I 2007 var jeg på rundreise i Romania. Etter å ha spist kumagesuppe på en kro i Karpatene, under et maleri av Vlad Tepes, kjørte jeg videre inn i fjellene, til Tepes’ beryktede steinslott. Fyrst Vlad Tepes skulle, ifølge folkemytologien, ha vært vampyr, og ble kalt Dracula, som betyr «Dragens sønn» på rumensk. Han ble også kalt for Vlad «Spidderen». Grunnen til det, sies det, var at slottet ligger på et utspring inn til et trangt pass, som tyrkere og forbrytere på fjortenhundretallet brukte for å komme videre over fjellet. Vlad fanget og tredde dem levende på spidd nedenfor slottet, som en advarsel til andre ugudelige som måtte ha planer om å passere.

I 2007 lå det en markedsplass nedenfor borgen, med alt fra salg av spekepølser, gatekjøkkenmat, oster, diverse vampyreffekter, ditt og datt. En svært dårlig malt Dracula-board tronet over plassen. Når det gjelder slottet er det spartansk innredet, med kalde murer og steingolv. Den eneste følelsen av noe draculisk som slottet innga meg, var kulden. Det var umulig å forholde seg til noen mulig sannhetsgehalt ved myten, som i følge følgemannen min hadde et opphav i Tepes’ grusomheter, parret med en historie om en ungarsk grevinne som skulle ha badet i jomfruers blod for å holde seg evig ung, i et slott på en fjelltopp ikke så langt unna.

I skyggen av Dracula

I etterkant av premieren på Vampyr, sa Carl Theodor Dreyer at han ikke kunne ha laget denne filmen, om han ikke trodde på magi og eksistensen av vampyrer. Om han virkelig mente det han sa vet jeg ikke, men det var ikke første gang Dreyer beveget seg inn i det overnaturlige feltet på film.

Vampyr ble påbegynt i 1929, og var ferdig klippet i i 1931. Den ble spilt inn på location i Frankrike, i en gammel rasferdig fabrikk, i og rundt et slott ikke så langt fra Paris. Dette var Dreyers første lydfilm (han ville egentlig at den skulle bli en stumfilm), noe den er preget av. Det dukker opp tekstplakater underveis. Replikkene er få og knappe – noe som kler filmen. Vampyr ble laget og satt opp i lydfilmgrøsserbølgen som begynte rundt 1930. Todd Browning var tidlig ute, med Bela Lugosi i rollen som Dracula. Samme år, i 1931, kom Frankensteins monster. Begge ble produsert av Universal Pictures. Dreyers tysk-fransk-produserte film skulle egentlig ha premiere samme år, men den ble utsatt i to år for ikke å ødelegge for de to andre filmene, som uforstyrret fikk tidlig klassikerstatus innen sjangeren. Vampyr mottok delte kritikker, mange negative, og kom i skyggen av andre grøsserfilmer fra disse årene. Carl Theodor Dreyer har sagt at han var bitter over den behandlingen filmen fikk. I senere år har den imidlertid fått solid oppreisning blant kritikere og regissører. Alfred Hitchcock uttalte at «Vampyr er den eneste filmen som er verdt å se… to ganger».

Slørete billedverden

Allerede plakaten med tittelen antyder hvilken film vi skal få se, både når det kommer til innhold og stil. Ordet Vampyr flyter utover lerretet, som om det befant seg under vann. Hentydningen til en tilstand mellom drøm, det overnaturlige og en gåtefull virkelighet er mer enn tydelig. På tysk het den da også: Vampyr – Der Traum des Allan Grey. At Vampyr utforsker temaer og tilstander som tilhører horrorgenren er sikkert, men jeg mener at den egentlig ikke bør sees på som en av de tidlige horrorfilmene. Til det er den for egenartet.

