Handlingen i To liv dreier seg om Stasis utnyttelse av de norske lebensborn-barna i etterkrigstiden, kamuflert som en mørk familiehemmelighet. Regi er ved tyske Georg Maas. Hovedrollen spilles av tyske Juliane Köhler, med blant annet de norske skuespillerne Liv Ulmann og Sven Nordin på rollelisten. 

– Den er inspirert av historiske referanser til hendelser som faktisk skjedde, forteller produsent Axel Helgeland. 

– To liv er en veldig organisk samproduksjon fordi den har en tematikk som berører både Tyskland og Norge like mye. Den foregår både i begge land, men primært i Norge. De fleste av rollene – med unntak av hovedrollen – er besatt av norske skuespillere, legger han til. 

To liv er den andre norsk-tyske samproduksjonen på kort tid. Filmen Nåde (Gnade), som vises i Berlin, er en spillefilm som er spilt inn i Skandinavias nordligste ”metropol”, Hammerfest i Nord-Norge, og i Hamburg, Tyskland. Det er den tyske auteuren Matthias Glasner som her har gått løs på en skandinavisk fortelling skrevet av den danske manus-oraklet Kim Fupz Aakeson. Produsent er Kristine Knudsen. 

Nåde skildrer et stort tema der de indre konfliktene kommer til uttrykk gjennom det voldsomme landskapet, forteller Knudsen. Det var tanken helt fra starten av – å anvende lokal natur og eksisterende miljøer. Hammerfest er en internasjonalisert liten by der mange utlendinger har flyttet for å jobbe innenfor gassindustrien. I de sentrale rollene møter vi en miks av tyske og norske stjerneskuespillere: Jürgen Vogel, som spiller Nils, er kjent fra flere av Glasners filmer. Han vant Sølvbjørnen for Den frie viljen, det gjorde også Birgit Minichmayr for sin rolle i den tyske filmen Alle andre. De sentrale norske rollene er det Ane Dahl Torp, Maria Bock og Irene Reppen som har.

-Hammerfest er et dynamisk sted der mange tyskerne har flyttet på grunn av gassforekomstene, forteller produsent Knudsen. 

– Nåde er første spillefilmen som noensinne er laget der, men entusiasmen og hjelpen fra lokale krefter var helt utrolig. Lokalbefolkningen var med som praktikanter, skuespillere og statister, vi måtte improvisere og være åpne for forandringer, ikke minst på grunn av det omskiftelige været, legger hun til.

At Norge og Tyskland har et meget produktivt samarbeid overrasker ikke Axel Helgeland. 

– Tyskland er glad i skandinavisk film, og det som gjør det naturlig å ha Tyskland som en samarbeidspartner er at norske og skandinaviske filmer har et marked i Tyskland. Det er det landet i verden som er mest åpne for våre filmer, og det er en tre-fire norske produksjoner som går på kino i Tyskland hvert eneste år. Dette gjør at tyske produsenter synes det er interessant å samarbeide med norske produsenter. I tillegg er det flere interessante støtteordninger for filmproduksjon i Tyskland, med både regionale og føderale fond. Tyske produsenter er lette å jobbe med. De er lette å kommunisere med, er ordentlige, og innehar et høyt presisjonsnivå, sier Helgeland. 

Samtidig har det den siste tiden blitt mer utfordrende for co-produksjoner i følge produsenten. 

– Det har blitt mye vanskeligere de siste årene på bakgrunn av finanskrisen. I tillegg har den tyske produksjonen økt de siste årene, og følgelig er presset på de ulike fondene og finansieringsordningene større enn tidligere, forteller han. 

På tross av dette er samarbeidet i positiv utvikling, mye takket være at Norge ble med i Den europeiske konvensjonen om samproduksjon av film. 

– Det har skjedd mye positivt i forhold til Tyskland som samarbeidspartner. Det har vært et aktivt toveis-samarbeid, særlig drevet fra norsk side mot tyske filmmyndigheter. Og for et par år siden knyttet vi oss til Den europeiske konvensjonen om samproduksjon av film. Forrige film jeg samproduserte med Tyskland møtte på problemer i forbindelse med at vi ikke var tilknyttet denne konvensjonen. Så det er en stor fordel at vi nå er innenfor konvensjonen, og kan nøye oss med 10 % tysk andel for å få det godkjent som tysk produksjon, sier Helgeland. 

Han er også klar på strategien for hvordan vi skal få til ytterligere samarbeid mellom våre to land. 

– Vi må fortsette å bygge ut relasjonene både på offisielt og personlig nivå med de som forvalter de ulike støtteordningene. Det er viktig, det gir økt fokus og oppmerksomhet rundt de prosjektene vi kommer med, avslutter han.