvende og sist er det nok ikke alderen som veier tyngst.

  2. Det er vel trangt hos KONSULENTENE, men ANJA er jo en del av JULE PAKKE LØSNING så da burde hun komme automatisk under denne ordningen og få lov til å lage en film til …. det ville min fem år eldre søster sette pris på og det er jo lov til å være optimist …. tore severin

  3. Det er aldersdiskriminering i alle ledd av samfunnet, sikkert ikke noe verre for filmfolk enn andre. I prinsippet burde gode regissører kunne lage filmer til de dør. Men så må vi se i øynene at enkelte av de regissørene som er nevnt kanskje rett og slett ikke holder mål lengre. Burde de få gjøre som de vil bare fordi de er seniorer? Gamlingene trenger å ta seg sammen og lage gode prosjekter.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Blir man for gammel til å lage film?

Blir man for gammel til å lage film?

Norge har dessverre en dårlig tradisjon når det gjelder å ta vare på manifesterte filmtalenter. Det er som om det går en usynlig grense når filmskapere passerer 55-60 år. Da møter de stengte dører blant både produsenter og tilskuddsgivere. Hvorfor gjør de det?, undrer Sverre Pedersen.

Foto: Anja Breiens ‘Hustruer’, Laila Mikkelsens ‘Liten Ida’, Vibeke Løkkebergs ‘Løperjenten’ og Knut Eriks Jensen ‘Stella Polaris’.

1980-årene startet ikke godt for norsk film. Besøkstallet var svært lavt. Hollywood dominerte med sine ‘Blockbusters’. Derfor ble det satt i gang tiltak for å få norsk filmproduksjon på bena igjen. Allerede i 1981 kunne man merke et større offentlig engasjement i filmen. Arbeiderpartiregjeringen tok filmen inn i den generelle satsingen på kultur, og det ble blant annet opprettet et filmsenter i Nord-Norge. 1981 var også året da landets kvinnelige regissører bemerket seg i det norske filmmiljøet. Anja Breien og Vibeke Løkkeberg sto for regi på til sammen tre av 11 filmer produsert det året, og to utenom disse hadde kvinnelig manusforfatter.

Anja Breien har i løpet av sin produktive karriere vågalt vekslet mellom ulike sjangre; fiksjon og dokumentar, spillefilm og kortfilm. Et tydelig samfunnsengasjement preger alle hennes filmer. I Norge var revolusjonsånden særlig næret av kvinners situasjon, og Breiens filmer har alle en feministisk forankring. Hustruer (1975) er en av hennes mest kjente, og denne fikk Peter Cowie, redaktør av International Film Guide, til å omtale henne som en dogmeregissør, tyve år før tiden.

Anja Breien
Anja Breien

Liten Ida kan kanskje betegnes som Laila Mikkelsens viktigste filmverk, og var den første filmen regissert av en kvinne der handlingen var lagt til krigen i Norge. Laila Mikkelsens filmatisering av Marit Paulsens roman er en nøktern og sosialrealistisk skildring av et barns skjebne under krigens siste år, og en film som etter min mening står som et av de mest betydelige filmverk i Norge.

Ingen norske filmregissører har blitt så elsket og så hatet som Vibeke Løkkeberg. På 1970- og 1980-tallet var hun utropt til både talent, geni og heks. Hun overrasket og utfordret, først med sterkt realistiske filmer og senere med stiliserte melodramaer. Hun vekket meget stor oppsikt med sin vakre film Løperjenten (1981), vakte i årene som kom til mange feider i avisene, og konflikter med et norsk støttesystem som ikke mente hun fulgte reglene. Men regler har Løkkeberg aldri fulgt. Det virker som om dess mer personlig en film ønsker å være dess vanskeligere er det å få støtte. For den filmen har man jo ikke sett før? Snusfornuften og flinkheten synes å være filmkunstens verste fiende.

Vibeke Løkkeberg
Vibeke Løkkeberg

Liv Ullmann ble anerkjent verden over for sin innsats i Ingmar Bergmans filmer og fjernsynsserier, og hun er den norske kulturarbeider som er best kjent i verden. Hun er en betydelig skuespiller som har vært ettertraktet for sitt talent og gode spill i Norge og i verden. Som filmregissør debuterte hun med kinofilmen Sofie (1992), fulgte opp med Kristin Lavransdatter (1995), som ble en stor publikumssuksess, og laget deretter Trolösa (2000) med manus av Ingmar Bergman. I 1996 regisserte hun fjernsynsserien Enskilda samtal, også den med manus av Ingmar Bergman. Hun har høstet internasjonal annerkjennelse også for sine filmverk. Og heldigvis får vi sett et nytt filmverk av Ullmann til høsten, da Miss Julie får premiere, men da har det altså gått 14 år siden hennes forrige film, og denne ble produsert i Sverige.

