100 år og nesten alt er glemt. Vi må grave bredere, dypere og lære oss å huske mer.

La meg begynne med tre bevegende bildetyper: 2011s for min del mest bevegende bildeopplevelser skutt i Norge – utover de åpenbare knyttet til datoene 22. juli og 31. august – ble overraskende virvlet ut av to støvete videokassetter som kostet meg kun tre kroner hver i en av Oslos bruktbutikker: to bigbox-vhs-kopier av informasjonsfilmene Takknemlig for livet… Møte med Judit Karin Steinnes (1986) og Min bolig er mitt hjem – En film om bolig og kommunale tjenester for psykisk utviklingshemmede (1988). Disse filmene omhandler menneske, sykdom og samfunn. De representerer en oversett type mennesker. De representerer en oversett type film.

De seneste årene er jeg også blitt sterkt berørt av utdragene fra arkivene til Råholt informasjons-tv, senere TV Eidsvoll, utgitt på dvd og til salgs i lokaldagligvarehandelen ved juletider. Disse bevegelsesbildene handler om samfunnet jeg vokste opp fra, om sport, korps, kor og ikke minst auksjon, når John Granly tok fram ”sossisa” og begynte nedtellingen fra fem. Og da mamma for et par år siden overførte familiens super 8-ruller til dvd, så jeg for første gang bevegelsesbilder av foreldrene mine som yngre enn meg selv og besteforeldrene mine på min alder. Svimmel.

Disse ulike eksemplene på filmmagi oppstår sjeldnere og sjeldnere i møte med fiksjonsfilm, og da særlig den norske. I en tid hvor våre langfilmfiksjoner ikke lever opp til våre fakta, må vi for filosofisk og samfunnsmessig relevans ty til vår sterke dokumentartradisjon fra Anja Breien til Margreth Olin – i fjernsynsinnpakning ivaretatt vist og varmt av Tangerudbakkens borettslag. Langfilm på kino er bare en begrenset del av norske bevegelsesbilder.

Første og andre filmhistorie

Norske bevegelsesbilder har lenge beveget seg også utenfor kinoen: dokumentarfilm, polarfilm, amatørfilm, Filmavisen, film- og videokunst, Oslo-filmene, kortfilm, bevegelsesbildene produsert av NRK, lokal-tv-kanaler, TVNorge, TV3, og TV2, hjemmefilm og -video, instruksjonsfilm, opplysningsfilm, vitenskapelig film, medisinsk film, etnografisk film, religiøs film, forsvarsfilm, musikkvideo, reklamefilm, pornofilm, dataspill, overvåkning, internettfilm og så videre.

Det norske kinoøyet har beveget seg fra å være sneversynt til i dag å spenne en rik bue fra storebror ser deg til lillebror viser seg. Dette gjenspeiles nødvendigvis, men ikke tilstrekkelig i to ferske filmbøker.

Norsk filmlitteratur har fått to viktige tilvekster om både en første og en andre filmhistorie: ambisiøst titulerte Norsk filmhistorie (2011) av NTNUs filmprofessor Gunnar Iversen og ikke mindre ambisiøst titulerte Den andre norske filmhistorien (2011), redigert av Høgskolen i Lillehammers professorer Eva Bakøy og Tore Helseth.

Iversens bok representerer hva han selv kaller ”et fadermord” på Sigurd Evensmo, mannen bak referanseverket Det store tivoli fra 1967 og 1992. Selv om boka synes å være et nytt autoritativt verk om norsk filmhistorie, savner jeg konseptuell originalitet og en god begrunnelse for hvorfor ”kort og lang dokumentarfilm faller utenfor denne bokens ramme, og det samme gjelder også kortfilmer”. Og hvorfor stoppe der: Hva med alle de andre typene bevegelsesbilder berget har frembrakt? Iversen har muligens myrdet sin far, men han har ikke flyttet ut av sin fars hus.