Vampyr begynner med at Allan Grey, presentert som ung og ivrig demonforsker, ankommer en dyster liten tysk landsby – i hvert fall virker det sånn, ut fra det lille vi ser av den. Han leter etter et sted å overnatte, sliten av en dags resultatløs jakt på demoner. Raskt finner han et pensjonat, som vi allerede i møtet med vertinnen skjønner at er et uggent sted, med underlige beboere. Av de første bildene i filmen ser man en gammel mann i fillete klær som står på en elvebredd med en svær bredbladet ljå i været. Som om det ikke er nok: Der kommer en ferjemann glidende på elvevannet. Det som får denne overtydelige symbolscenen til å fungere er at den blir presentert i dystre og overbevisende stemningsbilder, og, ikke minst, på grunn av det makabre ansiktet til mannen, som vi ser i det han snur seg mot oss. Selv ikke Pasolini i sin Canterbury Tales kunne ha kommet opp med noe så misformet.

Stemningen(e) er grunnleggende i Vampyr. Filmen har snev av stumfilmens melodramatiske skuespill, men er ikke i nærheten av Draculas eller Frankensteins teatrale dramatiske stil – i Brownings Dracula heves kapper og det grimaseres med hjørnehoggtennene blottet.

I Vampyr skjønner man ikke først at det er vampyren som kommer inn på vertshuset. Mannen med det hvite håret minner mer om en østeuropeisk prest. Heller ikke i scenene hvor samme mann drikker blod av halsen på en ung kvinne inne på slottet ser man hoggtenner; heller ikke på kvinnen når hun er i ferd med å forvandles til vampyr.

Dreyer kalte stilen i Vampyr for en «heavy style». Det som skjer skjer langsomt, til svært langsomt, selv om det så å si hele tiden er bevegelse i bildet. Det finnes mange nærbilder av ansikter, noe som forsterker følelsen av redsel og uhygge. Det eneste smilet i filmen er en ekstraordinær scene med den unge kvinnen (den eldste av to søstre på slottet), som ligger syk til sengs etter å ha blitt bitt. Ansiktet hennes er bortvendt, så snur hun seg med et bredt, sultent og malisiøst smil. Hun vrir hodet over på puten, og løfter ansiktet. Øynene rettes vidåpne mot taket, så mye at de nesten forsvinner inne i øyehulen.

Jeg nevner dette for å understreke det tablåaktige ved filmen. Vampyr har en egentlig ganske banal handling, med Allan Gray som utsettes for uforklarlige hendelser, og morgenen etter ankomst får besøk av en adelig mann som på en eller annen måte klarer å få nøkkelen på innsiden av døren til å vri seg rundt, og på den måten kommer inn i rommet (Dreyer nektet seg ikke bruk av den gotiske sjangerens klisjeer). Mannen presenterer seg ikke, men kommer med et par fortvilte replikker om hvor forferdelig «det» er. Deretter legger han en pakke på bordet, som «ikke skal åpnes før etter min død». Samme dag skytes mannen på slottet av en ukjent gjerningsmann. Gray iler til med pakken i hånden, finner liket og åpner pakken. Det er en gammel bok om vampyrer og deres historie (som Dreyer skrev teksten til selv).  Fra da av øker spenningen og uhyggen, med tilstedeværelsen av en enbeint soldat, en bebrillet gammel doktor med håret til alle kanter, den prestelignende vampyren, samt moren og de to søstrene på slottet.

Et ord til om stilen. I andre grøsserfilmer, eller for eksempel Robert Wienes Dr. Caligaris kabinett, brukes store kontraster mellom lys, skygge og mørke; noe som jo er en effektiv måte å skape uhygge på, og som også kan få frem, som et mentalt bilde, et inntrykk av en spaltet virkelighet. Vampyrs billedverden er slørete. Grunnen til at den ble det var at filmens fotograf viste Dreyer et bilde som ble utydelig og slørete. Etter å ha sett det mislykkede bildet visste Dreyer at han hadde funnet filmens stil. Den slørete effekten ble fremkalt av at tynt gasbind ble holdt et stykke foran objektivet. Ved å gjøre det på denne måten understreker Dreyer enda mer for oss at det i Vampyrs verden finnes uklare grenser mellom det som regnes som virkelighet, en innbilt eller drømt verden, det uforklarlige eller overnaturlige.

Ingen psykologiske forklaringer

Det meste foregår sent på kveld eller om natten. Gray, som hører barneskrik, står opp og går opp en trapp med hvitkalkete vegger. Plutselig lyder spretten musikk. Gray lener seg gjennom en nisje og ser inn i et annet rom. I rommet danser skygger til lystig dansemusikk. Det finnes ingen fysiske menneskekropper i rommet. Bruken av skygger uten kropp er karakteristisk for filmen. I en annen sekvens løper eller stryker noe som kan være barneskygger over en eng, for å lokke Gray med seg til en skog. I en annen sekvens ser han et kantete steinhjul som beveger seg av seg selv på en hvit murvegg. Skyggen av steinhjulet beveger seg også, men på en helt annen måte og i en annen rytme enn det fysiske hjulet. Gray har ankommet sted hvor det meste er gått ut av ledd, for å sitere Shakespeare sånn løselig, og hvor vanlig menneskelig logikk stadig blir opphevet. Dette er, slik jeg oppfatter det, et hovedpoeng i filmen. Ved å bevege seg inn i en skjev og fysisk sett ulogisk verden kunne Dreyer også bryte med vanlig dramaturgisk logikk.

Filmen er ikke noen psykologisk studie av en ung manns sinn som går i oppløsning; selv om det ikke gjør ham godt å oppleve det han gjør. Her finnes ingen psykologiske forklaringer, som i Psycho eller What Ever Happened to Baby Jane. Den består av øyeblikksbilder, som er gåtefulle og medrivende. I disse øyeblikkene kan han tillate seg, for eksempel, å la eieren av slottet komme inn på Grays rom uten å si hvem han er. Etter at Gray har funnet mannen på slottet, og de andre kommer løpende, sier han ikke med ett ord hvem han er, eller hva han gjør på slottet. Ingen av de andre spør ham heller. Når Gray for første gang møter vampyren på vertshuset, spør han opphisset: Hvor er barna? Vampyren: Hvilke barn? Gray: Men barna som skrek? Vampyren sier at det ikke finnes noen barn der. Gray fortsetter med å spørre om hundene. Han hørte dem. Vampyren svarer at det ikke finnes noen hunder der heller. Og det stemmer. Vi, seerne, har ikke hørt noen hunder. Tilfellet er at det finnes en sekvens der en kvinne slipper et kobbel med svarte, snerrende bikkjer ut på markene. Dreyer tok ut sekvensen, siden han var redd for at den skulle ta oppmerksomheten fra Gray som hovedperson. I stort sett alle andre filmer ville dette sett ufrivillig underlig ut; i Vampyr hører urimelighetene til stedets verden. Det er kanskje ikke så rart at det ble slik: Dreyer sa at han ville lage en helt annerledes film, som ikke skulle ligne andre filmer. Han mente også at han hadde klart å fornye filmtradisjonen med Vampyr.

Som ut av en kiste

I noen sjeldne tilfeller har jeg kommet ut på gaten etter å ha sett en film, og klarer knapt nok å gjenkjenne de velkjente omgivelsene utenfor kinoen. Følelsen av uvirkelighet er stor. Det virkelige har jeg forlatt i kinosalen, og det jeg så på lerretet. Slik hadde jeg det etter Lars von Triers første film, Forbrytelsens element. Jeg klarte knapt nok å gjenkjenne Nationalteateret i kveldslyset. Det samme med David Lynchs Lost Highway. Torggata kunne vært en gate i en fransk by, for den saks skyld. Det samme med Vampyr. En verden etableres, og man lukkes inne i den, som i en kiste – en sammenligning jeg kommer tilbake til. I filmer som The Shining og Herzogs Nosferatu begynner man i en «normal» verden. Jack er en hyggelig forfatter. Snart kommer uhyggen inn, mer og mer. Jonathan lever et borgerlig liv i Wismar med en vakker ung kvinne. Deretter sendes han av sin nokså underlige lille sjef til Transsylvania for å ordne med et salg av et hus i Wismar for Grev Dracula. I slike filmer skjer det fall fra en normal og velfungerende verden, til en opprevet, dysfunksjonell og uhyggelig verden. Dette fallet finnes ikke i Vampyr. Jeg ser ikke på den med identifiserende empati, siden den fra første øyeblikk har dratt meg inn til grensen for det hinsidige. Ingen lettelse, latter eller gråt i halsen til slutt. Man trer ut av Vampyr, som, ja, fra en kiste.

