Theo Angelopoulos ble i går påkjørt av en motorsykkel under opptakene til hans siste film, The Other Sea. Dette intervjuet sto på trykk i Rushprint nr 1 2005. 

Grekerne har ikke siden antikken vært like aktuelle som i fjor, da de hentet både laurbær fra fotball-EM og de olympiske leker hjem til landet. Det ga selvsagt et nasjonalt løft, også for en 69 år gammel filmskaper, som har vandret meditativt gjennom gresk historie, myter og politikk i sine filmer. 

– Mennesker er veldig opptatt av idrett i Hellas. Nasjonalfølelsen styrkes av dette, spesielt blant de unge. OL har jo en helt spesiell betydning, og endelig var lekene tilbake i Aten. Det er klart det oppleves som viktig, og at det skapte en egen stemning hos det greske folk er det ingen tvil om. Jeg er selv en tidligere fotballspiller. Jeg spilte foran på vingen da jeg fremdeles gikk på skolen, og jeg skåret mange mål. Men dette er lenge siden. Jeg sluttet med fotball da filmen kom og tok over interessen min, smiler Angelopoulos, som er i Norge i anledning av sin nyeste film, Den gråtende engen, og en retrospektiv på landets cinemateker.

Filmen er den tolvte brikken i hans massive filmverk, som nå teller om lag 30 timer. Han regnes, sammen med blant andre Antonioni og Bergman, blant de fremste av de europeiske kunstfilmregissørene, som hadde sin glansperiode på 1960- og 1970-tallet. Skuespillernes reise fra 1975 ble Angelopoulos’ gjennombrudd. Han spilte på flanken som fotballspiller, og han befinner seg definitivt også i en av filmverdenens ensomme randsoner. 

– Min opplevelse er at jeg fortsetter på en vanskelig vei. Noen ting ligger år tilbake i tid. Enkle ting er blitt vanskelig. Noen i min generasjon har gitt opp, blitt syke eller forsvunnet fra gruppen. Andre har fortsatt å holde på med mer eller mindre gode filmer. Men de forsøker å fortsette langs den samme veien. Jeg kjenner en følelse av ensomhet. Før, i min generasjon, fantes en dynamikk. Nå finnes ikke den. Da var det større nærhet mellom produsenter, regissører og kritikere, og man var ute på vandring sammen, sier Angelopoulos. 

Han har i dag en nærmest unik filmstemme, men enkelte samtidige filmskapere benytter en del av hans filmstilitiske grep. Rushprint tok med dvd-ene Andrei Zvyagintsevs Tilbake, Roy Anderssons Sanger fra andre etasje og Hirokazu Kore-Edas Afterlife for å høre med den greske auteuren. 

– Jeg kjenner til Tilbake, som er veldig bra, og Sanger fra andre etasje er en svært interessant film. Afterlife har jeg ikke sett, men jeg har sett Nobody knows av Kore-Eda. Den var veldig interessant. Disse filmene har alle en personlig skrift, som regissørene behersker på en delikat måte. Det blir aldri enkelt, men poetisk. Filmene bruker de filmatiske midlene på en måte som peker mot et poetisk resultat. Og det gir meg den største tilfredsstillelsen etter at filmen er ferdig og lyset kommer på. Man kjenner en indre musikk, en form for harmoni, av og til symfonisk, av og til en ulyd, av og til bare et instrument. Jeg kan ikke forklare dette annet enn på en metaforisk måte, smiler Angelopoulos. 

Han snakker i intervjuer ofte slik han lager film, med langsomt bevegelige tablåtagninger av ultratotaler, innimellom tilsynelatende svært digresjonistisk.               

– En gang var jeg med Bergman i Glasgow i forbindelse med den europeiske filmprisen. Jeg ankom litt sent, dagen etter de andre. Jeg kom inn i kinosalen på hotellet og satte meg ned. Lyset går på etter filmen, og jeg ser Bergman smiler stort. Han kommer mot meg, tar meg i armen, og vi går ut. Han sier at han alltid har hatt lyst til å fortelle at jeg har hatt en stor rolle for hans filmer. Jeg ble selvsagt veldig smigret. Han har nok likt filmene, men jeg tror ikke de har influert ham annet en ganske vagt. Jeg tror ikke han mente det så bokstavelig. Men det kom fra en viktig regissør, som har oppdaget en yngre regissørs arbeid. Jeg kan si det samme til yngre regissører i dag, selv om jeg ikke bruker Bergmans ord. Jeg sa det til den unge Kurosawa, Kim Ki-Duk og Kore-Eda. Men jeg opplever at det man da sier på en måte er sant, men at det også er en form for generøsitet. Jeg opplever ikke at det noen regissører i dag som imponerer meg, men enkelte filmer gjør det. Jeg liker en del nyere koreanske og japanske filmer. De er interessante, men ikke ekstraordinære, sier Angelopoulos.

