Vi lever i en tid med konstant omveltning. I en slik situasjon må ikke bare Filminstituttets direktør være er en visjonær forandringsleder, men også ha innsikt i bransjens vilkår. Cecilie Stranger-Thorsen ser nærmere på hvilke utfordringer en ny NFI-leder står overfor.
Illustrasjon: Lone Rasmussen.
Filmbransjens mareritt før høstens valg synes å være en Høyre-Frp-regjering som raserer allmennkringkasting, filmstøtteordninger og alt som er godt og vakkert i denne verden. Men man behøver ikke være liberalist for å ønske seg en mer forretningsorientert filmbransje – allerede de rødgrønnes ønsker fra filmmeldinga Veiviseren fra 2007 ber om «støtteordninger som stimulerer til nyskaping, langsiktig idé- og prosjektutvikling og økte private investeringer i norske filmer».
NFI står ikke tilbake for sine nordiske kollegaer hva gjelder å eksperimentere med støtteordninger for nye former av innholdsproduksjon og distribusjon. Men å styrke innovasjonen i bransjens forretningsmodeller har ikke stått i fokus.
Det er i og for seg ikke statens oppgave å drive forretningsutvikling på vegne av bransjen, men risikoen er at de liberale støtteordningene blir soveputer. Investeringsviljen i norske filmer økes ikke ved å sikre at flertallet av produksjoner tjener inn pengene sine på hjemmemarkedet. Langsiktighet styrkes ikke ved å belønne selskaper som har mange nye prosjekter under utvikling. Slik skaper man prosjektdrevne organisasjoner, ikke forretninger i vekst.
«Nå er vel snart tiden for konsolidering og fremoverrettet arbeid?», uttalte forrige direktør for Norsk filminstitutt, Vigdis Lian, i anledning Rushprints artikkel om Nina Refseths avgang, med henvisning til de nylige omstillingsprosessene i bransjen.
Det er ingen tvil om at digitaliseringen har medført et paradigmeskifte på medieområdet, men det er ingenting som tyder på at det er konsolidering som behøves for å styrke norske filmfortellingers overlevelsesevne. Vi lever snarere i det mange kaller en tid av konstant omveltning. I en slik situasjon er det ikke bare sentralt at Filminstituttets direktør er en visjonær forandringsleder, men også at vedkommende har innsikt i bransjens vilkår.
Det er ingen hemmelighet hva utfordringene består i. Gamle forretningsmodeller forvitrer: Livsløpet fra rød løper til hotell-tv er skviset til et par måneder og inntjeningsvinduene likeså. Nye internasjonale aktører etablerer nye kommersielle standarder i dette øyeblikk, mens norske bransjeorganisasjoner krangler om kompetansenivået til regionale filmsentra og «norskhet» i støtteordninger til dokumentarfilm.
De gamle modellene smuldrer ikke raskt nok bort til at bransjen tvinges til nytenkning. Dagens støtteordninger snarere speiler og sementerer rollefordelingen mellom produsenter og distributører, og kortsiktigheten Kulturdepartementet ønsker seg ut av.
Profesjonalitetsdebatten har pågått en stund i den norske filmbransjen: Hvem får lov til å kalle seg profesjonell og dermed være berettiget til støtte fra NFI? Men dette spørsmålet er større enn fortolkninger av paragrafer.
Fra å være et massemedium – produkter en profesjonell bransje har laget for et bredt publikum – har filmuttrykk blitt en del av vår felles samtale, de historier vi forteller og deler daglig. I den nye offentligheten er vi bortskjemt med relevant, aktuelt innhold som er gratis. Ikke bare, slik bransjen synes å tro, fordi vi stjeler innhold fra profesjonelle – fordi det finnes en rekke innhold som er laget av amatører – «de som elsker».
Statsstøttede profesjonelle produksjoner behøver et bredt publikum for legitimitetens skyld, mens amatørene kan lage innhold som treffer der det finnes interesse. Som Chris Andersson sier i Free: «Take Everybody Loves Raymond. Nobody loves Raymond, everybody likes Raymond. But somebody loves LonelyGirl15».
Det vil finnes et norsk produksjonsmiljø også i fremtiden, men kommer det til å finnes et Filminstitutt? Fra å ha vært den eneste portvokteren til produksjonsmuligheter, er NFI bare en av mange måter å realisere prosjekter på, og det vil være et viktig veivalg om man satser på å bli et «institusjonsteater» som leverer fortolkninger av norsk litteratur, eller om man ønsker å støtte en bransje i utvikling.
