’Boulevard du crime’ var i 1820 en beryktet gate i Paris, hvor det fantes alskens forlystelser for folk flest. Gaten var kjent som den store teatergaten, hvor almuen kunne se alt fra freak shows, vaudeville, gategjøglere, folkelig komedieteater, pantomime og mer seriøst teater. Opptil 20 000 kunne besøke og more seg i ’Boulevard du crime’ i løpet av en dag og en kveld. Gaten holdt seg i live i mange år, men teatrene i den ble revet i forbindelse med omleggingen av Paris’ som by i 1862.

Det er i ’Boulevard du crime’ at det meste av handlingen i den franske filmskaperen Marcel Carnés film Paradisets barn foregår. Carne tok utgangspunkt i det til tider hysterisk livlige miljøet på boulevarden, og inne i teatrene, bordellene og andre etablissementer, rundt 1820, for å skape en film som både er karnevalistisk, melodramatisk, komisk, melankolsk og ikke minst metaforisk, med allegoriske innslag.

Det virker så klart ambisiøst å skape en film med så mange elementer, i en så vanskelig situasjon produksjonen befant seg i. For historien om denne filmens tilblivelse var brolagt med hindre. Den ble spilt inn i Paris under andre verdenskrig, med små økonomiske midler som skulle dekke store scener med menneskemengder. Ett problem var at filmsettet ble overvåket av nazistene, siden mange av statistene var motstandsfolk. Kollaboratører og Vichy-tilhengere blandet seg inn i mengden til opptak. Produsenten av filmen ble avslørt som jødisk, og med det utsatte nazistene opptakene i tre måneder. Interiør ble ødelagt før det ankom og kunne settes opp, og måtte bygges opp igjen. Også det 4-5 kilometer lange ‘Boulevard de temple’ brøt sammen under en storm og måtte bygges opp igjen. Ifølge Carné var innspillingen en kamp for å være på forhånd av nazistene og deres løpegutter som stadig var etter dem. De måtte hele tiden være sluere enn okkupantene. At Arletty, skuespillerinnen som spilte Garance, hadde et forhold til en Gestapo-offiser (som alle visste om) gjorde at hun fikk hjemmesnekrede likkister tilsendt. Etter krigen ble hun arrestert og fengslet.

Carné har sagt at filmens mange uttrykk var uhyre krevende å jobbe med, men at han var sikker på at han skulle få det til å fungere. Det kan man si at han klarte. Filmen ble i 1995 utropt av 600 franske journalister til Frankrikes beste film. Og da snakker vi om et filmland av rang.

En grunn til at ’Paradisets barn’ virker så sammenholdt er at den har en enkel struktur. Kort sagt er grunnmuren i filmen dette: Fire menn elsker samme kvinne. Denne forenklingen av hovedkonflikten gir rom for de mange scenene med ville opptog, romantiske kjærlighetsscener, trekantdrama, teateroppføringer, burleske innslag fra backstage, pantomime, intriger mellom hovedpersonene, sjalusi, ulykke og til slutt drap.

Hovedpersonen, filmens nav, er den vakre Garance. Hun er fast å se på ‘Boulevard du Crime’. Hva Garance ellers driver med, med unntak av oppdrag i alt fra tivoli til teaterroller, er noe uklart; poenget er at hun driver rundt og dukker opp i forskjellige miljøer –ikke som kameleon, tvert imot. Hun er den skjønne i mengden, som omgir seg med en aura av eventyr og utilnærmelighet.

En av mennene som forelsker seg i Garance er oppkomlingen LeMaitre. I begynnelsen av filmen er han kroppsliggjøringen av den parisiske lapsen, frekk og småsnuskete, men også sjarmerende og kvikk. I åpningen av filmen går Garance gjennom menneskestimen. Plutselig dukker LeMaitre opp foran henne. Han løfter på flosshatten og utbryter: ’Du smilte! Ikke nekt for det! Livet er vakkert, og du er vakker!’ Hvoretter det kommer en smigrende ordstrøm som Garance avbryter. Hun går videre. Det samme gjør LeMaitre. Han stanser foran en ung og søt kvinne, og løfter på flosshatten. Regla gjentas. Denne gangen lykkes han. LeMaitre mål er å gjøre det stort som skuespiller i Paris via ‘Boulevard du Crime’; et mål som virker svært urealistisk.

Baptiste er filmens annen hovedperson. Han er sønn av en av skuespillerne på ‘Funambules’, teateret vi følger gjennom filmen, og driver med pantomime. I begynnelsen av filmen er han en ulykkelig ung mann i pantomimekostyme, som sitter på utstilling på gaten for å lokke publikummere inn på teateret. Faren er utroper, Baptiste sitter i bakgrunnen og ser bare trist ut. Faren roper: ’Se på ham. Dette er min sønn! Hvilken sønn! Har dere sett noe så trist?’ Baptistes roller i filmen skal vi komme tilbake til, men vi ser både den maskerte mimeren/filmens gjøgler, og mennesket Baptiste, uten maske.