Listen over hans egne inspirasjonskilder er derimot lang. Han har mye å takke Murnau, Ford, Renoir, Welles, Mizoguchi, Ozu, Bresson, Antonioni, Bergman, Godard og Tarkovskij for. Også de amerikanske musikalene til Minnelli og Donen har imponert ham. Det samme har hans rake montasjemotsetning Sergei Eisenstein, som også benyttet massene som protagonister i sine filmer. Men Angelopoulos er mest opptatt av å ha skapt sin egen stemme. 

– Det blir som å spørre en forfatter om hvem han er influert av. En forfatter skriver det han skal skrive. Det er en annen historie med bøkene han elsker. Det kan godt være noe som er annerledes enn ham selv. Dreyer er for eksempel langt fra meg selv. Jeg er en person som har sett mange filmer. Spesielt i den perioden da jeg jobbet for å leve i Paris. Jeg jobbet på cinemateket i Paris og så alt som ble vist der, helt fra de første filmene. Så jeg kjenner de forskjellige måtene å lage film på. Alt dette utgjør min bagasje. I et cinematisk univers, der noen ting interesserer deg mer enn andre, vet du ikke alltid hvorfra du har ting. Men når du skal skyte det første bildet tar du et valg som er veldig bestemmende. Øyeblikket du legger øyet til og ser verden gjennom kameraet for første gang. Men det er vanskelig å si at noe kommer fra den ene eller andre. Det er en fjern bagasje. Man må bestemme hva som skal være din stemme; ditt valg kommer fra deg selv med alle de filmene du har sett og skal se, sier han. 

Til å være Dreyer-entusiast er Angelopoulos svært blyg overfor det menneskelige ansikt, som han sjelden nærmer seg. Han føler et for nærgående kamera begår voldtekt. Likevel avsluttes Den gråtende engen med et sjelevrengende nærbilde av den kvinnelige hovedkarakteren Elenis skrik. 

– Men det er den aller siste scenen som avslutter filmen. Alt peker mot dette siste nærbildet, det eneste øyeblikket der smerten er naken. Denne kvinnen, og også skuespilleren, hadde i dette øyeblikket en sterk indre smerte. Hun identifiserte seg hundre prosent med karakteren. Noen ganger opplever skuespillerne en fysisk prøvelse mens de spiller. Noen ganger av personlige årsaker som ikke er med filmen, sier Angelopoulos. 

Den gråtende engen, som har en ukarakteristisk lineær fortellerstil, er tenkt som første film i en trilogi om gresk historie. Filmen er en tragedie, med Angelopoulos’ stemme i innledningen. Han hevder at innspillingsmetoden er svært instinktiv, og at han øver lite med skuespillerne. 

– Vi hadde én dag med øving. Det er ikke første gangen jeg gjør dette. Jeg har alltid hatt lange tagninger. I Skuespillernes reise fins en ti minutter lang sekvens. Jeg hadde to filmruller på 300 meter. Så jeg tok den opp to ganger. Første gang måtte stoppes på grunn av en feil i kameraet. Hvis den andre tagningen ikke hadde vært bra, ville jeg mistet dagen og ikke kunne gjort det igjen før to uker etter. Det var utrolig vanskelig. Scenen ble tatt opp med all verdens risiko. Vi hadde ikke på den tiden så mange muligheter til å skaffe film. Dette var under diktaturet, og det var vanskelig å importere film. Prøvene foregikk under politiets oppsyn, forteller han.

Halvparten av Den gråtende engens budsjett gikk med til å bygge og oversvømme en landsby. 

