Jurist hos Norske filmregissører, Marit Vik, forteller at når det kommer til at regler og avtaler følges i forbindelse med en adaptasjon, er det produsenten som har det fulle ansvaret.

 – Jeg vil anta at de ved kjøp av rettigheter til historien har skrevet manus basert på de rammer eventuelt den avtalen måtte ha, uten at jeg har sett denne avtalen. Jeg regner med at det kontraktsmessige i den forbindelse er oppfylt, eksempelvis om det foreligger klausuler om hvordan formidle dette materialet i henhold til virkeligheten osv., eller eventuelt begrensninger etter Åndsverksloven § 3.

Hun forteller at en slik divergerende fremstilling av Watzinger som gjøres i filmen muligens kan defineres som en æreskrenkelse – eller «tap av omdømme» – som det heter i Straffeloven.

-Det som kan være problematisk i denne saken er at denne typen presentasjon av en karakter kanskje er å definere som en æreskrenkelse. Straffeloven § 247 tar for seg «tap av omdømme», og for meg kan dette fremstå som en typisk æreskrenkelses-sak, men uten at jeg har sett filmen og kan si sikkert om dette er faktum. Til dette kan det innvendes at det er en fiktiv karakter, men så lenge karakteren er basert på en faktisk, historisk person hvor de har brukt hans navn og hvor han er helt klart identifiserbar, så kan saken bli mer problematisk. Hadde de valgt å endre karakterens navn hadde de hatt full kunstnerisk frihet med hans fremstilling.

Æreskrenkelsesbegrepet kommer inn fordi Watzinger i filmen kan oppfattes av publikum som en historisk korrekt fremstilling. Dette er noe produsenten burde sett tidlig i arbeidet med filmen, mener Vik.

-Fremstillingen slik den er nå blir for mange oppfattet som hvordan den virkelige Watzinger faktisk oppførte seg, og det er nettopp derfor æreskrenkelsesbegrepet kan være relevant. Folk kan nå identifisere denne skikkelsen med den historiske Watzinger – spesielt de som ikke har noe forhold til dokumentaren eller boken. Dette skulle produsenten sett på et tidlig tidspunkt og håndtert under forarbeidsperioden til filmen. For filmen og produsentene er det krise om man får et injuriesøksmål mot seg, hvis resultat er at en må klippe vekk de injurierende sekvensene. Men dette er bare spekulasjon fra min side og ikke nødvendigvis noe en domstol vil si seg enig i. Det kan være andre relevante hensyn som ytringsfriheten og eventuelt kontraktsrettigheter som taler for at saken ikke er en æreskrenkelse.

– Det kan være at saken hadde stilt seg annerledes i dag dersom produsentene hadde satt inn en disclaimer på begynnelsen av filmen, og dermed muligens blitt oppfattet annerledes av Watzingers arvinger, legger hun til.

Begrepet «kunstnerisk frihet» har blitt trukket frem ved flere anledninger under diskusjonen. Vik forteller at man ikke står fritt til å lage den versjonen man vil når man kjøper seg manusrettigheter.

-Når man kjøper rettigheter til å lage manus av en bok, så er spørsmålet i hvilken grad man skal være lojal til den bærende historien i boken innenfor de rammer som følger av lov og avtaler. Uansett hvilken bok du baserer deg på, står du ikke fritt til å lage en pervertert versjon av originalen. Det er i strid med Åndsverksloven § 3, som sier at man «…ikke skal krenke opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart». Her har kanskje produsentene gått for langt med tanke på å gi manusforfatter for stor kunstnerisk frihet uten å ta hensyn til åndsverksloven §3. Dette igjen er et definisjonsspørsmål. Hvis eksempelvis portretteringen er i strid med forfatteren av boken – i dette tilfelle Thor Heyerdahl – sitt ønske om fremstilling av hans bestevenn, kan det være en krenkelse av § 3.

Vik registrerer at regissørene har uttalt seg i media om problemstillingen, og til en viss grad bedt om unnskyldning. Men hun savner produsentene i debatten, hvis ansvar det faktisk er å sørge for at avtaler overholdes.

-Vi ser jo at regissørene har vært frempå og bedt om unnskyldning. Jeg anser å kjøre regissørene i front som en unnvikende adferd fra produsentene side når det er deres ansvar å påse at lover og rettigheter er respektert og ivaretatt. Regissørenes oppgave er å lage filmen, ikke å sikre at avtaler, rettigheter eller lovverket er fulgt. Her er det en klar ansvars- og arbeidsfordeling mellom produsent og regissør.

Manglende respekt for åndsverk er et tilbakevendende juridisk problem, forteller Vik, og hun håper at produsenter lærer av Kon-Tiki-saken.

-Dessverre synes jeg saken illustrerer en problemstilling jeg ofte ser gjennom mitt yrke. Det å forstå og ha respekt for åndsverket, og hva som ligger innenfor eller utenfor de rettighetene produsentene erverver, enten om det er manus, bokadapsjon eller selve filmen. Produsentene vil gjerne tenke at de har rett til å gjøre hva som helst med et filmverk eller manus. Men sånn er det ikke, og jeg håper at dette er en sak produsenter generelt kan ta lærdom av, avslutter hun.

Marit Vik er jurist hos Norske filmregissører.