Han kommer dog på besøk i Bakøy og Helseths befolkete bygning, i kapitler om informasjonsfilm og kortfilm. Ellers fins det her rom for både polarfilm, arbeiderfilm, skolefilm, filmrevy, animasjon, døvefilm, husmorfilm, ungdomsfilm og innvandringsfilm. Slik lykkes boka i å skildre ”deler av norsk filmhistorie som ligger utenfor spillefilmens kjerneområde”. Men også denne andre filmhistorien har mangler, noe redaktørene selv peker på:

Utvalget begrenses naturlig nok av den forskningen som har blitt gjort på feltet. Det hadde vært ønskelig med bidrag om for eksempel amatørfilm, misjonsfilm, ekstremsportfilm eller industri- og oppdragsfilm, men på disse områdene er det gjort lite filmhistorisk forskning.

Jeg er usikker på hvor naturlig det er at eksisterende forskning begrenser utvalget. I antologiarbeid er det relativt vanlig å bestille bidrag, som det deretter velges ut fra. Og det fins garantert kompetente folk i landet som ville ønsket å bidra med forskningsbaserte kapitler om både misjon og ekstremsport. Når lista i stedet stort sett legges på kapitler basert på et tidligere levert doktoravhandlingsarbeid på området, stimulerer bokprosjektet dessverre i liten grad til ny forskning.

En tredje vei: norske bevegelsesbilder

Dristigere og mer interessant, blant flere lignende internasjonale utgivelser de senere årene, er den svenske antologien Välfärdsbilder – Svensk film utanför biografen (2008), redigert av Erik Hedling og Mats Jönsson. Boka har kapitler om hittil uutforsket film, bevegelige bilder utenfor kinoen, ikke-kommersiell film, video og digital multimedia: “amatörfilm, privatfilm, beställningsfilm, undervisningsfilm, experimentfilm, spelfilm, videokonst och digitala verk”. Boka er i tillegg til å være dobbelt så lang som Den andre norske filmhistorien utstyrt med to fullspekkete dvd-er på over fem timers spilletid med eksempler fra de fleste kapitlene, fra hjemmefilmene til familien Jaenzon i 1920 til moderne svenske sengeaktiviteter på internett. 

Redaktørene viser at forskning vel så mye som å gi velfunderte svar handler om å stille fruktbare spørsmål: “Vilka var dessa människor? Varför agerade de så här? Var utspelade sig detta? Vem höll i kameran? Hur, var och för vem visades filmen? Existerar andra versioner eller är dessa bilder unika? Lever någon av individerna idag?” 

Så, hva bør med i en mer flerstemt kanon av norske motbevegelser, som ønsker å speile den mangfoldige audiovisuelle kulturen? Kanskje man kan tenke mindre mediehistorie og mer mediearkeologi?

Man kunne inkludert kapitler om etnografisk film, Fjernsynsteatret, amatørfilm, misjonsfilm, ekstremsportfilm, industri- og oppdragsfilm, dataspill, forsvarsfilm, NRK Drama og Nett-serier. Og det kunne vært, tja, tolv kapitler om for eksempel:

Hjemmebevegelser:          Feiringer, ferier og hverdag i Norge gjennom hundre år.

Kongebevegelser:              Fra Haakon og Olav kommer til kai til Harald gråter i kirka.

Munchs bevegelsesbilder: Munchs kamerapensel.

Norsk 3D:                           Gunnar Syvertsens eksepsjonelle eksperimenter fra 1950-tallet.

Vintersport:                     En tom, tikkende bilderamme ventende på Gjermund Eggen, Brå som brekker staven, Koss som strekker armene i været og Dæhlie som faller over målstreken.

Norsk porno:                  Slik Unge viljer sier vel så mye om sin samtid som Tante pose, sier Rocco & Russen-serien vel så mye om vår samtid som Reprise.

Værmelding:                   Vidar Theisen, Kristen Gislefoss og Siri Kalvig.

Videokunst:                     Knut Åsdam.

Skate- og snowboardfilm:   Joachim Triers Gærralong gæng.

Overvåkning:                  Fra Treholt til Breivik.

Webkameraestetikk:         YouTube og Skype.

TV Eidsvoll:                   Auksjon, miljødager, sport, korps og kor.

Vi har en løs kanon på dekk. Vi trenger en flerstemt kanon som gjaller gjennom hele skipet.