– Vi brukte et naturlig fenomen. Vi bygget en landsby nederst i en uttørket innsjø, som er helt tørr i november, desember og januar. Veddemålet ble å bygge de 120 husene med ordentlige materialer, inkludert et toetasjes hus, en skole og en kirke, i løpet av disse tre månedene. Og jeg trengte en måned til å skyte filmen. Så måtte vi vente til vannet steg til en viss høyde for å oversvømme landsbyen. Men vi måtte vente et helt år før vi fikk filmet alt, sier han. 

Den nye filmen gir, som alle Angelopoulos’ filmer, katarsis til enkelte kritikere og øyekatarr hos andre. Aftonbladet kaller ham ”de poetiska bildrunkarnas överstepräst” mens Dagens Nyheter mener at han ”alltid haft påtagligt svårt att skildra kvinnor” og at ”även om här ofta bjuds på hisnande vackra bilder så förblir de märkvärdigt stumma och reduceras i värsta fall till simpla markörer”. Expressen, derimot, hyller stilen som ”sträng och sedan länge finslipad till mästerskap” og hyller ham som ”en av de stora filmdikterna”.  

– Langsomheten er som med musikk. Noe er adante, noe er presto. Det fins rolig musikk, hurtig musikk, myk musikk og monofonisk musikk. Man må akseptere en viss langsomhet. Men langsomt i forhold til hva? I forhold til de andre filmene på kino er mine langsomme. Men Milan Kundera skrev en hyllest til langsomheten. Vi lever i en verden hvor alt skal gå så fort. På TV og i rytmen i dagliglivet. Hvis man vil ha mer tid til å smake på tiden, trenger man en viss langsomhet for å oppleve smaken. Og jeg trekker dette litt lenger, gjennom en dilatesjon av tiden. Jeg vil ekspandere og utvide tiden, gjøre ting enda langsommere enn de egentlig er, sier Angelopoulos, mens han griper med begge hender om luften foran seg som for å strekke den, slik han både tøyer og tøyler den i sine filmer. 

Angelopoulos’ filmer er flertydige, og han liker å beholde poesien, og vil ikke snakke om mening eller symbolikk, som noen kritikere vil hevde blir vel eksessiv til tider. 

– Det er ingen symbolikk i mine filmer. De er poetiske, og det er en forskjell mellom det poetiske og det symbolske. Av og til sier kritikerne at noe er symbolikk, men det er poetiske tegn eller signaler som ikke refererer til noe symbol. Det vil si at filmene er enda mer uforklarlige når det kommer til stykket. De poetiske tegnene er ikke mulig å oversette til symboler. Det synes jeg det er viktig å få sagt, sier han. 

Poesien har alltid vært viktig for ham, og han har uttalt at han vil skrive etter filmkarrierens slutt. 

– Ja, jeg har sagt det. Jeg begynte jo med å skrive. Jeg ga ut mine første tekster som 16-åring, og poesien var mitt første uttrykksmiddel. Kanskje kommer jeg tilbake til det. Men jeg har ingen konkrete planer eller tekster liggende, sier han. 

Han kan ikke si om trilogien blir det siste filmprosjektet 

– Det vet jeg heller ikke. Livet vil bestemme om det skal bli slik, smiler han. 

Han har heller ingen tanker om hvordan han vil bli husket. 

– Det vet jeg ikke. Det har jeg aldri tenkt på. Buñuel sa at etter hans død håpet han at alle hans filmer skulle forsvinne. Jeg kan ikke si det samme som ham. Jeg har aldri tenkt på hva som skje etter min bortgang. Jeg vet ikke en gang hva det betyr å forsvinne, smiler han. 

Angelopoulos’ filmer handler ofte om grupper av mennesker, og han er en mester med menneskemasser. 5. januar 2005 stod virkelighetens mennesker i Europa stille i tre minutter for ofrene etter flodbølgen i Asia. TV-bildene viste mennesker over hele kontinentet stående andektig på gatene i sorg og respekt. Det var som om Angelopoulos hadde instruert millioner med sin estetikk.

– Ja, jeg så dette som alle andre. Jeg deltok også med en tekst som ble kringkastet på gresk fjernsyn, der jeg oppfordret folk til å gi penger til ofrene etter tsunamien. Jeg skjønner hvor du vil med spørsmålet. Men det tragiske er ikke nødvendigvis stygt. Katastrofen kan være ekstremt vakker, men den forblir en tragedie og en katastrofe, estetisk eller ikke estetisk. Det viktige er tragedien. Man må ikke blande virkeligheten med en poetisk fortelling. Det er to vidt forskjellige ting. Man kan ikke snakke om de samme forholdene i tsunamien og i en film, mener Angelopoulos.    

