Sørfondet er blitt en viktig livlinje til verden utenfor for norsk film. La oss ikke legge det ned, men utvide det.
Den rødgrønne regjeringen forsøkte lenge å piske fram både bedre kjønnsfordeling og en gullpalme, men med dårlig resultat. Det de isteden fikk var et voksende tilsig av privat kapital som følge av den norske markedsfilmens suksess hjemme. Slik framstår filmbransjen som flinkest i kulturminister Widveys klasse der målet er å få inn mer privat kapital i kulturlivet.
Men det er bare på hjemmebane. Til tross for økende press om å finansiere prosjekter internasjonalt, er det fortsatt mest komfortabelt for norske produsenter å bli hjemme. De gjenskaper gjerne norsk natur i billigere østeuropeiske filmstudioer, men viser liten interesse for utenlandske produksjoner – av mangel på eventyrlyst og insentiver.
Det norske Sørfondet er nettopp et insentiv som kan endre dette. Her kan norske produsenter co-produsere filmprosjekter fra Asia, Latin-Amerika, Midtøsten og Afrika. Blant årets søkere var mange prisvinnere fra både Cannes og Berlin, deriblant en gullpalmevinner. Det var de rødgrønne som etablerte ordningen som administreres av Norsk filminstitutt, med Utenriksdepartementet som finansiør. Derfor er det mange som frykter at den nye regjeringen ikke vil videreføre ordningen når den nå skal evalueres.
Denne uken sendte norske produsenter et brev til NFI og UD der de gir uttrykk for bekymring for at ordningen vil bli nedlagt. Sørfondet er på kort tid blitt en internasjonal aktør å regne med, skriver de. De 10 millionene som er spredt utover fire år har gitt uvurderlige gevinster, også for norsk film.
Jeg satt selv i en forhåndsjury for Sørfondet for tre år siden og ble overveldet av mengden toneangivende talenter som søkte om støtte. Min forfengelighet spilte åpenbart en rolle: her kunne endelig kritikeren være med på å bestemme hvilke prosjekter der ute som har livets rett, i en verden som står i brann. Men ganske snart innså jeg at Sørfondet ikke bare fungerer som bistand til ”land i sør”, men høyst nødvendig utviklingshjelp for vår egen filmbransje.
Jeg tror ikke de rødgrønne tenkte på norsk film da de etablerte ordningen. Det luktet litt god, gammeldags nødhjelpsmentalitet av det. Men fondet har vist seg å romme et stort potensial, også for norske produsenter. Istedenfor å legge ordningen ned, burde Widvey utvide den og styrke insentivene for de norske deltakerne.
Den største svakheten i dag er at så få av de største norske produsentene deltar. Mens støtteordningene i store deler verden er satt under kraftig press, kan norske produsenter fortsatt lene seg tilbake med noen av verdens mest sjenerøse støtteordninger. Det har ikke stimulert til den nettverksbyggingen som er nødvendig for å lykkes ute. Gjennom deltakelse i Sørfond-prosjekter kan man som norsk produsent plukke fra øverste hylle av prestisjeprosjekter, som kanskje ikke genererer store inntekter, men som ofte ender opp med prestisjepriser og hever kompetansenivået. Slik bygger man nettverk og blir en del av et internasjonalt kretsløp.
Denne kommentaren har stått på trykk i Aftenposten.
Den rødgrønne regjeringen forsøkte lenge å piske fram både bedre kjønnsfordeling og en gullpalme, men med dårlig resultat. Det de isteden fikk var et voksende tilsig av privat kapital som følge av den norske markedsfilmens suksess hjemme. Slik framstår filmbransjen som flinkest i kulturminister Widveys klasse der målet er å få inn mer privat kapital i kulturlivet.
Men det er bare på hjemmebane. Til tross for økende press om å finansiere prosjekter internasjonalt, er det fortsatt mest komfortabelt for norske produsenter å bli hjemme. De gjenskaper gjerne norsk natur i billigere østeuropeiske filmstudioer, men viser liten interesse for utenlandske produksjoner – av mangel på eventyrlyst og insentiver.
Det norske Sørfondet er nettopp et insentiv som kan endre dette. Her kan norske produsenter co-produsere filmprosjekter fra Asia, Latin-Amerika, Midtøsten og Afrika. Blant årets søkere var mange prisvinnere fra både Cannes og Berlin, deriblant en gullpalmevinner. Det var de rødgrønne som etablerte ordningen som administreres av Norsk filminstitutt, med Utenriksdepartementet som finansiør. Derfor er det mange som frykter at den nye regjeringen ikke vil videreføre ordningen når den nå skal evalueres.
Denne uken sendte norske produsenter et brev til NFI og UD der de gir uttrykk for bekymring for at ordningen vil bli nedlagt. Sørfondet er på kort tid blitt en internasjonal aktør å regne med, skriver de. De 10 millionene som er spredt utover fire år har gitt uvurderlige gevinster, også for norsk film.
Jeg satt selv i en forhåndsjury for Sørfondet for tre år siden og ble overveldet av mengden toneangivende talenter som søkte om støtte. Min forfengelighet spilte åpenbart en rolle: her kunne endelig kritikeren være med på å bestemme hvilke prosjekter der ute som har livets rett, i en verden som står i brann. Men ganske snart innså jeg at Sørfondet ikke bare fungerer som bistand til ”land i sør”, men høyst nødvendig utviklingshjelp for vår egen filmbransje.
Jeg tror ikke de rødgrønne tenkte på norsk film da de etablerte ordningen. Det luktet litt god, gammeldags nødhjelpsmentalitet av det. Men fondet har vist seg å romme et stort potensial, også for norske produsenter. Istedenfor å legge ordningen ned, burde Widvey utvide den og styrke insentivene for de norske deltakerne.
Den største svakheten i dag er at så få av de største norske produsentene deltar. Mens støtteordningene i store deler verden er satt under kraftig press, kan norske produsenter fortsatt lene seg tilbake med noen av verdens mest sjenerøse støtteordninger. Det har ikke stimulert til den nettverksbyggingen som er nødvendig for å lykkes ute. Gjennom deltakelse i Sørfond-prosjekter kan man som norsk produsent plukke fra øverste hylle av prestisjeprosjekter, som kanskje ikke genererer store inntekter, men som ofte ender opp med prestisjepriser og hever kompetansenivået. Slik bygger man nettverk og blir en del av et internasjonalt kretsløp.
Denne kommentaren har stått på trykk i Aftenposten.
Legg igjen en kommentar