I en kommentar og artikkel i Aftenposten denne uken diskuteres byens ansvar for filmen. Produsentforeningens generalsekretær Leif Holst Jensen tar til ordet for overføring av midler fra det forestående salget av Oslo Kino til produksjon av film, og antyder også at selskapet bør deles ved salget, for å unngå en monopoldannelse. Byråd Bjercke (V) har sagt at byen fortsatt skal styre kinodriften gjennom konsesjonsbestemmelsene. Derfor er Holst Jensens forslag verdt å lytte til, delingen var jo et tema ved forrige høyrebølge i 1982, med spekulasjon om med at tre store amerikanske selskaper skulle stikke av med hvert sitt kinosenter og la de andre distributørene få bydels- og småkinoene. Byrådet vedtok senere at distributørene IKKE kunne drive kino i Oslo, av hensyn til prinsippet om fri konkurranse.

En deling i dag kunne være verdt å få utredet av samme hensyn. Viktigere er kanskje at noe settes av til produksjon. Men Holst Jensen har ikke helt rett når han hevder at kommunen har gjort lite eller ingenting for å utvikle bransjen. Allerede fra slutten av førtiårene og frem til slutten av -60 tallet produserte Oslo Kinematografer såkalte Oslo-filmer, små kultur- og informasjonsfilmer som presenterte byens sosiale og næringsmessige liv på en utmerket måte. (Mange av filmene er utgitt av Norsk filminstitutt på dvd). Og et viktig poeng, Oslo Kino holder kvalitetsfilmen lenge på kino, slik at publikum (og bransjefolk?) får anledning til å oppdage og se filmatiske mesterverk før de tas av. Har noen undersøkt hvor lenge tilsvarende filmer går i København og i Stockholm? Dette er også filmkultur og OK skal ha honnør for at de alltid har holdt kvalitetsfilmen lenge på kino, slik at det ikke går Batman i alle saler.

For noen dager siden var jeg vert for en fransk journalist som ville skrive om byen bak filmen Oslo 31. august. Tidligere har jeg guidet andre franske journalister i Kirkeveien, på Fagerborg og til andre Max Manus locations i Oslo, samt langs Varg Veums stier og smug i Bergen. Tyske journalister som ville se opptaksstedene til Triers første film Reprise (en badebrygge på Bygdøy) og til hestefilmen Trigger (et småbruk i Sørkedalen) ble også tatt hånd om. Oslo har vært arena for en rekke filmopptak gjennom tidene. Hva om byen nå gjennom salget av OK tok et overordnet ansvar for å utvikle en location service, slik Bergen har i Vest-Norsk filmkommisjon og Nord- Norge på Filmcampen i Målselv? Et Oslo location kontor ville kunne utvikle byens filmrenommé vesentlig, lede til økt turisttilstrømming, økt filmproduksjon og bli arena for tematiske byturer slik Stockholm har gjennom sine Millennium vandringer.

 Jeg antar også at byrådet har sikret seg en passus i konsesjonsbestemmelsene om at byen skal ha en (eller flere)oppegående filmfestival(er). Forårets nye Oslo filmfest var udiskutabelt vellykket og jeg er enig med festivalsjef Støfring om at et deltagerantall på 15 000 slett ikke er verst, selv om Dagsavisen tidligere i år ”avslørte” at det var mange fribilletter ute og gikk. En rekke utenlandske festivaler, Gøteborg, Lübeck, Mannheim, Rouen og Tallinn startet langt lavere. Vi har allerede Skeive filmer og Film fra Sør som selvfølgelig også må sikres gode arbeidsforhold. Men hvorvidt man skal påtvinge de to eksisterende internasjonale Oslo-festivalene et tvangsgifte er et annet spørsmål.