Millioner til tross, hvorfor skal unge talenter tålmodig stå i kø i Dronningens gate for å kvalifisere seg i filmbransjens Hunger Games, når de kan gjøre det de elsker med VGTV eller på YouTube? Det er mer penger og mer status i Dronningens gate enn i Akersgata, men friheten til å realisere prosjekter raskt kan ikke undervurderes.
Det er ikke publikums problem om den norske filmbransjen ikke klarer omstillingsprosessen – det er nok av internasjonale aktører som vil fortsette å levere engasjerende innhold, de smarteste norske produsentene kommer til å navigere nye farvann og helt nye norske aktører kommer til å dukke opp. Markedet kommer til å kreve produkter og noen kommer til å levere. Det er kapitalismens deilige logikk.
Konkurransen om oppmerksomheten vår handler ikke bare om valget foran kinomenyen eller tv-tablået, det handler om hva vi skal bruke vår fritid og penger på. Nye tjenester som Facebook, Wordfeud eller Netflix er større konkurrenter enn Hollywood-film, fordi de skaper opplevelser tilrettelagt for en oppstykket hverdag, mens tradisjonelle medieopplevelser krever at jeg setter av en time eller to, innfinner meg til gitt tid på en gitt plass og holder ut lukten og lyden av andre mennesker.
Fortellinger på film har vært låst inne i etablerte formater – som kinoforestillingen – på grunn av kostnader til produksjon og distribusjon, samt antallet minutter før folk må tisse. Tv-versjonene av filmer eller dokumentarer styres likeledes av kringkasternes slots.
Digitale fortellinger slipper fortellinger fri fra disse begrensningene: Hvor lang er en podcast? Akkurat så lang som du vil. Hvor dyr er en server? Halvparten av det den kostet i går. Innovasjonene på teknikk eller distribusjonsområdet gir utrolige muligheter for historiefortelling og forretningsutvikling, men det krever at vi utnytter disse.
Alle har vi kommet ut av kinoen, beruset av en filmopplevelse, og det eneste vi ønsker er å forbli i filmens univers. Kanskje vi snakker om den hele kvelden, kanskje vi googler anmeldelser for å lese hva andre synes – eller snur på hælen og kjøper en ny billett.
At produsenter ikke utnytter denne beruselsen til å selge oss mer innhold, flere opplevelser – det er rett og slett veldig dårlig forretningssans. Det er som om du skulle komme tilbake til isbua en varm sommerdag og få beskjed om at neste leveranse kommer om ti måneder.
Å selge godt betyr ikke nødvendigvis å selge mange billetter, det betyr å nå det publikum som er interessert i filmen. Alle filmer burde derfor markedsvurderes, helt fra utviklingsstadiet, og spesielt smalere filmer – for jo smalere filmen din er, jo mer får du ut av å eksperimentere med nye måter å nå publikum på. En slik markedsvurdering burde handle om produsentens forståelse av og evne til å nå det publikum som filmen ønsker og fortjener.
Morgendagens profesjonalitetsbegrep må innebære at produsenter forstår at lansering starter med utviklingen – da begynner arbeidet med å skape relasjoner til publikum.
Den viktigste investeringen (hva gjelder innsats i forhold til effekt) som en produsent kan gjøre, er å tenke langsiktig på hvordan man bevarer den relasjonen, kapitaliserer på den og bygger varemerker rundt produksjonsmiljø – ikke bare på filmtitler. Dogme-begrepets gjennomslagskraft blant publikum er et eksempel på at denne tankegangen kan fungere like godt for mindre og smalere produksjoner som for blockbustere.
Alle filmer som er basert på kjent litteratur får automatisk med seg et publikum som kjenner igjen titler og fortellinger. Ønsker vi originale fortellinger på film, må tiden det tar å bygge kjennskap og interesse måtte være en faktor i vurderingen av gjennomføringsevne.
Det er ikke en Høyre-Frp-regjering som utgjør trusselen for filmbransjen, det holder med å sitte på gjerdet og la tiden gjøre sitt.
En ny regjering vil muligens gi bransjen den «brennende plattform» som behøves for å skape fremtidsrettede allianser og forretningsmodeller. La oss håpe at direktøren for Filminstituttet kommer dem i forkjøpet.
Jeg ønsker meg en direktør som synliggjør utfordringer og ber bransjen om løsningene. Et Filminstitutt som går foran ved å nytenke forholdet mellom utvikling, produksjon og lansering internt. Og et Filminstitutt som erklærer at god forretningssans er den beste forsikringen for kreativ vekst. Uavhengig av regjeringsskifter.
Vi lever i en tid med konstant omveltning. I en slik situasjon må ikke bare Filminstituttets direktør være er en visjonær forandringsleder, men også ha innsikt i bransjens vilkår. Cecilie Stranger-Thorsen ser nærmere på hvilke utfordringer en ny NFI-leder står overfor.
Illustrasjon: Lone Rasmussen.
Filmbransjens mareritt før høstens valg synes å være en Høyre-Frp-regjering som raserer allmennkringkasting, filmstøtteordninger og alt som er godt og vakkert i denne verden. Men man behøver ikke være liberalist for å ønske seg en mer forretningsorientert filmbransje – allerede de rødgrønnes ønsker fra filmmeldinga Veiviseren fra 2007 ber om «støtteordninger som stimulerer til nyskaping, langsiktig idé- og prosjektutvikling og økte private investeringer i norske filmer».
NFI står ikke tilbake for sine nordiske kollegaer hva gjelder å eksperimentere med støtteordninger for nye former av innholdsproduksjon og distribusjon. Men å styrke innovasjonen i bransjens forretningsmodeller har ikke stått i fokus.
Det er i og for seg ikke statens oppgave å drive forretningsutvikling på vegne av bransjen, men risikoen er at de liberale støtteordningene blir soveputer. Investeringsviljen i norske filmer økes ikke ved å sikre at flertallet av produksjoner tjener inn pengene sine på hjemmemarkedet. Langsiktighet styrkes ikke ved å belønne selskaper som har mange nye prosjekter under utvikling. Slik skaper man prosjektdrevne organisasjoner, ikke forretninger i vekst.
«Nå er vel snart tiden for konsolidering og fremoverrettet arbeid?», uttalte forrige direktør for Norsk filminstitutt, Vigdis Lian, i anledning Rushprints artikkel om Nina Refseths avgang, med henvisning til de nylige omstillingsprosessene i bransjen.
Det er ingen tvil om at digitaliseringen har medført et paradigmeskifte på medieområdet, men det er ingenting som tyder på at det er konsolidering som behøves for å styrke norske filmfortellingers overlevelsesevne. Vi lever snarere i det mange kaller en tid av konstant omveltning. I en slik situasjon er det ikke bare sentralt at Filminstituttets direktør er en visjonær forandringsleder, men også at vedkommende har innsikt i bransjens vilkår.
Det er ingen hemmelighet hva utfordringene består i. Gamle forretningsmodeller forvitrer: Livsløpet fra rød løper til hotell-tv er skviset til et par måneder og inntjeningsvinduene likeså. Nye internasjonale aktører etablerer nye kommersielle standarder i dette øyeblikk, mens norske bransjeorganisasjoner krangler om kompetansenivået til regionale filmsentra og «norskhet» i støtteordninger til dokumentarfilm.
De gamle modellene smuldrer ikke raskt nok bort til at bransjen tvinges til nytenkning. Dagens støtteordninger snarere speiler og sementerer rollefordelingen mellom produsenter og distributører, og kortsiktigheten Kulturdepartementet ønsker seg ut av.
Profesjonalitetsdebatten har pågått en stund i den norske filmbransjen: Hvem får lov til å kalle seg profesjonell og dermed være berettiget til støtte fra NFI? Men dette spørsmålet er større enn fortolkninger av paragrafer.
Fra å være et massemedium – produkter en profesjonell bransje har laget for et bredt publikum – har filmuttrykk blitt en del av vår felles samtale, de historier vi forteller og deler daglig. I den nye offentligheten er vi bortskjemt med relevant, aktuelt innhold som er gratis. Ikke bare, slik bransjen synes å tro, fordi vi stjeler innhold fra profesjonelle – fordi det finnes en rekke innhold som er laget av amatører – «de som elsker».
Statsstøttede profesjonelle produksjoner behøver et bredt publikum for legitimitetens skyld, mens amatørene kan lage innhold som treffer der det finnes interesse. Som Chris Andersson sier i Free: «Take Everybody Loves Raymond. Nobody loves Raymond, everybody likes Raymond. But somebody loves LonelyGirl15».
Det vil finnes et norsk produksjonsmiljø også i fremtiden, men kommer det til å finnes et Filminstitutt? Fra å ha vært den eneste portvokteren til produksjonsmuligheter, er NFI bare en av mange måter å realisere prosjekter på, og det vil være et viktig veivalg om man satser på å bli et «institusjonsteater» som leverer fortolkninger av norsk litteratur, eller om man ønsker å støtte en bransje i utvikling.