Han håper at krisetilstanden i europeisk film går over, men vil ikke kalles optimist eller pessimist. 

– Jeg liker ikke termene optimistisk eller pessimistisk. Jeg forsøker å være klarsynt. Men jeg håper, uten å være optimist eller pessimist, at denne kriseperioden i europeisk film er midlertidig, og at det finnes en bedre morgendag som vil være våre ønsker verdig, sier han. 

Men Angelopoulos er usikker på om film i det hele tatt er viktig i dag. 

– Jeg vet ikke om den er viktig. Hva ønsker folk av film? Hva forventer de seg? To timer i kinosalen, og så går de ut og glemmer? To timer som er glemt. Og de ønsker også å glemme seg selv, og film blir som en slags medisin. For de som ønsker en mer krevende relasjon, betyr film noe helt annet, som når man leser et dikt, sier han.

For eksempel et dikt av Angelopoulos’ favorittpoet, den greske Nobelprisvinneren George Seferis: 

               I awoke with this marble head in my hands

               which exhausts my elbows and I do not know where to set it down 

Biografi

Født i Aten, 27. april 1935, av Spyros (”an extremely quiet man”) og Katerina (”a loving dictator or matriarch”). Har søsknene Nikos og Haroula. Lillesøsteren Voula døde da han var 13 år. Jusstudier ved Universitetet i Aten mellom 1953-1957. Militærtjeneste 1959-1960. Til Paris i 1961, studier i litteratur, filmologi og antropologi ved Sorbonne. Institut des hautes Etudes Cinématographiques (IDHEC) i 1962. Jean Rouchs filmkurs på Le Musée de l’Homme i 1963. Til Aten i 1964, skrev for avisa Democratic Change til 1967. Ferdigstilte The Broadcast mellom 1966 og 1968. Faren døde i 1974, Skuespillernes reise utsettes. Siden 1979 sammen med Phoebe Economopoulou. De har tre døtre: Anna, Katerina og Elleni. Vinner gullpalmen i Cannes for Evigheten og en dag i 1998. Moren dør, blir kimen til Den gråtende engen. 

Filmografi

En noir et blanc (Kortfilm, ikke ferdigstilt) 1962

Formix story (ikke ferdigstilt) 1965

The Broadcast (E Ekpombe) (Kortfilm) 1968

Rekonstruksjon (Anaparastasis) 1970

Dager fra ’36 (Meres tou ’36) 1972

Skuespillernes reise (O Thiassos) 1975

Jegerne (I Kinigi) 1977

Alexander den store (O Megalexandros) 1980

One village, One villager (Chorio ena, Katekos enas…) (Dokumentar) 1981

Athens: Return to the Akropolis (Athena, Epistrophi stin Akropoli) (Dokumentar) 1982

Reisen til Kythera (Taxidi sta Kithira) 1983

Birøkteren (O Melissokomos) 1986

Landskap i tåke (Topo stin omichli) 1988

Storkens nølende steg (To meteoro vima tou pelargou) 1991

Lumière et Compagnie (kortfilm) 1995

Odyssevs blikk (To vlemma tou Odyssea) 1995

Evigheten og en dag (Mia eoniotita ke mia mera) 1998

Den gråtende engen (Trilogia: To livadi pou dakryzei) 2004

”Trois minutes” (kortfilm) 2007

”I skoni tou hronou” 2009 

Dager fra ’36, Skuespillernes reise og Aleksander den store kaller han ”den historiske trilogien”. Reisen til Kythera, Birøkteren og Landskap i tåke kaller han ”den stille trilogien”. Den gråtende engen er tenkt å inngå i en ny historisk trilogi. 

Litteratur

Andrew Horton, The Films of The Angelopoulos, A Cinema of Contemplation, Princeton University Press, 1997

Andrew Horton (red.), The Last Modernist: The Films of Theo Angelopoulos, Flicks Books, 1997

Dan Fainaru (red.), Theo Angelopoulos. Interviews, University Press of Mississippi, 2001