Knut Erik Jensen debuterte med dokumentarfilmen Farvel da gamle Kjelvikfjell (1974), og er siden blitt Finnmarks filmdokumentariske talerør i en lang rekke kortfilmer om livet og folket nordpå. For NRK har han bl.a. laget den prisbelønnede dokumentarserien Finnmark mellom øst og vest (1986), som ved hjelp av intervjuer formidler finnmarkingenes historie og deres utsatte posisjon mellom stormaktene. Han spillefilmdebuterte med den dialogløse Stella Polaris (1993), som fikk oppmerksomhet i inn- og utland. Han eksperimenterte videre med fortellerformen i Brent av frost (1997), Når mørket er forbi (2000) og Iskyss i 2008. I sin anmeldelse skrev Per Haddal blant annet om hans filmspråk:

«Uttrykksmessig ligner Iskyss Jensens debut, Stella Polaris, et sjokkangrep med modernistiske teknikker. Den var lysår unna vanlig norsk filmvirkelighet. Regissørens travle hode yngler stadig suggestive bilder og tanker på tvers, av yr glede over å utfordre.»

Med dokumentarfilmen Heftig og begeistret (2001) oppnådde han en betydelig kinosuksess.

Slik kunne jeg fortsatt å lage korte resymeer over betydelige filmskapere som på høyden av sin karriere har møtt en usynlig vegg, og jeg undres over hvorfor og ikke minst hvordan Norge i sin streben etter å bli en kunst- og filmnasjon tar seg råd til å frata aktive, vitale og kreative filmskapere muligheten til å lage film.

Knut Erik Jensen
Knut Erik Jensen

Nylig fikk Knut Erik Jensen avslag fra NFI til sin neste film, Lengsel etter nåtid, en sterkt personlig og dermed tydelig Knut Erik Jensen-film. En kjent dramaturg har skrevet følgende om prosjektet: «Manuskriptet ”Lengsel etter nåtid” av Knut Erik Jensen formidler en viktig fortelling som bærer et umiskjennelig Knut Erik Jensen-grep. Viktig er fortellingen fordi den gir oss en nær historie som i overraskende liten grad har interessert andre norske filmskapere.» Dette står i sterk kontrast til konsulentene ved NFI som finner manuset `ugjennomtrengelig´, `vanskelig å forstå´ og `lite publikumsvennlig´.

Her har vi et prosjekt som både den meritterte regissøren og hans produsent mener er godt, viktig og nødvendig å produsere, fordi filmen skal fortelle historien om evakueringen av Finnmark og nazistenes brente-jord-taktikk, og om gjenreisningsperioden etter krigen. Dette fordi det er en viktig del av den gjentatte historien om menneskers ukuelige pågangsmot og framtidshåp stilt overfor stadige krigers ofte totale ødeleggelser av sivilt liv, og fordi denne delen av krigshistorien og etterkrigshistorien har fått alt for lite oppmerksomhet.

Noen finner Knut Erik Jensens fortellermåte `vanskelig´. Egentlig er det nokså paradoksalt, fordi psykologisk sett er Knut Erik Jensens fortellermåte mye tettere på vår virkelighetsoppfatning enn den tradisjonelle filmen. Å få fullt utbytte av hans måte å fortelle på krever egentlig bare at publikum legger av seg tradisjonelle forventninger, åpner opp for inntrykkene som tilbys, og våger å stole på egne tolkninger.

Jeg håper at noen av portvokterne kan opplyse oss om hvorfor det er så vanskelig – ja, nærmest umulig, for de manifesterte og de meritterte seniorregissørene å få lage filmene de brenner etter å fortelle.

5 Responses to Blir man for gammel til å lage film?

  1. Det letteste man gjør i livet er å skylde på utenforstående omstendigheter fremfor å gå til kjernen i problemet. Alder har muligens litt å si, men det er da ikke så lenge siden Løkkeberg fikk støtte til sitt prosjekt, Gazas Tårer. En solid film på alle måter. Til syvende og sist er det nok ikke alderen som veier tyngst.

  2. Det er vel trangt hos KONSULENTENE, men ANJA er jo en del av JULE PAKKE LØSNING så da burde hun komme automatisk under denne ordningen og få lov til å lage en film til …. det ville min fem år eldre søster sette pris på og det er jo lov til å være optimist …. tore severin

  3. Det er aldersdiskriminering i alle ledd av samfunnet, sikkert ikke noe verre for filmfolk enn andre. I prinsippet burde gode regissører kunne lage filmer til de dør. Men så må vi se i øynene at enkelte av de regissørene som er nevnt kanskje rett og slett ikke holder mål lengre. Burde de få gjøre som de vil bare fordi de er seniorer? Gamlingene trenger å ta seg sammen og lage gode prosjekter.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY