– Det finnes ingen norsk filmpolitikk

– Det finnes ingen norsk filmpolitikk

– Jeg spår en dyster framtid for vår nasjonale filmbransje om vi ikke forstår konsekvensene av det som nå er i ferd med å skje. Uten insentivordninger, et nasjonalt filmstudio og en visjonær fremtidsrettet filmpolitikk vil bransjen visne hen raskere enn en basilikumplante uten vann, mener filmfotograf John Christian Rosenlund.

Foto: Filmstudio på Jar.

Norge vil om 2-3 år være et av de svært få landene i Europa som ikke har et profesjonelt filmstudio. Tenk deg biler uten verksted, fotballag uten fotballbane eller et nasjonalteater uten en hovedscene. Jeg stopper her – regner med du skjønner poenget?

Men det finnes jo et filmstudio på Jar? Enn så lenge, ja. Men fordi filmparken på Jar ligger i det som nå er en indrefilet av et boligområde – og ikke ute på landet som den gjorde da parken ble bygget på 30 tallet – så er parken umulig å utvide. Det er heller ikke mulig å bygge kulisser utenfor studio (det som heter «back-lot» på filmfagspråket) og som er en viktig forutsetning for en filmpark.

Størrelsen på vårt nasjonale filmstudio på Jar ville ha forsvunnet som en liten digresjon i hjørnet av et av de tre store studioene i Irland (med kun 3.5 millioner innbyggere). Hvilket lokalt kulturhus i Norge er ikke oppjustert eller bygget nytt siden 30-tallet?  Stjørdal med sine 20.000 innbyggere bygger nå kulturhus til 717 millioner. Den norske filmbransjen utgjør mer enn tusen filmarbeidere. Vårt nasjonale filmstudio på Jar består av to mindre filmstudioer som ikke har vært pusset opp siden de ble bygget for snart 90 år siden.

Men trenger vi en nasjonal filmpark? Vårt studiobehov kan vi løse ved å filme i utlandet. Rent teknisk og økonomisk så fungerer dette utmerket – det har filmprodusentene oppdaget. Svært få bruker derfor Filmparken på Jar eller de svært spesialiserte filmarbeiderne vi trenger for å bygge kulisser og drifte et filmstudio.

Staten (Kulturdepartementet) som eier største delen av Filmparken tilbyr en leiepris til bransjen som er langt over det bransjen ønsker å betale for et studio som er i svært dårlig forfatning. Prisen står ikke i forhold til den svært begrensede kvaliteten og mangel på størrelse. Resultatet av dette er en masseflukt av norske filminnspillinger til utlandet der kun noen få norske filmarbeidere får være med på reisen. Hvis vi hadde gjennomført samme grep ovenfor våre andre kulturinstitusjoner tilsvarende det vi nå gjør med å produsere våre filmer i utlandet, og bruke utenlandsk arbeidskraft, kunne vi trolig ha spart staten for veldig mange penger.

Jeg tipper vi kunne ha redusert driftsutgiftene på den nye Operaen, Det Norske Teateret og Nasjonalteateret med 80-90 % om vi bestemte oss for å satse på omreisende forestillinger fra utlandet, innleide forestillinger med ferdig scenografi og skuespillere. Hvis vi la ned Ullevål Stadion og heller satset på utenlandske TV overføringer av profesjonell fotball er det åpenbart også store pengebeløp å spare.

Men dette gjør vi ikke. Hvorfor? Fordi noe sier oss at egen produksjon av teater, dans, opera og fotball er viktig for vår grunnleggende nasjonale kultur og egenart. Men hvorfor tenker vi ikke på samme måte når det gjelder film?

Fagkunnskap forsvinner raskt om den ikke blir brukt. Vi er filmarbeidere som ønsker å lage filmer som er rotet i den norske kulturen.  I dag finnes det ikke mer enn 1-2 profesjonelle filmdekorasjonsmalere og tilsvarende filmsnekkere igjen i Norge. Det er dessverre ikke mulig å importere denne kunnskapen med rimelig utenlandsk arbeidskraft. Vi er avhengig av filmsnekkere og dekorasjonsmalere som kan vår kulturarv – som vet hva det vil si å lafte eller bygge en gamme.

Det har tatt 100 år å bygge opp den svært spesielle fagkunnskapen det er å bygge dekorasjoner for film – det tar ikke mer enn 2 år uten jobb å rive den ned.

Internasjonale filminnspillinger til Norge

De fleste av oss er enige i at impulser utenfra beriker det norske kulturlivet. Uten en Opera, en nasjonal scene, et Ullevål stadion eller et moderne kulturhus er det utenkelig å invitere internasjonale stjerner til Norge eller samle nasjonen til en cupfinale. Noen av oss drømmer om å få internasjonale filminnspillinger til Norge. Dette ønsker vi fordi det gir store inntekter til Distrikts-Norge samt arbeid og kunnskap til norske filmarbeidere.

Det er svært vanskelig å få en større del av denne gigantiske internasjonale filmkaken uten å ha et moderne filmstudio og en solid og erfaren filmstab. Vi kan kanskje få besøk noen dager her og der med litt helikopteropptak i Geirangerfjorden, men ønsker vi å lande et større internasjonalt filmprosjekt i Norge MÅ vi ha profesjonelle filmarbeidere, og en studiopark som er like god eller aller helst bedre enn det man er vant til i utlandet.

En aktiv nasjonal og internasjonal filmbransje som filmer i Norge er ekstremt viktig for den norske kulturen, og en stor økonomisk gevinst for stat og kommunene. Internasjonal storfilm som filmer i Geiranger er svært god distriktspolitikk. Men hva er løsningen?

Vi må se Filmskolen, en filmpark, lokale insitamentsordninger, nasjonale støtteordninger og nasjonale og kommunale næringsinteresser i en større og helhetlig sammenheng. Film er en beinhard internasjonal konkurranseidrett på linje med profesjonell skisport eller fotball – bare de aller beste overlever. Morgendagens unike filmspråk utvikles ikke i et studio på den nasjonale filmskolen i Lillehammer. Det skjer i de uformelle fora – i kantina, i det tilfeldige møtet med dataspillutvikleren, skuespilleren, danseren, arkitekten eller gründeren. I et lite land som Norge finnes dette profesjonelle miljøet dessverre kun i Oslo.

Den store synergieffekten ved å koble sammen børs og katedral vet vi fungerer utmerket. Tenk på Apples grunder Steve Jobs som utviklet Pixar til å bli et av verdens største og mest suksessrike animasjonsfilmselskaper. Koblingen Silicon Valley og Hollywood har gitt store økonomiske fortjenester.

Det er store hangarer på Fornebu som visstnok også er fredet og skal brukes til kulturformål. I Maridalen, like utenfor Oslo-gryta, finnes den gamle militærleiren på Skar med en gigantisk ubrukt bygningsmasse og svære landlige arealer. Det er mange gode og rimelige muligheter i Oslo-området til å samle Filmskolen, en filmpark og kommersielle aktører på ett og samme område.

Vi trenger med andre ord en filmpark – et felles kompetansesenter for film, den nasjonale filmskolen, et nasjonalt møtested for kunst og kryssende kommersielle interesser, en restaurant, et overnattingssted, store moderne filmstudio som brukes til kommersielle messehaller når de ikke filmes i, store eksteriører der vi kan bygge steder du bare kan drømme om på film, en avansert kunstnerisk tumleplass for utvikling av dagens og morgendagens film og filmspråk. Et slikt sted vil skape uanete kunstneriske synergieffekter og være i stand til å huse store nasjonale og internasjonale film- og TV-produksjoner. Men skal vi få til noe slikt så må våre politikere innse at vi trenger å få visse bærende økonomiske elementer på plass for å opprettholde en bærekraftig filmproduksjon.

Det viktigste er en samlende filmpark der filmfaget kan utøves på internasjonalt nivå. Et slikt sted vil som Operaen i seg selv aldri kunne være økonomisk bærende. Dette er viktig å innse. Tror vi at filmproduksjon i Norge kan bli økonomisk gevinst der utgifter står i forhold til inntekter telt i kroner og øre – da finnes det svært mye annet som er mye lurere å satse på.

“I conceive that the great part of the miseries of mankind are brought upon them by false estimates they have made of the value of things.” – Benjamin Franklin

John Christian Rosenlund, filmfotograf

John Chr Rosenlund - versjon 2

John Christian Rosenlund er filmfotograf, og har bl.a. fotografert Tusen ganger godnatt, Halvbroren, DeUsynlige, Hjem til jul, O’ Horten, Factotum og Schpaaa. Han holder for tiden på med NRK-serien om tungtvannsaksjonen, Kampen om tungtvannet.

Tidligere innlegg av Rosenlund:

Vi er gode – men ikke gode nok Det er fire grunner til at vi ikke vil oppnå annet en nesten like godt som det beste i utlandet, mener filmfotograf John Christian Rosenlund. Her lanserer han sine løsninger på hvordan Norge kan bygge en filmindustri og vinne en Oscar.

Å skyte på RED med Martin Sheen Da jeg kom til Irland hadde jeg et bilde av innspillingen som noe tilsvarende en norsk spillefilm. Men der tok jeg feil, forteller filmfotograf John Christian Rosenlund om opptakene til Stella Days med Martin Sheen.

– Analog film fortsatt best
Denne filmen kunne ALDRI blitt gjort på et digitalt format, forteller vår nye faste blogger, filmfotograf John Christian Rosenlund. Se bildene hans fra den nye norske filmen Mennesker i solen

1 kommentar til – Det finnes ingen norsk filmpolitikk

  1. Skal vi tenke internsjonalt burde vi satse på en filmpark som tar utgangspunkt i alle vikingsskip på Vestlandet og produsere en genre som vi blir gode på. Da vil vi kunne fortelle vår nasjonale historie i en internasjonal sammenheng. Og det finnes en tjue til tredve vikingsskip og en mengde klostre som kan bidra til å gi synet en historisk glede. Sats Vestover ….. Selje … sjekk ut… Finnen er best på skog (finnskog) …

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– Det finnes ingen norsk filmpolitikk

– Det finnes ingen norsk filmpolitikk

– Jeg spår en dyster framtid for vår nasjonale filmbransje om vi ikke forstår konsekvensene av det som nå er i ferd med å skje. Uten insentivordninger, et nasjonalt filmstudio og en visjonær fremtidsrettet filmpolitikk vil bransjen visne hen raskere enn en basilikumplante uten vann, mener filmfotograf John Christian Rosenlund.

Foto: Filmstudio på Jar.

Norge vil om 2-3 år være et av de svært få landene i Europa som ikke har et profesjonelt filmstudio. Tenk deg biler uten verksted, fotballag uten fotballbane eller et nasjonalteater uten en hovedscene. Jeg stopper her – regner med du skjønner poenget?

Men det finnes jo et filmstudio på Jar? Enn så lenge, ja. Men fordi filmparken på Jar ligger i det som nå er en indrefilet av et boligområde – og ikke ute på landet som den gjorde da parken ble bygget på 30 tallet – så er parken umulig å utvide. Det er heller ikke mulig å bygge kulisser utenfor studio (det som heter «back-lot» på filmfagspråket) og som er en viktig forutsetning for en filmpark.

Størrelsen på vårt nasjonale filmstudio på Jar ville ha forsvunnet som en liten digresjon i hjørnet av et av de tre store studioene i Irland (med kun 3.5 millioner innbyggere). Hvilket lokalt kulturhus i Norge er ikke oppjustert eller bygget nytt siden 30-tallet?  Stjørdal med sine 20.000 innbyggere bygger nå kulturhus til 717 millioner. Den norske filmbransjen utgjør mer enn tusen filmarbeidere. Vårt nasjonale filmstudio på Jar består av to mindre filmstudioer som ikke har vært pusset opp siden de ble bygget for snart 90 år siden.

Men trenger vi en nasjonal filmpark? Vårt studiobehov kan vi løse ved å filme i utlandet. Rent teknisk og økonomisk så fungerer dette utmerket – det har filmprodusentene oppdaget. Svært få bruker derfor Filmparken på Jar eller de svært spesialiserte filmarbeiderne vi trenger for å bygge kulisser og drifte et filmstudio.

Staten (Kulturdepartementet) som eier største delen av Filmparken tilbyr en leiepris til bransjen som er langt over det bransjen ønsker å betale for et studio som er i svært dårlig forfatning. Prisen står ikke i forhold til den svært begrensede kvaliteten og mangel på størrelse. Resultatet av dette er en masseflukt av norske filminnspillinger til utlandet der kun noen få norske filmarbeidere får være med på reisen. Hvis vi hadde gjennomført samme grep ovenfor våre andre kulturinstitusjoner tilsvarende det vi nå gjør med å produsere våre filmer i utlandet, og bruke utenlandsk arbeidskraft, kunne vi trolig ha spart staten for veldig mange penger.

Jeg tipper vi kunne ha redusert driftsutgiftene på den nye Operaen, Det Norske Teateret og Nasjonalteateret med 80-90 % om vi bestemte oss for å satse på omreisende forestillinger fra utlandet, innleide forestillinger med ferdig scenografi og skuespillere. Hvis vi la ned Ullevål Stadion og heller satset på utenlandske TV overføringer av profesjonell fotball er det åpenbart også store pengebeløp å spare.

Men dette gjør vi ikke. Hvorfor? Fordi noe sier oss at egen produksjon av teater, dans, opera og fotball er viktig for vår grunnleggende nasjonale kultur og egenart. Men hvorfor tenker vi ikke på samme måte når det gjelder film?

Fagkunnskap forsvinner raskt om den ikke blir brukt. Vi er filmarbeidere som ønsker å lage filmer som er rotet i den norske kulturen.  I dag finnes det ikke mer enn 1-2 profesjonelle filmdekorasjonsmalere og tilsvarende filmsnekkere igjen i Norge. Det er dessverre ikke mulig å importere denne kunnskapen med rimelig utenlandsk arbeidskraft. Vi er avhengig av filmsnekkere og dekorasjonsmalere som kan vår kulturarv – som vet hva det vil si å lafte eller bygge en gamme.

Det har tatt 100 år å bygge opp den svært spesielle fagkunnskapen det er å bygge dekorasjoner for film – det tar ikke mer enn 2 år uten jobb å rive den ned.

Internasjonale filminnspillinger til Norge

De fleste av oss er enige i at impulser utenfra beriker det norske kulturlivet. Uten en Opera, en nasjonal scene, et Ullevål stadion eller et moderne kulturhus er det utenkelig å invitere internasjonale stjerner til Norge eller samle nasjonen til en cupfinale. Noen av oss drømmer om å få internasjonale filminnspillinger til Norge. Dette ønsker vi fordi det gir store inntekter til Distrikts-Norge samt arbeid og kunnskap til norske filmarbeidere.

Det er svært vanskelig å få en større del av denne gigantiske internasjonale filmkaken uten å ha et moderne filmstudio og en solid og erfaren filmstab. Vi kan kanskje få besøk noen dager her og der med litt helikopteropptak i Geirangerfjorden, men ønsker vi å lande et større internasjonalt filmprosjekt i Norge MÅ vi ha profesjonelle filmarbeidere, og en studiopark som er like god eller aller helst bedre enn det man er vant til i utlandet.

En aktiv nasjonal og internasjonal filmbransje som filmer i Norge er ekstremt viktig for den norske kulturen, og en stor økonomisk gevinst for stat og kommunene. Internasjonal storfilm som filmer i Geiranger er svært god distriktspolitikk. Men hva er løsningen?

Vi må se Filmskolen, en filmpark, lokale insitamentsordninger, nasjonale støtteordninger og nasjonale og kommunale næringsinteresser i en større og helhetlig sammenheng. Film er en beinhard internasjonal konkurranseidrett på linje med profesjonell skisport eller fotball – bare de aller beste overlever. Morgendagens unike filmspråk utvikles ikke i et studio på den nasjonale filmskolen i Lillehammer. Det skjer i de uformelle fora – i kantina, i det tilfeldige møtet med dataspillutvikleren, skuespilleren, danseren, arkitekten eller gründeren. I et lite land som Norge finnes dette profesjonelle miljøet dessverre kun i Oslo.

