Finnes det noe mer smakløst enn drittpakkene Oscar-kandidatene slenger mot hverandre? Ja, Hollywood-stjerner som applauderer eget storsinn.
Det amerikanske tv-dramaets nye store serieskaper, Nic Pizzolatto (True Detective), avfeide nylig kvaliteten på fjorårets kinofilmer. Filmene som får best kritikker i dag er filmer som ikke ville nådd opp for 10 år siden, mener han. For et halvt år siden kunne jeg kanskje gitt ham delvis rett. Men etter høsten og vinterens sterke kinomeny, vil jeg påstå at film fortsatt er best på kino.
Dette gjenspeiles også i filmene som er nominert til årets Oscarpriser. I tradisjonell Hollywood-terminologi ville de blitt kalt for arthousefilmer, det vil si smale filmer laget på siden av de store studioene. Men Hollywood er ikke lenger hva det var. Nominerte filmer som Her, Nebraska, 12 years a slave, American Hustle og Dallas Buyers Club har en like kompleks finansiering som nasjonal identitet, og ”independent” er et begrep som ikke lenger gir mening.
At det eneste norske innslaget, The Act of killing, er nominert til beste kinodokumentar, forteller sitt om det umulige ved å avgrense nasjonalitet. Den dansk/britisk/norske filmen er favoritt til å vinne prisen, men har fått motbør fra uvanlig hold. Vanligvis lanseres drittpakker på subtile måter, ved at mediestrateger umerkelig slipper dritten ut i medieflommen. Men Nick Frasers åpne angrep på The Act of killing i Guardian var uortodoks. I et innlegg anklager BBC-produsenten filmen for å være en spekulativ snuff-film og ikke verdig en Oscar. Problemet er bare at han har bidratt med støtte og råd til den fremste utfordreren, The Square.
En like lite subtil drittpakke er den Mia Farrow har slengt offentlig mot Woody Allen. Ved å nominere Blue Jasmin går Hollywood ikke bare god for filmskaperen, men for mennesket Woody Allen, hevder hun og ber Hollywood om å velge side i krigen. Det er nesten så kontroversene rundt børsakrobatene i The Wolf of Wall Street, som noen mener forherliges i filmen, har havnet helt i skyggen.
Den største favoritten til å vinne de gjeveste prisene er 12 years a slave. Men bakgrunnen for det er ikke så nobel som Hollywood vil gi inntrykk av. Vi er blitt så fortrolig med afroamerikansk tilstedeværelse i populærkulturen at vi kanskje ikke tenker over det lenger, men tenk på denne: Hvorfor er 12 years a slave den første Hollywoodfilmen som skildrer slaveriet på en troverdig og usminket måte?
Dette er potensielt den største drittpakken som sirkulerer i Hollywood, en ikke bare pinlig, men grotesk forsømmelse som de nå må forsøke å vende til sin fordel. Hver gang Hollywood-kolonien noe motvillig blir innhentet av samfunnsutviklingen, og gir priser til sin første film om homofil kjærlighet, første svarte kvinnelige hovedrolle, osv., så forvandles det gjerne til en hyllest av Hollywood selv. Men jeg lurer på hvor flau smaken er i munnen på Oscar-vertinne Ellen DeGeneres når priser skal deles ut til en film som kommer minst 40 år for sent – og som attpåtil må få drahjelp av Hollywoods dårlige samvittighet. Jeg er ganske sikker på at fjorårets syrlige vert, Seth MacFarlane, hadde tatt denne på strak arm.
Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.
Denne kommentaren har også stått på trykk i Aftenposten.
Det amerikanske tv-dramaets nye store serieskaper, Nic Pizzolatto (True Detective), avfeide nylig kvaliteten på fjorårets kinofilmer. Filmene som får best kritikker i dag er filmer som ikke ville nådd opp for 10 år siden, mener han. For et halvt år siden kunne jeg kanskje gitt ham delvis rett. Men etter høsten og vinterens sterke kinomeny, vil jeg påstå at film fortsatt er best på kino.
Dette gjenspeiles også i filmene som er nominert til årets Oscarpriser. I tradisjonell Hollywood-terminologi ville de blitt kalt for arthousefilmer, det vil si smale filmer laget på siden av de store studioene. Men Hollywood er ikke lenger hva det var. Nominerte filmer som Her, Nebraska, 12 years a slave, American Hustle og Dallas Buyers Club har en like kompleks finansiering som nasjonal identitet, og ”independent” er et begrep som ikke lenger gir mening.
At det eneste norske innslaget, The Act of killing, er nominert til beste kinodokumentar, forteller sitt om det umulige ved å avgrense nasjonalitet. Den dansk/britisk/norske filmen er favoritt til å vinne prisen, men har fått motbør fra uvanlig hold. Vanligvis lanseres drittpakker på subtile måter, ved at mediestrateger umerkelig slipper dritten ut i medieflommen. Men Nick Frasers åpne angrep på The Act of killing i Guardian var uortodoks. I et innlegg anklager BBC-produsenten filmen for å være en spekulativ snuff-film og ikke verdig en Oscar. Problemet er bare at han har bidratt med støtte og råd til den fremste utfordreren, The Square.
En like lite subtil drittpakke er den Mia Farrow har slengt offentlig mot Woody Allen. Ved å nominere Blue Jasmin går Hollywood ikke bare god for filmskaperen, men for mennesket Woody Allen, hevder hun og ber Hollywood om å velge side i krigen. Det er nesten så kontroversene rundt børsakrobatene i The Wolf of Wall Street, som noen mener forherliges i filmen, har havnet helt i skyggen.
Den største favoritten til å vinne de gjeveste prisene er 12 years a slave. Men bakgrunnen for det er ikke så nobel som Hollywood vil gi inntrykk av. Vi er blitt så fortrolig med afroamerikansk tilstedeværelse i populærkulturen at vi kanskje ikke tenker over det lenger, men tenk på denne: Hvorfor er 12 years a slave den første Hollywoodfilmen som skildrer slaveriet på en troverdig og usminket måte?
Dette er potensielt den største drittpakken som sirkulerer i Hollywood, en ikke bare pinlig, men grotesk forsømmelse som de nå må forsøke å vende til sin fordel. Hver gang Hollywood-kolonien noe motvillig blir innhentet av samfunnsutviklingen, og gir priser til sin første film om homofil kjærlighet, første svarte kvinnelige hovedrolle, osv., så forvandles det gjerne til en hyllest av Hollywood selv. Men jeg lurer på hvor flau smaken er i munnen på Oscar-vertinne Ellen DeGeneres når priser skal deles ut til en film som kommer minst 40 år for sent – og som attpåtil må få drahjelp av Hollywoods dårlige samvittighet. Jeg er ganske sikker på at fjorårets syrlige vert, Seth MacFarlane, hadde tatt denne på strak arm.
Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.
Denne kommentaren har også stått på trykk i Aftenposten.
Legg igjen en kommentar