Millioner til tross, hvorfor skal unge talenter tålmodig stå i kø i Dronningens gate for å kvalifisere seg i filmbransjens Hunger Games, når de kan gjøre det de elsker med VGTV eller på YouTube? Det er mer penger og mer status i Dronningens gate enn i Akersgata, men friheten til å realisere prosjekter raskt kan ikke undervurderes.
Det er ikke publikums problem om den norske filmbransjen ikke klarer omstillingsprosessen – det er nok av internasjonale aktører som vil fortsette å levere engasjerende innhold, de smarteste norske produsentene kommer til å navigere nye farvann og helt nye norske aktører kommer til å dukke opp. Markedet kommer til å kreve produkter og noen kommer til å levere. Det er kapitalismens deilige logikk.
Konkurransen om oppmerksomheten vår handler ikke bare om valget foran kinomenyen eller tv-tablået, det handler om hva vi skal bruke vår fritid og penger på. Nye tjenester som Facebook, Wordfeud eller Netflix er større konkurrenter enn Hollywood-film, fordi de skaper opplevelser tilrettelagt for en oppstykket hverdag, mens tradisjonelle medieopplevelser krever at jeg setter av en time eller to, innfinner meg til gitt tid på en gitt plass og holder ut lukten og lyden av andre mennesker.
Fortellinger på film har vært låst inne i etablerte formater – som kinoforestillingen – på grunn av kostnader til produksjon og distribusjon, samt antallet minutter før folk må tisse. Tv-versjonene av filmer eller dokumentarer styres likeledes av kringkasternes slots.
Digitale fortellinger slipper fortellinger fri fra disse begrensningene: Hvor lang er en podcast? Akkurat så lang som du vil. Hvor dyr er en server? Halvparten av det den kostet i går. Innovasjonene på teknikk eller distribusjonsområdet gir utrolige muligheter for historiefortelling og forretningsutvikling, men det krever at vi utnytter disse.
Alle har vi kommet ut av kinoen, beruset av en filmopplevelse, og det eneste vi ønsker er å forbli i filmens univers. Kanskje vi snakker om den hele kvelden, kanskje vi googler anmeldelser for å lese hva andre synes – eller snur på hælen og kjøper en ny billett.
At produsenter ikke utnytter denne beruselsen til å selge oss mer innhold, flere opplevelser – det er rett og slett veldig dårlig forretningssans. Det er som om du skulle komme tilbake til isbua en varm sommerdag og få beskjed om at neste leveranse kommer om ti måneder.
Å selge godt betyr ikke nødvendigvis å selge mange billetter, det betyr å nå det publikum som er interessert i filmen. Alle filmer burde derfor markedsvurderes, helt fra utviklingsstadiet, og spesielt smalere filmer – for jo smalere filmen din er, jo mer får du ut av å eksperimentere med nye måter å nå publikum på. En slik markedsvurdering burde handle om produsentens forståelse av og evne til å nå det publikum som filmen ønsker og fortjener.
Morgendagens profesjonalitetsbegrep må innebære at produsenter forstår at lansering starter med utviklingen – da begynner arbeidet med å skape relasjoner til publikum.
Den viktigste investeringen (hva gjelder innsats i forhold til effekt) som en produsent kan gjøre, er å tenke langsiktig på hvordan man bevarer den relasjonen, kapitaliserer på den og bygger varemerker rundt produksjonsmiljø – ikke bare på filmtitler. Dogme-begrepets gjennomslagskraft blant publikum er et eksempel på at denne tankegangen kan fungere like godt for mindre og smalere produksjoner som for blockbustere.
Alle filmer som er basert på kjent litteratur får automatisk med seg et publikum som kjenner igjen titler og fortellinger. Ønsker vi originale fortellinger på film, må tiden det tar å bygge kjennskap og interesse måtte være en faktor i vurderingen av gjennomføringsevne.
Det er ikke en Høyre-Frp-regjering som utgjør trusselen for filmbransjen, det holder med å sitte på gjerdet og la tiden gjøre sitt.
En ny regjering vil muligens gi bransjen den «brennende plattform» som behøves for å skape fremtidsrettede allianser og forretningsmodeller. La oss håpe at direktøren for Filminstituttet kommer dem i forkjøpet.
Jeg ønsker meg en direktør som synliggjør utfordringer og ber bransjen om løsningene. Et Filminstitutt som går foran ved å nytenke forholdet mellom utvikling, produksjon og lansering internt. Og et Filminstitutt som erklærer at god forretningssans er den beste forsikringen for kreativ vekst. Uavhengig av regjeringsskifter.
Legg igjen en kommentar