Filmens skurk heter Lacetaire. Han holder også til i Boulevard du Crime, hvor han fra bak et velpleid ytre bedriver alskens kriminelle virksomheter. Lacetaire er kyniker, og nærer stor sett forakt til sine mer eller mindre lovlydige medmennesker. Han er også filmens fatalist; at det skal gå galt med ham, mener han det ikke er noen tvil om. Men han er ikke uten en åre av skaperevne: På si skriver han en teaterkomedie.

Så har vi greven. Greven er en greve, godt bemidlet, og besatt av kjærlighet til Garance, som han i hennes vanskelige tider er i stand til å understøtte –og mer til.

Jeg synes det er vanskelig å skrive om en film som ”Paradisets barn”. Grunnen er jeg ikke sikker på, men det kan ha gjøre med at den er så mangfoldig og rik, og vanskelig å finne en vinkel til. Jeg velger derfor å skrive impresjonistisk om filmen. For: Fra begynnelsen av er vi i det kaotiske miljøet og stemningen som preger ‘Boulevard du Crime’, med akrobater, aper som gjør kunstner, dverger, kokotter, herrer i flosshatter, kvinner i store og prangende kjoler, og ikke minst utroperne, som prøver å overgå hverandre i stemmevolum og beskrivelsen av de forskjellige nummerenes spekatuklære karakter. Det vi ser er en lukket, eller i hvert fall avgrenset verden: Forlystelsens, hyperbolenes (se verdens styggeste kvinne!), prostitusjonens, lurendreieriet og romantikkens. Det er i denne verden, som består av en mengde arketyper, som tuskhandleren, den hysteriske teatersjefen, skurkebossens bøllete håndlanger og så videre, at våre fire (eller egentlig fem) helter lever, ånder og prøver å komme seg opp i. Alle (unntatt greven) starter på bånn, mer eller mindre; om en ikke også kan si at Lacetaires geskjeft som alt fra skriver av kjærlighetsbrev for analfabeter til omsetning av tyvegods, har en status som etablert næringsdrivende. Garance tar oppdrag ved scenen, som sagt, men driver i det store og hele rundt i mengden. LeMaitre er lapsen som drømmer om å bli stjerne. Og Baptiste er i åpningen verdens tristeste mimer.

Mye av filmen handler om hvordan man med hjelp fra miljøets virkemidler kan klatre i systemet: både LeMaitre og Baptiste når høyere enn man kunne forvente. Dette sier også noe om denne verdenens muligheter; du kan ende opp i fengsel, bli hengt eller hyllet av folket. Balansen er hårfin.

‘Boulevard du Crimes’ verden er som sagt teaterets verden. Da er det nærliggende å tenke at et av temaene er forholdet mellom liv og teater. Livet er et teater, men er teateret et liv? Vi ser det svært tidlig: Garance står og ser på faren som henger ut Baptiste, ved siden av en tykk besteborger. Lemaitre dukker opp bakfra, og letter mannen for et gullur. Han oppdager det, og beskylder Garance for å ha stjålet uret. Hun er på vei til å bli arrestert, da Baptiste, sminket og i kostyme, avslører hva som har skjedd gjennom kroppsbevegelser og ansiktsutrykk. Garance slipper fri.Teateret griper direkte inn livet, stumt. Der begynner forholdet mellom de to.

Videre ser man tematikken brukt gjennom masker. Det mest åpenbare er Baptistes sminkede ansikt, og andre teatermasker, men maskene er mer regelen enn unntaket blant de menneskene som skildres. Lacetaire, som blir mer og mer rå gjennom filmen, fører seg som en velstående mann ute blant folk, med slikkede krøller i pannen. LeMaitre er en lurendreier, og stjeler fra folk på gaten, men oppfører seg som en beleven og sjarmerende herremann. Senere har han forskjellige teaterroller, også med masker, som i Othello. Carne har også tatt med klassikeren ‘den blinde tiggeren som ser’. Han tar med Baptiste inn på et vertshus, hvor det viser seg at han som ekspert vurderer forskjellen på stjålne gull- eller sølvgjenstander, og de som er falske. Ingenting er som det ser ut, og så å si ingenting ender som det begynte.

Garance er en av de tidlige kvinneskikkelsene i filmens historie som insisterer på autonomitet. Gjennom filmen får hun det ene tilbudet etter det andre, men sier nei til annet enn flyktige hyrdestunder. ‘I adore freedom,’ sier hun. Hun minner om en Marlene Dietrich, over den første ungdom. Men hun er en varm kvinne (‘I love everyone’), kjapp og kvass i replikken; de poengterte replikkene hennes peker frem mot film noir-genren. For å slippe fengsel må hun selge seg til den forelskede greven og hans penger; for første gang er hun fanget. Men om hun er en promiskiøs kvinne fortsetter hun å elske Baptiste, som blir gift og får barn.

I grunnen er dette en film om å svikte seg selv, og å foreta offer. Garance får aldri den mannen hun elsker. Baptiste gifter seg med en kvinne han ikke elsker. Laceintare går hele tiden rundt og snakker om komedien hans skriver, men ikke gir fra seg. Greven beholder Garance uten å få noe annet enn vennskap igjen. Lemaitre velger teateret fremfor Garance. Og når det kommer til offer: Garance ofrer sin kjærlighet til Baptiste, på grunn av kvinnen han er gift med. Baptiste løper i sluttscenen gjennom mengden etter henne; for sent.

Bare LeMaitre  får det som plommen i egget: Under prøvene til Othello får han ikke til rollen. Men i et møte med Garance oppdager han at han for første gang er sjalu; virkelig sjalu. Det gjør ham oppstemt. Og ja da: Han skildrer Othellos sjalusi på scenen til vill applaus.

Slik tråkler denne sjangerblandende filmen avgårde med tråder som nennsomt avløser hverandre med en uanstrengthet og eleganse som er beundringsverdig, og som peker, både i miljøet, innhold og form mot senere regissørers filmer. Det gjelder ikke nouveau vage: En av dem som rakket ned på ”Paradisets barn” og Carne var Francois Truffaut. Disse regissørene mente at filmene hans for lengst var utdatert.

Andre tok til seg ”Paradisets barn” på andre måter. Bergman innrømmet sin gjeld til Carnes film i ‘Gycklarnas afton’. Også Fellinis filmer med karnevaleske innslag, som i ‘Klovnene’, er det tegn på påvirkning. Mer overaskende er det at Terry Gilliam sa at han var påvirket av ”Paradisets barn” i to av filmene sine: ‘Time bandits’ og ‘Baron von Münchausens eventyr’.

Denne filmen har mange melodramatiske elementer. Det finnes arketyper her, som hver og en er allegorier over forskjellige sider av både den okkuperte nasjonen, og okkupantene. Hvem som er hva, kan jo den som vil se filmen, grunne over. Men melodrama: Carne faller aldri i den fellen å skape flate eller klisjemessige karakterer. Hver og en har noe unikt og troverdig ved seg som både manusforfatter Jaques Prevert og Carne må ha vært med på å tilføre dem. Bakgrunnen for ideen var en historie fra 1820-tallets Paris: En landskjent mimer gikk på gaten. Kona hans ble antastet av en fyllik. Det endte med at mimeren drepte fylliken. Til rettssaken dukket ‘hele’ Paris opp. Ikke nødvendigvis for å følge rettssaken, men for å høre mimeren tale. Som det går noen ganger: Ideén ble skrinlagt, karakteren beholdt.

De to som bruker masker, men som er tro mot seg selv; der maskene deres ikke signaliserer en diskrepans mellom ytre og indre, er Garance og Baptiste. I en tidlig scene sitter Garance på utstilling inne på et tivoli, med vann til skuldrene i en tønne, og stirrer inn i et håndspeil. Hun representerer, tvetydig og paradoksalt nok, ‘Sannheten’. Senere står hun på scenen, urørlig, med eros pil og bue i en hånd, og stirrer fremfor seg på en pidestall. Garance som statue er tungt symbolsk, kanskje for tungt for min smak, men også dette er tvetydig: På den ene siden representerer hun kvinnen som objekt. På den annen side peker statuen også på hennes utilnærmelighet, at hun er uinntagelig, ikke som kvinne og menneske, men til et kjærlighetsforhold. Også det siste skal forandres; til hennes ulykke.

Baptiste går stort sett kledd i kostymer og sminket ansikt. Under hans maske skjuler det seg noe som ikke har noen baktanke: Han er ulykkelig. Det han gjør med mørket sitt, er så klart å mime, uten at det sies direkte, men han sier også at han sover, han sover og drømmer det bort. Slik sett tyder det på at han er et uvirkeliggjort menneske, som søker å bli virkeliggjort gjennom kjærligheten til Garance; noe han ikke ser ut til å lykkes med.

Jeg må innrømme at ikke er noen stor tilhenger av tradisjonen med narrer, pierroter, pantomine og så videre. Ser jeg en narrelue med bjeller, en trikot og overdel med pumpsermer, snabelsko, slår jeg av. Med Paradisets barn er jeg villig til å gjøre ett unntak.

Det er til sammen 37 minutter med pantomime i filmen, og de minuttene er ikke de mest interessante eller underholdende. Unntaket er den før nevnte åpningsscenen, og en scene hvor Baptiste skal henge seg i et tre med et tau, som han kaster over en grein. Det kommer ei lita jente inn på scenen. Hun ber om repet, får det og begynner å hoppe tau.

En annen ting er at valget av Baptiste i en hovedrolle også var uvanlig. De fleste hovedroller innen den poetiske realismen, som Carne tilhørte, var maskuline menn, a la Jean Gabin. Baptiste er en androgyn skikkelse, tydeligvis heterofil, men en sterk feminin utstråling. Det hjalp ham faktisk til å bli en av de mest populære skuespillere i Paris, sammen med LeMaitre.

Jonny Halberg er forfatter av en rekke prisbelønte skjønnlitterære bøker og skrev manus til blant annet Budbringeren.

Les hans tidligere innlegg på rushprint.no;

Som ut av en kiste

Om Zero Dark Thirty