John Christian Rosenlund gir i Rushprint en usminket gjennomgang av utfordringene filmbransjen står overfor, om den forrige regjeringens linje videreføres, skriver Terje Lind Bjørsvik i Norsk filmforbund. Når den nye regjeringen nå kutter markant før den er blitt kjent med filmfeltet, forverres en allerede kritisk situasjon.
Formelt sett har vi ikke manglet en helhetlig filmpolitikk. Den forrige grundige gjennomgangen av feltet endte ut i Stortingsmelding 22 (2006/07) «Veiviseren – for det norske filmløftet». Denne inneholdt kartet for mange høyst nødvendige grep, som ble fulgt opp av Norsk filminstitutt (NFI) når det gjaldt organisering, målretting og finansiering. Den slo imidlertid også fast at man skulle « -sikre et profesjonelt og sterkt produksjonsmiljø – », «-med økt talentutvikling, profesjonalitet og kontinuitet i alle deler av produksjonen.» Det er her vi mener at NFI har sviktet.
Filmløftet var et flaggskip for daværende kulturminister Trond Giske, som involverte seg tungt, og bygget et tett nettverk til deler av bransjen. NFI fokuserte imidlertid fort på de målsetningene som lar seg tallfeste og brette ut på kultursider og premierefester. Dette ensidige fokuset på produkt – å få flere, større, bedre filmer raskere ut til det norske folk – ga resultater, og bransjen klarte på få år å heve både volum, kvalitet og publikumstilstrømning. Suksessen uteble ikke, og både produsenter og NFI har til nå nærmest rosemalt situasjonen, som nå har toppet seg med nominasjoner og priser.
PRISEN
Suksessen har imidlertid en bakside. Produktet har stått i fokus, men prosessen – evnen til å opprettholde og videreutvikle bransjen – har ikke blitt ivaretatt.
NFI har bygget ned sin rolle som virkemiddelapparat for en helhetlig kontinuitetsbærer i filmpolitikken til et minimum, og synes i noen henseende å opptre mer som eksekutivprodusent med ensidig utbyttefokus. Det har ikke vært noen synlig plan for å ta vare på, reinvestere, og videreutvikle det potensiale til kompetanseheving som de til dels store og utfordrende produksjonene i løpet av `filmløftet´ i den nasjonale bransjen.
Den økte aktiviteten har heller ikke blitt fulgt opp med budsjetter for den enkelte film som gjenspeiler de økte kravene til produksjonene. Prosjektene er ofte hardt presset på tid og penger, og regningen har filmarbeiderne og bransjen tatt. Leverandører og nettverk er overbelastet av dårlige marginer, fagarbeidere og filmkunstnere er blitt presset maksimalt, og jobber tidvis under håpløse og til dels kompromitterende arbeidsforhold.
Norge er nesten det eneste landet som ikke setter reelle krav til nasjonal bruk av støttemidler (spend-krav). Kombinert med manglende insentiver blir de seriøse produsentene nå nærmest tvunget ut av landet for å filme. Dette er til tross for at bransjen ikke har et høyt prisnivå i en norsk kontekst, og egentlig heller ikke internasjonalt. Vi produserer faktisk filmer av høyt faglig nivå til en lavere pris enn det de gjør i f.eks. Frankrike, Storbritannia og USA fordi vi jobber mer kompakt og kostnadseffektivt.
Dagens NFI-system gir imidlertid mulighet for å produsere med norske budsjetter, og regnskapsføre som om det faktisk hadde blitt produsert i Norge, men med en forklaring om at man fikk mer for de samme pengene i utlandet. Det stilles få krav om tariffavtaler eller arbeidsforhold. De som lenge har sett profittmulighetene i et kriserammet og deregulert europeisk kulturlandskap har slik lagt lista enda lavere i NFIs kalkyler for hvor billig det går an å få en film ut ”til det norske folk”. Flere av de største og mest seriøse produsentene, regissørene og fotografene har i likhet med Filmforbundet lenge advart mot kortsiktigheten i denne utviklingen.
KULTUR ER NÆRING
Når NFIs nå avtroppende ledelse i fjor vår gikk ut i pressen og hevdet at det ikke var deres ansvar at det finnes jobber i den norske filmbransjen, så er det uforenelig med både `Veiviseren´ og de årlige bevilgningsbrevene fra Kulturdepartementet. Ikke i noen annen bransje er båndene mellom næring, kultur og kunst så tette.
Den kompetansen som filmarbeiderne opparbeider i for eksempel en Arthouse-film som ses av 20.000 – 50.000 på kino i Norge og på festivaler rundt i verden, tar de med seg når de lager reklamefilm for Lotto, Grandiosa, og Audi, til TV-drama som Lilyhammer 2 for NRK, og til produksjon av oppdragsfilm for Statoil, Helsetilsynet eller Amnesty.
