Det kan være viktig å se debatten om sentralisering av norsk film i et filmhistorisk og filmvitenskapelig lys, for å skille de gode ideene fra de mindre gode, eller rent ut sagt uoppnåelige, mener Jan Erik Holst.
John Christian Rosenlund har i Rushprint (og i en oppfølgingssak i Klassekampen) tatt til orde for en stor og ny sentralisert utvikling av norsk film. Han setter dermed i gang en prisverdig debatt om norsk films utviklingspotensiale. Hans ideer om sentralisering og endring er verdifulle bidrag i debatten om norsk films måloppnåelse, etter en kontinuerlig styrking de siste 10-12 år.
Stavanger-regionens regissør Arild Ommundsen har imidlertid imøtegått noe av dette i tirsdagens utgave av Klassekampen. Det kan være viktig å se debatten i et filmhistorisk og filmvitenskapelig lys, for å skille de gode ideene fra de mindre gode, eller rent ut sagt uoppnåelige.
Internasjonal filmteori peker ofte på fem faktorer som er avgjørende for at et land skal ha en oppegående filmproduksjon, eller en bølge av nyskaping og talent. Det er i faktorer som er gjensidig betinget av hverandre:
Det må finnes en statlig filmpolitikk som samsvarer med eller i alle fall ikke hindrer utviklingen, det må finnes tilstrekkelig infrastruktur, studios, etterarbeidsfasciliteter osv. og man må ha tilgang til tilstrekkelig mange og dyktige teknikere og fagfolk. Talentene, dvs. kunsten må være på plass, (manusforfattere, regissører, fotografer, redigerere, designere osv.) og det må være et tilstrekkelig stort nok publikum til å motta og sette pris på filmene. Man kunne legge til gode nok kritikere også, men det lar vi ligge i denne omgang.
Disse fem teser kan sammenfattes i et triangel hvor hjørnene er Ideer, Talenter og Administrative/Økonomiske muligheter. Dette triangelet ligner det som bl.a Den norske filmskolen arbeider etter. Norge har disse faktorene på plass i dag, og mulighetene for å nå til topps, med en Gullpalme i Cannes, en Oscar osv. er absolutt til stede. Så spørs det da om en sentralisering med en ny filmpark, en flytting av Filmskolen til Oslo osv. er avgjørende faktorer. Jeg tror ikke det.
Vi har i dag vesentlige talenter som bor og arbeider UTENFOR Oslo. De blir nok ikke bedre av å bli flyttet på. Bent Hamer, som kanskje er den norske regissør (og manusforfatter/produsent) som har nådd lengst ut internasjonalt driver sitt enmannsforetak i Sandefjord. Haralds Zwart pendler mellom Fredrikstad og Los Angeles, Ommundsen er selv en vesentlig faktor i Stavanger, i Bergen arbeider Gunnar Vikene og Pål Øie med sentrale filmer, vi har der et miljø som har bidratt til i alt 12 Varg Veum filmer, og endelig i Nord Norge arbeider nevnte Tommy Wirkola (når han ikke lager amerikansk finansiert film i Berlin)og ikke minst Knut Erik Jensen og Nils Gaup med talentfulle og vesentlige filmproduksjoner som nok ikke hadde hatt godt av å bli produsert i Oslo. Samt Film Camp i Målselv som trekker store internasjonale produksjoner til landet.
Den desentraliserte virksomheten er kommet for å bli, den blir ikke bedre av å bli flyttet på. Den bør snarere styrkes og endres til et system slik vi kjenner det fra Film i Väst i Sverige og fra flere tyske delstater, hvor infrastrukturen trekker til seg talenter, ikke minst pga. gunstige økonomiske lokkemidler som Norge har altfor få av. Filmparken på Jar kunne få denne muligheten.
Det finnes mange sterke produksjonsmiljø i Oslo, firmaer som stort sett er bygget opp rundt gode regissører, som 4 ½, Cine Nord, Filmkameratene, Friland, Maipo, Monster, Motlys og Paradox. Systemet styrkes gjennom Norsk filminstitutts ulike stipend og stimuleringsmekanismer. Den samme struktur kan benyttes også i andre deler av landet. Det Norge nå i første omgang trenger er en videreutvikling og styrking av disse miljøene, samt en ny forskning innen det teoretiske miljøet for å finne nye veier som kan fremme målene for Norge som filmnasjon.
Eksisterende forskning har vært altfor tilbakeskuende om hva man tidligere har gjort innen film her i landet, og svært sjelden har man forsket innen hvilke tiltak som kan utvikles for å nå høyere mål. Både innen litteratur, billedkunst og musikk er det tettere bånd mellom akademia og praktisk arbeid. Eller ler lær av idretten, toppidretten er i stor grad basert på studier og forskning.
Den viktigste faktoren er imidlertid talentet. Og det er ikke Oslo-basert. Kulturelle, moralske, fascinerende og filmatiske ideer som kan omsettes til god og inspirerende film, til mesterverk større enn seg selv som kan nå et stort internasjonalt publikum. Filmfestivaler er et viktig instrument for å utvikle talentene. Festivalene i over hele landet rekrutterer folk til bransjen og bør i stor grad benytte regissører, produsenter og fotografer mv. som jurymedlemmer og diskusjonspartnere. Filmfestivalen i Haugesund vil neste uke legge opp til et seminar om norsk filmpolitikk hvor hele 6 tidligere kulturministre, samt den nåværende skal diskutere hvordan filmpolitikken har og kan innvirke på filmkunsten her i landet. En gylden anledning.
Og et hjertesukk til slutt, filmfolk må lære seg sine klassikere, og se filmhistorien som en praktisk inspirator for videre arbeid. Verken Cinemateket i Oslo eller det på Lillehammer er nedrent av filmstudenter eller praktiske utøvere, dessverre.
Les også John Christian Rosenlunds originale innlegg:
John Christian Rosenlund har i Rushprint (og i en oppfølgingssak i Klassekampen) tatt til orde for en stor og ny sentralisert utvikling av norsk film. Han setter dermed i gang en prisverdig debatt om norsk films utviklingspotensiale. Hans ideer om sentralisering og endring er verdifulle bidrag i debatten om norsk films måloppnåelse, etter en kontinuerlig styrking de siste 10-12 år.
Stavanger-regionens regissør Arild Ommundsen har imidlertid imøtegått noe av dette i tirsdagens utgave av Klassekampen. Det kan være viktig å se debatten i et filmhistorisk og filmvitenskapelig lys, for å skille de gode ideene fra de mindre gode, eller rent ut sagt uoppnåelige.
Internasjonal filmteori peker ofte på fem faktorer som er avgjørende for at et land skal ha en oppegående filmproduksjon, eller en bølge av nyskaping og talent. Det er i faktorer som er gjensidig betinget av hverandre:
Det må finnes en statlig filmpolitikk som samsvarer med eller i alle fall ikke hindrer utviklingen, det må finnes tilstrekkelig infrastruktur, studios, etterarbeidsfasciliteter osv. og man må ha tilgang til tilstrekkelig mange og dyktige teknikere og fagfolk. Talentene, dvs. kunsten må være på plass, (manusforfattere, regissører, fotografer, redigerere, designere osv.) og det må være et tilstrekkelig stort nok publikum til å motta og sette pris på filmene. Man kunne legge til gode nok kritikere også, men det lar vi ligge i denne omgang.
Disse fem teser kan sammenfattes i et triangel hvor hjørnene er Ideer, Talenter og Administrative/Økonomiske muligheter. Dette triangelet ligner det som bl.a Den norske filmskolen arbeider etter. Norge har disse faktorene på plass i dag, og mulighetene for å nå til topps, med en Gullpalme i Cannes, en Oscar osv. er absolutt til stede. Så spørs det da om en sentralisering med en ny filmpark, en flytting av Filmskolen til Oslo osv. er avgjørende faktorer. Jeg tror ikke det.
Vi har i dag vesentlige talenter som bor og arbeider UTENFOR Oslo. De blir nok ikke bedre av å bli flyttet på. Bent Hamer, som kanskje er den norske regissør (og manusforfatter/produsent) som har nådd lengst ut internasjonalt driver sitt enmannsforetak i Sandefjord. Haralds Zwart pendler mellom Fredrikstad og Los Angeles, Ommundsen er selv en vesentlig faktor i Stavanger, i Bergen arbeider Gunnar Vikene og Pål Øie med sentrale filmer, vi har der et miljø som har bidratt til i alt 12 Varg Veum filmer, og endelig i Nord Norge arbeider nevnte Tommy Wirkola (når han ikke lager amerikansk finansiert film i Berlin)og ikke minst Knut Erik Jensen og Nils Gaup med talentfulle og vesentlige filmproduksjoner som nok ikke hadde hatt godt av å bli produsert i Oslo. Samt Film Camp i Målselv som trekker store internasjonale produksjoner til landet.
Den desentraliserte virksomheten er kommet for å bli, den blir ikke bedre av å bli flyttet på. Den bør snarere styrkes og endres til et system slik vi kjenner det fra Film i Väst i Sverige og fra flere tyske delstater, hvor infrastrukturen trekker til seg talenter, ikke minst pga. gunstige økonomiske lokkemidler som Norge har altfor få av. Filmparken på Jar kunne få denne muligheten.
Det finnes mange sterke produksjonsmiljø i Oslo, firmaer som stort sett er bygget opp rundt gode regissører, som 4 ½, Cine Nord, Filmkameratene, Friland, Maipo, Monster, Motlys og Paradox. Systemet styrkes gjennom Norsk filminstitutts ulike stipend og stimuleringsmekanismer. Den samme struktur kan benyttes også i andre deler av landet. Det Norge nå i første omgang trenger er en videreutvikling og styrking av disse miljøene, samt en ny forskning innen det teoretiske miljøet for å finne nye veier som kan fremme målene for Norge som filmnasjon.
Eksisterende forskning har vært altfor tilbakeskuende om hva man tidligere har gjort innen film her i landet, og svært sjelden har man forsket innen hvilke tiltak som kan utvikles for å nå høyere mål. Både innen litteratur, billedkunst og musikk er det tettere bånd mellom akademia og praktisk arbeid. Eller ler lær av idretten, toppidretten er i stor grad basert på studier og forskning.
Den viktigste faktoren er imidlertid talentet. Og det er ikke Oslo-basert. Kulturelle, moralske, fascinerende og filmatiske ideer som kan omsettes til god og inspirerende film, til mesterverk større enn seg selv som kan nå et stort internasjonalt publikum. Filmfestivaler er et viktig instrument for å utvikle talentene. Festivalene i over hele landet rekrutterer folk til bransjen og bør i stor grad benytte regissører, produsenter og fotografer mv. som jurymedlemmer og diskusjonspartnere. Filmfestivalen i Haugesund vil neste uke legge opp til et seminar om norsk filmpolitikk hvor hele 6 tidligere kulturministre, samt den nåværende skal diskutere hvordan filmpolitikken har og kan innvirke på filmkunsten her i landet. En gylden anledning.
Og et hjertesukk til slutt, filmfolk må lære seg sine klassikere, og se filmhistorien som en praktisk inspirator for videre arbeid. Verken Cinemateket i Oslo eller det på Lillehammer er nedrent av filmstudenter eller praktiske utøvere, dessverre.
Les også John Christian Rosenlunds originale innlegg:
Bra Jan Erik; vi skal vel ikke ha Stalinisme i filmstrukturen. Det er vel mer Trotskisme hvor verden er ett og store animasjonsfilmer kan gjøres i et studio i Rondane i Dovregubbens hall.
Håper at det blir en debatt hvor innholdet diskuteres. Og tyskerne lager jo hvert år en film i en norsk fjordarm som sendes på tysk teve, men det er bare en locationmanager som får arbeid på den. Så start heller diskusjonen om vi skal slutte med MGP og nrk kan bruke og vise europeisk film.. det er en kulturkamp vi må vinne … hilsen toreseverin
I denne artikkelen har man glemt det kanskje viktigste bidraget til bedring av norsk film, nemlig arbeid med film via filmsentrene for ungdom, filmport osv.
Ellers syntes jeg ikke man burde sentralisere filmen i Norge mer enn vi trenger.
«Og et hjertesukk til slutt, filmfolk må lære seg sine klassikere, og se filmhistorien som en praktisk inspirator for videre arbeid. Verken Cinemateket i Oslo eller det på Lillehammer er nedrent av filmstudenter eller praktiske utøvere, dessverre.»
Er det virkelig slik i norsk filmbransje at folkene bak kamera ikke har sett originalene, men heller lar seg inspirere av en kopi av en kopi av en kopi? Spør kun fordi jeg er nysgjerrig og står på utsiden.
Bra Jan Erik; vi skal vel ikke ha Stalinisme i filmstrukturen. Det er vel mer Trotskisme hvor verden er ett og store animasjonsfilmer kan gjøres i et studio i Rondane i Dovregubbens hall.
Håper at det blir en debatt hvor innholdet diskuteres. Og tyskerne lager jo hvert år en film i en norsk fjordarm som sendes på tysk teve, men det er bare en locationmanager som får arbeid på den. Så start heller diskusjonen om vi skal slutte med MGP og nrk kan bruke og vise europeisk film.. det er en kulturkamp vi må vinne … hilsen toreseverin
I denne artikkelen har man glemt det kanskje viktigste bidraget til bedring av norsk film, nemlig arbeid med film via filmsentrene for ungdom, filmport osv.
Ellers syntes jeg ikke man burde sentralisere filmen i Norge mer enn vi trenger.
«Og et hjertesukk til slutt, filmfolk må lære seg sine klassikere, og se filmhistorien som en praktisk inspirator for videre arbeid. Verken Cinemateket i Oslo eller det på Lillehammer er nedrent av filmstudenter eller praktiske utøvere, dessverre.»
Er det virkelig slik i norsk filmbransje at folkene bak kamera ikke har sett originalene, men heller lar seg inspirere av en kopi av en kopi av en kopi? Spør kun fordi jeg er nysgjerrig og står på utsiden.