Et viktig moment er at Allan Grey stadig vekk bivåner hendelsene gjennom vinduer eller gjennom nisjer. Det er som om han ikke kan trenge inn i den verdenen han tross alt søker. Han blir et vitne, på mange måter et passivt et. Slik er det til Gray i en scene kommer gående mot en benk. Han virker å være utslitt, og/eller svært forvirret og oppløst. Gray setter seg på benken, og bikker halvveis over. Så skjer det: Han trer ut av sin egen kropp, og blir en skygge med trekk. Grays skyggevesen beveger seg til slottet, og etter at han redder den sengeliggende søsteren fra å bli forgiftet med en væske av vampyren, er det plutselig han som har blitt forgiftet. Uten noen overgang ligger han skinndød i en trekiste blant trespon. Han stirrer mimikkløst ut av ruten, med stivt blikk. Like etter befinner vi oss inne i kisten, og stirrer opp i det som skjer utenfor. Først bores det hull til skruene. Lyden av boret er fryktelig. Deretter viser vampyrens ansikt seg. Han setter et brennende stearinlys på glasset, senker ansiktet helt ned til ruten og betrakter Gray (oss) med en slags bekymret og nysgjerrig interesse. Kisten settes opp mot en vegg. Med dette er Gray en del av denne forheksede verdenen: Han har inntatt vampyren stilling. Hva som videre skjer, hvordan Gray har kommet seg ut, sies det ikke noe om, men det gjør han.

Etter det jeg kan se, må Vampyr ha sitt å si for senere filmskapere. I Lars von Triers Epidemic graves et menneske ned seks fot under jorden i en kiste. Vi ser ham kjempe for å komme ut av kisten i et tverrsnitt. Kisten er uten sidevegg. Klaustrofobien er uutholdelig. Nå er ikke denne scenen noen kopi av Dreyers kistescene i Vampyr, men en skal vel også huske på at Lars von Trier tok sitt «von» i beundring over Dreyer og hans filmkunst. Et annet avtrykk finner man i Polanskis elendige Draculakomedie fra syttitallet. Følgemannen til den unge hovedpersonen er helt lik doktoren i Vampyr; som for øvrig er vampyrens hjelpemann. Og hva med Tystnaden, der den eldste av søstrene masturberer. I orgasmen legger hun hodet bakover, og lager et sultent grin som minner svært om den bitte søsterens i Vampyr.

Hva prøvde  Dreyer å si med Vampyr? Fra handlingen får man altså ikke mye hjelp. En studie av et skakkjørt menneskes sinn er den vel heller ikke, selv om Gray går inn i en mental skjærsild og skyggeverden på samme tid. Den er for fragmentert til å bli noen parabel eller allegori. Den opererer til tider tungt symbolsk, og inneholder klisjeer fra den gotiske genrens verden. Jeg mener at det ikke er noen tvil om at dette er en svært bra film, og ikke bare for sin tid. Vampyr er en film som utnytter filmens muligheter, på gåtefullt og uhyggelig vis. Den handler om et menneske som forvandles fra et vitne til en som blir dratt og fanget. Men man kan kanskje si at Dreyers store mål var å skape et mentalt landskap: uforutsigbart, forstyrrende og på sitt skremmende vis også vakkert.