Den store synergieffekten ved å koble sammen børs og katedral vet vi fungerer utmerket. Tenk på Apples grunder Steve Jobs som utviklet Pixar til å bli et av verdens største og mest suksessrike animasjonsfilmselskaper. Koblingen Silicon Valley og Hollywood har gitt store økonomiske fortjenester.

Det er store hangarer på Fornebu som visstnok også er fredet og skal brukes til kulturformål. I Maridalen, like utenfor Oslo-gryta, finnes den gamle militærleiren på Skar med en gigantisk ubrukt bygningsmasse og svære landlige arealer. Det er mange gode og rimelige muligheter i Oslo-området til å samle Filmskolen, en filmpark og kommersielle aktører på ett og samme område.

Vi trenger med andre ord en filmpark – et felles kompetansesenter for film, den nasjonale filmskolen, et nasjonalt møtested for kunst og kryssende kommersielle interesser, en restaurant, et overnattingssted, store moderne filmstudio som brukes til kommersielle messehaller når de ikke filmes i, store eksteriører der vi kan bygge steder du bare kan drømme om på film, en avansert kunstnerisk tumleplass for utvikling av dagens og morgendagens film og filmspråk. Et slikt sted vil skape uanete kunstneriske synergieffekter og være i stand til å huse store nasjonale og internasjonale film- og TV-produksjoner. Men skal vi få til noe slikt så må våre politikere innse at vi trenger å få visse bærende økonomiske elementer på plass for å opprettholde en bærekraftig filmproduksjon.

Det viktigste er en samlende filmpark der filmfaget kan utøves på internasjonalt nivå. Et slikt sted vil som Operaen i seg selv aldri kunne være økonomisk bærende. Dette er viktig å innse. Tror vi at filmproduksjon i Norge kan bli økonomisk gevinst der utgifter står i forhold til inntekter telt i kroner og øre – da finnes det svært mye annet som er mye lurere å satse på.

“I conceive that the great part of the miseries of mankind are brought upon them by false estimates they have made of the value of things.” – Benjamin Franklin

John Christian Rosenlund, filmfotograf

John Chr Rosenlund - versjon 2

John Christian Rosenlund er filmfotograf, og har bl.a. fotografert Tusen ganger godnatt, Halvbroren, DeUsynlige, Hjem til jul, O’ Horten, Factotum og Schpaaa. Han holder for tiden på med NRK-serien om tungtvannsaksjonen, Kampen om tungtvannet.

Tidligere innlegg av Rosenlund:

Vi er gode – men ikke gode nok Det er fire grunner til at vi ikke vil oppnå annet en nesten like godt som det beste i utlandet, mener filmfotograf John Christian Rosenlund. Her lanserer han sine løsninger på hvordan Norge kan bygge en filmindustri og vinne en Oscar.

Å skyte på RED med Martin Sheen Da jeg kom til Irland hadde jeg et bilde av innspillingen som noe tilsvarende en norsk spillefilm. Men der tok jeg feil, forteller filmfotograf John Christian Rosenlund om opptakene til Stella Days med Martin Sheen.

– Analog film fortsatt best
Denne filmen kunne ALDRI blitt gjort på et digitalt format, forteller vår nye faste blogger, filmfotograf John Christian Rosenlund. Se bildene hans fra den nye norske filmen Mennesker i solen

One Response to – Det finnes ingen norsk filmpolitikk

  1. Skal vi tenke internsjonalt burde vi satse på en filmpark som tar utgangspunkt i alle vikingsskip på Vestlandet og produsere en genre som vi blir gode på. Da vil vi kunne fortelle vår nasjonale historie i en internasjonal sammenheng. Og det finnes en tjue til tredve vikingsskip og en mengde klostre som kan bidra til å gi synet en historisk glede. Sats Vestover ….. Selje … sjekk ut… Finnen er best på skog (finnskog) …

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY