Under Angelinas hæl

Under Angelinas hæl

Filmjournalistikken minner stadig mer om spam. Har du lest et intervju med en filmstjerne, så har du lest alle.

Når leste du sist et intervju med en filmstjerne som gjorde inntrykk? Eller hadde du en følelse av å ha lest det samme intervjuet før? Da er det i så fall ikke deg det er noe galt med. Det siste tiåret har produksjonen av filmstoff eksplodert som følge av framveksten av internett, og vi vasser i triviell informasjon om filmstjerner.

Den internasjonale pressen og underskogen av frilansere oppsøker de samme filmfestivalene og press junkets, der gruppeintervjuer er satt i storstilt system. De utvalgte journalistene slipper til med et spørsmål hver, og så får de lov til å kalle intervjuet for eksklusivt, selv om det er identisk med alle de andre.

De fleste må likevel nøye seg med strengt orkestrerte pressekonferanser som de gjengir som ”intervjuer”. Som redaktør av et filmmagasin har jeg fått tilbud om å kjøpe slike intervjuer av frilansere som masseproduserer dem. En norsk frilanser kunne tilby meg et hundretalls intervjuer, gjort av ham selv og utenlandske kolleger, på et dusin internasjonale filmfestivaler. Det mest imponerende var systematikken og likheten mellom intervjuene.

Det er ikke overraskende at en kunstart som til de grader er skvist mellom børs og katedral, har gitt oss filmintervjuet som forretningsidé. Men det har samtidig bidratt til en kraftig devaluering av filmintervjuet som journalistisk sjanger. Det er overalt, men vi gidder knapt å lese det. Vi får servert de samme sitatene gjennom nyhetsmediene og i blogosfæren, bare få timer etter pressekonferansene og gruppeintervjuene, og i dagene og ukene som følger får vi de ”eksklusive” intervjuene i aviser og magasiner over hele verden.

I Norge leser vi også disse stjerneintervjuene i magasiner som Filmmagasinet og det nye Cinema, og vi ser dem på NRK’s Filmbonanza. Mens Filmmagasinet er gratis, tar Cinema seg betalt, men i realiteten er tilnærmingen ganske lik: mye av stoffet er hentet fra gruppeintervjuer og pressekonferanser. At Klassekampen satser på Cinema som bilag for å utvide sin filmdekning, forteller en god del om statusen til filmjournalistikken i redaksjonene. Det ville vært utenkelig for avisens tunge bokbilag å ha en såpass luftig tilnærming til litteraturen.

Men filmstoff oppfattes i voksende grad som kjendisjournalistikk. Det finnes nesten ikke journalister som følger filmfeltet lenger i redaksjonene. Fordelen er at flere stemmer slipper til, bakdelen er slurv og feil som ville vært utenkelig innen f.eks litteraturdekningen.

Under filmfestivalen i Berlin var verdenspressen samlet for å høre hva Angelina Jolie hadde å si om sin nyeste film, In the land of blood and honey. Det ble en selsom forestilling som forteller mye om maktforholdet mellom filmindustrien og pressen. Til en film som demoniserer og skaper klisjeer om borgerkrigen i Bosnia, var det ingen som slapp til med kritiske spørsmål. Isteden måtte de bosniske og serbiske skuespillerne i filmen snakke om hvor fint det var å jobbe med Angelina. Denne solskinnshistorien kan du selvsagt lese alt om gjennom flere tusen nyhetssaker over hele verden. Og det skulle ikke forundre meg om alle er like eksklusive.

Kjetil Lismoen er redaktør i RUSHPRINT.

Denne kommentaren står også på trykk i Aftenposten.

 

 

 

 

 

 

 

 

Under Angelinas hæl

Under Angelinas hæl

Filmjournalistikken minner stadig mer om spam. Har du lest et intervju med en filmstjerne, så har du lest alle.

Når leste du sist et intervju med en filmstjerne som gjorde inntrykk? Eller hadde du en følelse av å ha lest det samme intervjuet før? Da er det i så fall ikke deg det er noe galt med. Det siste tiåret har produksjonen av filmstoff eksplodert som følge av framveksten av internett, og vi vasser i triviell informasjon om filmstjerner.

Den internasjonale pressen og underskogen av frilansere oppsøker de samme filmfestivalene og press junkets, der gruppeintervjuer er satt i storstilt system. De utvalgte journalistene slipper til med et spørsmål hver, og så får de lov til å kalle intervjuet for eksklusivt, selv om det er identisk med alle de andre.

De fleste må likevel nøye seg med strengt orkestrerte pressekonferanser som de gjengir som ”intervjuer”. Som redaktør av et filmmagasin har jeg fått tilbud om å kjøpe slike intervjuer av frilansere som masseproduserer dem. En norsk frilanser kunne tilby meg et hundretalls intervjuer, gjort av ham selv og utenlandske kolleger, på et dusin internasjonale filmfestivaler. Det mest imponerende var systematikken og likheten mellom intervjuene.

Det er ikke overraskende at en kunstart som til de grader er skvist mellom børs og katedral, har gitt oss filmintervjuet som forretningsidé. Men det har samtidig bidratt til en kraftig devaluering av filmintervjuet som journalistisk sjanger. Det er overalt, men vi gidder knapt å lese det. Vi får servert de samme sitatene gjennom nyhetsmediene og i blogosfæren, bare få timer etter pressekonferansene og gruppeintervjuene, og i dagene og ukene som følger får vi de ”eksklusive” intervjuene i aviser og magasiner over hele verden.

I Norge leser vi også disse stjerneintervjuene i magasiner som Filmmagasinet og det nye Cinema, og vi ser dem på NRK’s Filmbonanza. Mens Filmmagasinet er gratis, tar Cinema seg betalt, men i realiteten er tilnærmingen ganske lik: mye av stoffet er hentet fra gruppeintervjuer og pressekonferanser. At Klassekampen satser på Cinema som bilag for å utvide sin filmdekning, forteller en god del om statusen til filmjournalistikken i redaksjonene. Det ville vært utenkelig for avisens tunge bokbilag å ha en såpass luftig tilnærming til litteraturen.

Men filmstoff oppfattes i voksende grad som kjendisjournalistikk. Det finnes nesten ikke journalister som følger filmfeltet lenger i redaksjonene. Fordelen er at flere stemmer slipper til, bakdelen er slurv og feil som ville vært utenkelig innen f.eks litteraturdekningen.

Under filmfestivalen i Berlin var verdenspressen samlet for å høre hva Angelina Jolie hadde å si om sin nyeste film, In the land of blood and honey. Det ble en selsom forestilling som forteller mye om maktforholdet mellom filmindustrien og pressen. Til en film som demoniserer og skaper klisjeer om borgerkrigen i Bosnia, var det ingen som slapp til med kritiske spørsmål. Isteden måtte de bosniske og serbiske skuespillerne i filmen snakke om hvor fint det var å jobbe med Angelina. Denne solskinnshistorien kan du selvsagt lese alt om gjennom flere tusen nyhetssaker over hele verden. Og det skulle ikke forundre meg om alle er like eksklusive.

Kjetil Lismoen er redaktør i RUSHPRINT.

Denne kommentaren står også på trykk i Aftenposten.

 

 

 

 

 

 

 

 

MENY