Denne kompetanseoverføringen er det nå som uthules og forrykkes. Det handler om bærekraft. Kulturminister Widveys uttalelser i Dagsavisen lørdag (16.11) om at det «er sikkert andre typer produksjonsmiljøer som kan gjøre dette, og sikkert andre finansieringskilder» (om ekstern produksjon av TV-drama for NRK) tyder først og fremst på hastverksarbeid. Konsekvensene for budsjettkompromisset vil imidlertid ha hurtigvirkende og varige følger for hele produksjonsmiljøet, fra små kunstfilm- reklamefilmselskap til store aktører som Rubicon og Monster – fordi vi alle lever på den samme kompetansen.
Vi står på grensen mellom å være i stand til å produsere uavhengig film og TV i Norge eller ikke, og om vi vipper over så må både Norgesgruppen og NRK ut av landet for å få produsert eksternt. Det vil ikke lønne seg.
TALENTER VOKSER IKKE PÅ TRÆR
NFI har satset på ”toppen” – på regi, manus og produksjon, men hvor skal nye talenter rekrutteres når underskogen forsvinner?
Det er fra dette sammensatte produksjonsmiljøet at talentene som nå blomstrer i Hollywood og på store festivaler har vokst frem. De har utviklet seg i dette multikompetente landskapet, og er i forskjellig grad båret frem av de som nå står igjen med stadig færre og dårligere jobber. Stadig flere skjønner hva kompetansen deres er verdt i arbeidslivet for øvrig, vi mister dyktige folk. Denne kunnskapen får vi ikke tilbake. Heller ikke de som er utslitte, og som overføres til en annen post i fellesskapets regnskap. Det er en hundre år gammel ubrutt filmkultur som nå trues av kutt og utflagging.
NYE KOSTER KOSTER
Så var det valg, det kom nye koster inn, og en kan ikke vente at de nye kulturpolitikerne har så stor innsikt i filmens forskjellige hus etter fjorten dager. Men en ting vet de, og det er at det bør ommøbleres. Dette vet bransjen også, og det har vi på ymse vis prøvd å kommunisere de siste par årene.
Man starter imidlertid ikke med motorsaga, men skaffer seg en oversikt over de bærende elementene i konstruksjonen før man avgjør om man skal kutte, legge til eller bygge om.
Dette er spesielt viktig når de forrige beslutningstakerne synes å ha bygd på oppover uten å vedlikeholde eller styrke fundamentet. Denne oversikten må man få gjennom å snakke med alle aktørene. Hvor i produksjonslandskapet skal kuttene tas dersom man faktisk finner grunn til å kutte? Den norske bransjen, noen få produsenter unntatt, ser mindre og mindre til produksjonsmidlene, og det er store kommersielle produksjoner på gang i blant annet Thailand, Sør-Afrika, Ungarn og Tsjekkia som binder opp titalls kulturmillioner i flere år fremover.
Om kuttene skal ramme de få og ofte underbudsjetterte produksjonene som produseres i Norge og dermed reinvesteres her, så er det annonserte kuttet på 36,2 millioner veldig dramatisk. Å redusere antallet filmer kan være et grep, men en eventuell kvantumsreduksjon må reinvesteres i kvalitet og bransjeutvikling.
Det kan synes like plausibelt at etterhåndsstøtten til kommersielle filmer produsert i lavkostland, med minimal deltakelse av norske kulturarbeidere, heller får sin statsstøtte som næringsstøtte. På samme måte er det greit for bransjen om næringsdepartementet og det nye kommunal- og moderniseringsdepartementet investerer i insentiver og andre lettelser for å få store og små internasjonale produksjoner til landet. Vi vil jobbe for og i en levende filmkultur, vi har noe å tilby, og da trenger vi jobber. At Norge vil tjene på det er det ingen tvil om – både økonomisk, kulturelt, og regionalt. Moderne er det også.
Og NFI, de annonserer denne uken et kurs for produsentene i hvordan de best nyttiggjør seg tyske sentrale og regionale insentiv- og støtteordninger.
Filminstituttet får også ny ledelse i løpet av året, og vi ser alle frem til et virkemiddelapparat som jobber for en helhetlig filmpolitikk, som jobber for å sikre et profesjonelt og sterkt produksjonsmiljø, med økt talentutvikling, profesjonalitet og kontinuitet i alle deler av produksjonen. Bare slik kan vi utvikle en nasjonal filmbransje som tar alle talentene i bruk, og som er rustet for en fremtid i den internasjonale kultur-, nærings-, og medievirkeligheten.
Terje Lind Bjørsvik er prosjektleder Film – TV-drama, Norsk filmforbund
Les også:
John Christian Rosenlund gir i Rushprint en usminket gjennomgang av utfordringene filmbransjen står overfor, om den forrige regjeringens linje videreføres, skriver Terje Lind Bjørsvik i Norsk filmforbund. Når den nye regjeringen nå kutter markant før den er blitt kjent med filmfeltet, forverres en allerede kritisk situasjon.
Formelt sett har vi ikke manglet en helhetlig filmpolitikk. Den forrige grundige gjennomgangen av feltet endte ut i Stortingsmelding 22 (2006/07) «Veiviseren – for det norske filmløftet». Denne inneholdt kartet for mange høyst nødvendige grep, som ble fulgt opp av Norsk filminstitutt (NFI) når det gjaldt organisering, målretting og finansiering. Den slo imidlertid også fast at man skulle « -sikre et profesjonelt og sterkt produksjonsmiljø – », «-med økt talentutvikling, profesjonalitet og kontinuitet i alle deler av produksjonen.» Det er her vi mener at NFI har sviktet.
Filmløftet var et flaggskip for daværende kulturminister Trond Giske, som involverte seg tungt, og bygget et tett nettverk til deler av bransjen. NFI fokuserte imidlertid fort på de målsetningene som lar seg tallfeste og brette ut på kultursider og premierefester. Dette ensidige fokuset på produkt – å få flere, større, bedre filmer raskere ut til det norske folk – ga resultater, og bransjen klarte på få år å heve både volum, kvalitet og publikumstilstrømning. Suksessen uteble ikke, og både produsenter og NFI har til nå nærmest rosemalt situasjonen, som nå har toppet seg med nominasjoner og priser.
PRISEN
Suksessen har imidlertid en bakside. Produktet har stått i fokus, men prosessen – evnen til å opprettholde og videreutvikle bransjen – har ikke blitt ivaretatt.
NFI har bygget ned sin rolle som virkemiddelapparat for en helhetlig kontinuitetsbærer i filmpolitikken til et minimum, og synes i noen henseende å opptre mer som eksekutivprodusent med ensidig utbyttefokus. Det har ikke vært noen synlig plan for å ta vare på, reinvestere, og videreutvikle det potensiale til kompetanseheving som de til dels store og utfordrende produksjonene i løpet av `filmløftet´ i den nasjonale bransjen.
Den økte aktiviteten har heller ikke blitt fulgt opp med budsjetter for den enkelte film som gjenspeiler de økte kravene til produksjonene. Prosjektene er ofte hardt presset på tid og penger, og regningen har filmarbeiderne og bransjen tatt. Leverandører og nettverk er overbelastet av dårlige marginer, fagarbeidere og filmkunstnere er blitt presset maksimalt, og jobber tidvis under håpløse og til dels kompromitterende arbeidsforhold.
Norge er nesten det eneste landet som ikke setter reelle krav til nasjonal bruk av støttemidler (spend-krav). Kombinert med manglende insentiver blir de seriøse produsentene nå nærmest tvunget ut av landet for å filme. Dette er til tross for at bransjen ikke har et høyt prisnivå i en norsk kontekst, og egentlig heller ikke internasjonalt. Vi produserer faktisk filmer av høyt faglig nivå til en lavere pris enn det de gjør i f.eks. Frankrike, Storbritannia og USA fordi vi jobber mer kompakt og kostnadseffektivt.
Dagens NFI-system gir imidlertid mulighet for å produsere med norske budsjetter, og regnskapsføre som om det faktisk hadde blitt produsert i Norge, men med en forklaring om at man fikk mer for de samme pengene i utlandet. Det stilles få krav om tariffavtaler eller arbeidsforhold. De som lenge har sett profittmulighetene i et kriserammet og deregulert europeisk kulturlandskap har slik lagt lista enda lavere i NFIs kalkyler for hvor billig det går an å få en film ut ”til det norske folk”. Flere av de største og mest seriøse produsentene, regissørene og fotografene har i likhet med Filmforbundet lenge advart mot kortsiktigheten i denne utviklingen.
KULTUR ER NÆRING
Når NFIs nå avtroppende ledelse i fjor vår gikk ut i pressen og hevdet at det ikke var deres ansvar at det finnes jobber i den norske filmbransjen, så er det uforenelig med både `Veiviseren´ og de årlige bevilgningsbrevene fra Kulturdepartementet. Ikke i noen annen bransje er båndene mellom næring, kultur og kunst så tette.
Den kompetansen som filmarbeiderne opparbeider i for eksempel en Arthouse-film som ses av 20.000 – 50.000 på kino i Norge og på festivaler rundt i verden, tar de med seg når de lager reklamefilm for Lotto, Grandiosa, og Audi, til TV-drama som Lilyhammer 2 for NRK, og til produksjon av oppdragsfilm for Statoil, Helsetilsynet eller Amnesty.
Denne kompetanseoverføringen er det nå som uthules og forrykkes. Det handler om bærekraft. Kulturminister Widveys uttalelser i Dagsavisen lørdag (16.11) om at det «er sikkert andre typer produksjonsmiljøer som kan gjøre dette, og sikkert andre finansieringskilder» (om ekstern produksjon av TV-drama for NRK) tyder først og fremst på hastverksarbeid. Konsekvensene for budsjettkompromisset vil imidlertid ha hurtigvirkende og varige følger for hele produksjonsmiljøet, fra små kunstfilm- reklamefilmselskap til store aktører som Rubicon og Monster – fordi vi alle lever på den samme kompetansen.
Vi står på grensen mellom å være i stand til å produsere uavhengig film og TV i Norge eller ikke, og om vi vipper over så må både Norgesgruppen og NRK ut av landet for å få produsert eksternt. Det vil ikke lønne seg.
TALENTER VOKSER IKKE PÅ TRÆR
NFI har satset på ”toppen” – på regi, manus og produksjon, men hvor skal nye talenter rekrutteres når underskogen forsvinner?
Det er fra dette sammensatte produksjonsmiljøet at talentene som nå blomstrer i Hollywood og på store festivaler har vokst frem. De har utviklet seg i dette multikompetente landskapet, og er i forskjellig grad båret frem av de som nå står igjen med stadig færre og dårligere jobber. Stadig flere skjønner hva kompetansen deres er verdt i arbeidslivet for øvrig, vi mister dyktige folk. Denne kunnskapen får vi ikke tilbake. Heller ikke de som er utslitte, og som overføres til en annen post i fellesskapets regnskap. Det er en hundre år gammel ubrutt filmkultur som nå trues av kutt og utflagging.
NYE KOSTER KOSTER
Så var det valg, det kom nye koster inn, og en kan ikke vente at de nye kulturpolitikerne har så stor innsikt i filmens forskjellige hus etter fjorten dager. Men en ting vet de, og det er at det bør ommøbleres. Dette vet bransjen også, og det har vi på ymse vis prøvd å kommunisere de siste par årene.
Man starter imidlertid ikke med motorsaga, men skaffer seg en oversikt over de bærende elementene i konstruksjonen før man avgjør om man skal kutte, legge til eller bygge om.
Dette er spesielt viktig når de forrige beslutningstakerne synes å ha bygd på oppover uten å vedlikeholde eller styrke fundamentet. Denne oversikten må man få gjennom å snakke med alle aktørene. Hvor i produksjonslandskapet skal kuttene tas dersom man faktisk finner grunn til å kutte? Den norske bransjen, noen få produsenter unntatt, ser mindre og mindre til produksjonsmidlene, og det er store kommersielle produksjoner på gang i blant annet Thailand, Sør-Afrika, Ungarn og Tsjekkia som binder opp titalls kulturmillioner i flere år fremover.
Om kuttene skal ramme de få og ofte underbudsjetterte produksjonene som produseres i Norge og dermed reinvesteres her, så er det annonserte kuttet på 36,2 millioner veldig dramatisk. Å redusere antallet filmer kan være et grep, men en eventuell kvantumsreduksjon må reinvesteres i kvalitet og bransjeutvikling.
Det kan synes like plausibelt at etterhåndsstøtten til kommersielle filmer produsert i lavkostland, med minimal deltakelse av norske kulturarbeidere, heller får sin statsstøtte som næringsstøtte. På samme måte er det greit for bransjen om næringsdepartementet og det nye kommunal- og moderniseringsdepartementet investerer i insentiver og andre lettelser for å få store og små internasjonale produksjoner til landet. Vi vil jobbe for og i en levende filmkultur, vi har noe å tilby, og da trenger vi jobber. At Norge vil tjene på det er det ingen tvil om – både økonomisk, kulturelt, og regionalt. Moderne er det også.
Og NFI, de annonserer denne uken et kurs for produsentene i hvordan de best nyttiggjør seg tyske sentrale og regionale insentiv- og støtteordninger.
Filminstituttet får også ny ledelse i løpet av året, og vi ser alle frem til et virkemiddelapparat som jobber for en helhetlig filmpolitikk, som jobber for å sikre et profesjonelt og sterkt produksjonsmiljø, med økt talentutvikling, profesjonalitet og kontinuitet i alle deler av produksjonen. Bare slik kan vi utvikle en nasjonal filmbransje som tar alle talentene i bruk, og som er rustet for en fremtid i den internasjonale kultur-, nærings-, og medievirkeligheten.
Terje Lind Bjørsvik er prosjektleder Film – TV-drama, Norsk filmforbund
Les også:
Legg igjen en kommentar