Pax – verre enn sitt rykte

Er det mer å si om Pax-affæren? Ja, mener dramaturg Eric Robert Magnusson.

Den norske spillefilmen PAX deiset i bakken og etterdønningene av eksplosjonen er blitt hørt land og strand rundt. Etterspillet er like dramatisk og spekket med detaljer om hva som gikk galt som en episode av Flyhavarikommisjonen. (Hadde bare filmen klart å være like spennende.) Her kappes lekmenn og kjentfolk om å synse høyest, men like høyt og like lavt vil de aldri komme som de 75 minuttene det tar å overleve flyturen som kaospilot og regissør Annette Sjursen tar oss med på.

Nikolaj Frobenius, tidligere filmkonsulent ved Norsk Filminstitutt (NFI) som ga filmen luft under vingene, angrer som en hund, og det med rette, på at han ga filmen 10 millioner kroner i statsstøtte. Han hevder nå, fire år senere, at han var utsatt for et press om å kvotere inn kvinner selv om de kunstnerisk sett ikke holdt mål, og videre at hvis regissør Annette Sjursen hadde vært mann, kunne hun sett langt etter de pengene. Men er filmen virkelig så ille som "alle" vil ha det til?

Svaret er ja – den er faktisk verre. Hadde regissøren vært pilot så hadde jeg skrevet denne kronikken fra det hinsidige. Heldigvis var det bare fiksjon (ikke at jeg noensinne glemte det der jeg satt og lurte på om også vi publikummere, lik skuespillerne i filmen, kunne få oksygenmasker til å gjemme ansiktene våre i).

Kort fortalt, for dere som ennå ikke har sett den, og det er vel ca. firemillioner-nihundreognittentusen-tohundre nordmenn som ikke har gjort, så handler filmen om en brokete forsamling eksentrikere, nonner og nevrotikere på et fly mellom Arlanda og Gardermoen, og som opplever at den ene flymotoren streiker. Det ser ut til å gå mot undergangen for våre helter, og i denne nær døden-opplevelsen faller alle brikker på plass.

Hvem gidder å krangle om oppvasken når man likevel skal lide en pinefull død om ca. 10 min.? Ikke jeg i hvert fall, og heller ikke filmens hovedpersoner som ser lyset i det de går inn for landing på den norske jord. (Jeg for min del pleier kun å se tåke når jeg lander på Gardermoen). Som dramatisk momentum fungerer flystyrten ikke. For meg kunne handlingen like gjerne ha utspilt seg i baksetet på en taxi. Vi vet at taxameteret har tikket en lang stund nå, og som medpassasjer er jeg usikker på hvem som bør ta regninga. Filmen ble tildelt støtte i 2007 og vi kan si med sikkerhet at taxameteret har tikket siden den gang. Hvis den går i fire år, blir det 32 millioner kroner da?

Det kan kanskje Finn Gjerdrum og Stein B. Kvae svare på, filmens produsenter. De har gjort seg landskjente ved å selge inn filmen for mer enn 20 millioner til investorer (etter at de fikk 10 mill. av Norsk Filminstitutt) samtidig som vi nå vet at de selv ikke hadde noe tro på filmen. Dette har Finn Gjerdrum selv uttalt i i et brev til NFI publisert i Aftenposten 31.03.11. Men hvordan stanse et fly som forlengst har taxet seg frem til rullebanen og holder så høy hastighet at de har nådd point of no return, men ennå ikke fått kunstnerisk luft under vingene? Flyet må altså lette, eller på dette tidspunktet: se seg selv som en ny episode av Flyhavarikommisjonen. Dette var Finn Gjerdrums hodepine. Han trodde ikke lenger på filmen, men NFI’s støtteordninger tillater ikke at man bryter av en produksjon uten å tilbakebetale hele støttebeløpet. Det tok de seg ikke råd til. I stedet melket de intetanende investorer for enda 20 millioner slik at skuespillet til slutt kunne finne sin ende. Redelig? Kanskje redelig nok i en bransje som ikke bare skal levere severdig film, men også sikre egne arbeidsplasser.

Jeg sier meg enig med Thomas Stenderup, dekan ved filmskolen i Lillehammer, at filmordningen må følge opp i før-produksjonen, slik at produsent, regissør og manusforfatter blir nødt til å avklare mye mer på forhånd før de lager filmen. Hvis avklaringen ikke er tilfredstillende så kan produksjonen avlyses uten at produksjonsselskapet må tilbakebetale hele støttebeløpet. For å få til dette må NFI forandre retningslinjene sine. Det er dette som må til hvis vi vil unngå kaospiloter av nevnte sort. En annen kaospilot på denne ferden var utøvende produsent Peter Bøe, tidligere filmkonsulent ved NFI. Jeg håper at dette ikke har spilt inn på tildelingen av fondsmidlene. Så er det nevnt.

 

Nikolaj Frobenius satser altså ikke på å få jobb ved NFI ved å komme ut med synspunktene sine på denne måten. Hans Twitter-melding må i det henseende være verdens mest elendige jobbsøknad. At han er ved sine meningers mot kan likevel ingen ta fra ham. Debatten som har startet med ham er høyst nødvendig, men Ivar Køhn, som er avdelingsdirektør for utvikling og produksjon i NFI, har et poeng når han i sitt innlegg i Dagbladet 29.03.11 skriver at enhver søker til Filmfondet må kunne stole på konsulentens integritet og lojalitet også etter at konsulentens engasjement ved NFI opphører. Kampen Nikolaj Frobenius nå kjemper skulle han tatt den gang han faktisk var betalt for å endre de forhold han nå kritiserer.

Men hvor ble det av Lars Saabye Christensen i alt mylderet? Det virker som om han ikke kom med på denne flighten. Jeg har grunn til å tro at regissøren har støpt Lars Saabye Christensen om til bronse og satt ham i hagen sin. Hvis Nikolaj Frobenius har rett i sine anklager om at regissøren har forandret manuset til det ugjenkjennelige, ja til og med rasert det, så er det grunner til å tro at Annette Sjursen synes hun har mer bruk for en hagenisse til å hvile øynene på, enn innsatsen fra en av landets fremste forfattere som kunne ha brakt manuset hennes opp til et begripelig nivå.

Eric Robert Magnusson, dramaturg
 

15 kommentarer til Pax – verre enn sitt rykte

  1. Norge har i flere tiår kastet bort millioner av kroner på dårlige norske filmer som har vært skapt av Menn…….
    Filmer som ingen ville se. Det er bare å studere den norske filmhistorien.

  2. Så det var på høy tid at vi spølte bort enda noen millioner på en enda dårligere film laget av en kvinne, som enda færre vil se?

  3. Det er urettferdig at norske kvinner må være perfekte i alt de gjør.
    Når menn i flere tiår får undertrykke kvinner i tillegg til at de kan lage middelmådig film. Holdningen vi ser viser at norske mannlige filmskapere har en god vei å gå …. Knut Erik Jensen tok all ære når det var hans kvinnelige fotograf som fikk fram visjonen hans. Det norske folk elsket de mannlige korgutta, men det var en kvinne som som skulle hatt en stor del av æren. Slik har norske mannlige filmskapere holdt på i flere tiår. Må for all del ikke være raus…. med kvinner.

  4. Ja, det er jo en kjent sak at mannlige dokumentarfilmfotografer blir båret frem på gullstol når filmene de er delaktige i gjør suksess. Blir litt lei jeg, av alle portrettintervjuene med mannlige dokumentarfilmfotografer i Dagbladet Magasinet.

  5. Det merkelige er at hvis jeg snakker med Internasjonale Mannlige Filmskapere fra Hollywood, Japan, England osv, så møter jeg aldri denne holdningen som norske mannlige filmskapere viser 🙂

  6. Et innlegg som forsøker å se Pax-saken i perspektiv. «Verdens mest elendige jobbsøknad» handlet naturligvis ikke om å rakke ned på en kvinnelig regissør. (Jeg har den største respekt for alle kvinnelige regissører, men nå gidder jeg ikke gjenta det lenger.) Poenget var – som Magnusson skriver å diskutere to ting: 1. Konsulentordningen. Den fungerer pr i dag i beste fall svært mangelfullt. Det bør være mulig å revudere den og i hvert fall diskutere den hensilktsmessighet. Personlig mener jeg ordningen bør forkastes, fordi den holder norsk film nede i et symbiotisk avhengighetsforhold til et paternalsk virkemiddelapparat som er utdatert og tungrodd og byråkratisk. 2. Manusforfatterens posisjon er pr i dag betydelig svekket. Mens produsentene og regissørene kjemper om definisjonsmakt i filmbransjen, er manusforfatterne i stor grad satt på sidelinjen. Pax-saken viser dette i ekstrem grad. Her ble et svært godt manuskript rasert til det ugjenkjennelige. det spiller i grunnen ingen rolle hvem som skrev manuset – om det var en mann eller kvinne eller hvilket kjønn regissøren hadde. Poenget er: Dialogen var ugjenkjennelig. Filmens innhold var ugjenkjennelig.

    Den norske filmbransen har vært notorisk redde for diskusjon, men jeg ser det som et positivt tegn at det de siste månedene har vært større takhøyde og flere sterke innlegg i denne debatten.

  7. Pax debatten har vært alt annet enn konstruktiv. Respekt
    er noe som vises i ord og handlinger. Man kan ikke servere slike nedlatende kommentarer om en filmregissør og deretter påstå at man har respekt for kvinnelige regissører. Tror mennene som har uttalt seg om Pax produksjonen ville valgt helt andre ord om filmen hadde en mannlig regissør….. Kanskje de ikke hadde sagt noe i det hele tatt 🙂

  8. Det er nettopp denne typen mistenkeliggjøring som har avsporet debatten – det er i grunnen sinnsykt tendensiøst å påstå at den negative responsen ifht Pax skyldes at regissøren er kvinne. Filmen ville vært nøyaktig like dårlig om regissøren var en mann – naturligvis – men det virker som overstående debattant nekter å innse dette: En likestilt tilnærming vil også si at det må være lov å si i fra selv om en utøver er kvinne. Skulle jeg ha latt være med å si i fra om Pax-saken fordi regissøren var en kvinne? Ville det vært mer respektfullt? Overhodet ikke, og tvert i mot. Dette er den politiske korrekthetens klamme hånd: Enkelte ytringer er forbudte fordi de tilsynelatende strider mot det kjønnspolitisk korrekte, og da er det fritt fram for å deskreditere person istedet for å argumentere på sak. Pax-skandalen har vært gjennomsyret av denne typen retoriske virkemidler. Men det er ikke ok argumentasjonsteknikk å mistnekliggjøre motstander å si som overstående «jeg tror» mennene som har uttalt seg ville valgt helt andre ord om filmen hadde hatt en mannlig regissør. Det er helt feil, og det er virkeligheten snudd på hodet. Over og ut.

  9. En saksopplystning – siden Lars Saabye ettersprørres – jeg hørte ham i et intervju på Kulturnytt. Der sa han at han ikke forsto hvorfor Pax ble så unisont slakta og at han heller ikke forsto hvorfor Sjursen sto alene i gapestokken. Slik jeg forsto ham var han tydelig på at dette manuset også var hans ansvar.

  10. Hvorfor en slik skadefrohet i artikkelen? Hvorfor si alt dette nå, når det meste er utdebattert? Hvorfor prøve å lage konflikt rundt LSC-rolle, som i flere år har samarbeidet med Pax-regissøren? Hvorfor kan ikke alle som «kommenterer» skrive under eget navn, istedenfor «kvinnelig regissør», «mannlig regissør»? Hvis man vil mene noe, får man si det under eget navn.

  11. Vil gjerne ha støtte til neste prosjekt, derfor bruker jeg ikke mitt navn i denne debatten. Ser at mange menn lager dårlige filmer, og blir skrytt opp i skyene. Ser at kvinners filmarbeid blir mer usaklig debattert. Likestilling og gjensidig respekt mellom kvinner og menn i filmbransjen er en myte. Filmbransjen ligger 50 år etter de fleste andre yrkesgruppene i Norge i likestillingsutvikling.

  12. Kommentar til Nikolaj Frobenius…. Hvis damene i filmyrket hadde det strålende og ble tatt godt vare på… Tror du de da ville klaget? Nei, da hadde dere fått skryt mine herrer. Men slik er det ikke i dag… Vi sier ifra fordi vi vil endre filmbransjen til det bedre…. 🙂

  13. Til alle som ønsker å få de kvinnelige filmarbeiderne opp og fram….. kjøp filmene deres og se filmene deres på kino.
    Menn har fått trent seg i mange tiår og det ser ut som om noen av dem aldri blir bedre filmskapere. Gi oss kvinner 5 år på baken så skal dere se at vi virkelig duger…..

  14. Nei, det tror jeg ikke. Men jeg vet at kvinner har det mye vanskeligere enn menn…. Jeg ønsker ikke at filmbransjen kun blir bedre for kvinner. Hvis vi hadde tatt godt vare på alle som jobbet med film i Norge så ville Norsk Film blitt en stor internasjonal industri. I tillegg ville det blitt verdens beste arbeidsplass! Det er opp til oss kvinner og dere menn. 🙂

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Pax – verre enn sitt rykte

Er det mer å si om Pax-affæren? Ja, mener dramaturg Eric Robert Magnusson.

Den norske spillefilmen PAX deiset i bakken og etterdønningene av eksplosjonen er blitt hørt land og strand rundt. Etterspillet er like dramatisk og spekket med detaljer om hva som gikk galt som en episode av Flyhavarikommisjonen. (Hadde bare filmen klart å være like spennende.) Her kappes lekmenn og kjentfolk om å synse høyest, men like høyt og like lavt vil de aldri komme som de 75 minuttene det tar å overleve flyturen som kaospilot og regissør Annette Sjursen tar oss med på.

Nikolaj Frobenius, tidligere filmkonsulent ved Norsk Filminstitutt (NFI) som ga filmen luft under vingene, angrer som en hund, og det med rette, på at han ga filmen 10 millioner kroner i statsstøtte. Han hevder nå, fire år senere, at han var utsatt for et press om å kvotere inn kvinner selv om de kunstnerisk sett ikke holdt mål, og videre at hvis regissør Annette Sjursen hadde vært mann, kunne hun sett langt etter de pengene. Men er filmen virkelig så ille som "alle" vil ha det til?

Svaret er ja – den er faktisk verre. Hadde regissøren vært pilot så hadde jeg skrevet denne kronikken fra det hinsidige. Heldigvis var det bare fiksjon (ikke at jeg noensinne glemte det der jeg satt og lurte på om også vi publikummere, lik skuespillerne i filmen, kunne få oksygenmasker til å gjemme ansiktene våre i).

Kort fortalt, for dere som ennå ikke har sett den, og det er vel ca. firemillioner-nihundreognittentusen-tohundre nordmenn som ikke har gjort, så handler filmen om en brokete forsamling eksentrikere, nonner og nevrotikere på et fly mellom Arlanda og Gardermoen, og som opplever at den ene flymotoren streiker. Det ser ut til å gå mot undergangen for våre helter, og i denne nær døden-opplevelsen faller alle brikker på plass.

Hvem gidder å krangle om oppvasken når man likevel skal lide en pinefull død om ca. 10 min.? Ikke jeg i hvert fall, og heller ikke filmens hovedpersoner som ser lyset i det de går inn for landing på den norske jord. (Jeg for min del pleier kun å se tåke når jeg lander på Gardermoen). Som dramatisk momentum fungerer flystyrten ikke. For meg kunne handlingen like gjerne ha utspilt seg i baksetet på en taxi. Vi vet at taxameteret har tikket en lang stund nå, og som medpassasjer er jeg usikker på hvem som bør ta regninga. Filmen ble tildelt støtte i 2007 og vi kan si med sikkerhet at taxameteret har tikket siden den gang. Hvis den går i fire år, blir det 32 millioner kroner da?

Det kan kanskje Finn Gjerdrum og Stein B. Kvae svare på, filmens produsenter. De har gjort seg landskjente ved å selge inn filmen for mer enn 20 millioner til investorer (etter at de fikk 10 mill. av Norsk Filminstitutt) samtidig som vi nå vet at de selv ikke hadde noe tro på filmen. Dette har Finn Gjerdrum selv uttalt i i et brev til NFI publisert i Aftenposten 31.03.11. Men hvordan stanse et fly som forlengst har taxet seg frem til rullebanen og holder så høy hastighet at de har nådd point of no return, men ennå ikke fått kunstnerisk luft under vingene? Flyet må altså lette, eller på dette tidspunktet: se seg selv som en ny episode av Flyhavarikommisjonen. Dette var Finn Gjerdrums hodepine. Han trodde ikke lenger på filmen, men NFI’s støtteordninger tillater ikke at man bryter av en produksjon uten å tilbakebetale hele støttebeløpet. Det tok de seg ikke råd til. I stedet melket de intetanende investorer for enda 20 millioner slik at skuespillet til slutt kunne finne sin ende. Redelig? Kanskje redelig nok i en bransje som ikke bare skal levere severdig film, men også sikre egne arbeidsplasser.

Jeg sier meg enig med Thomas Stenderup, dekan ved filmskolen i Lillehammer, at filmordningen må følge opp i før-produksjonen, slik at produsent, regissør og manusforfatter blir nødt til å avklare mye mer på forhånd før de lager filmen. Hvis avklaringen ikke er tilfredstillende så kan produksjonen avlyses uten at produksjonsselskapet må tilbakebetale hele støttebeløpet. For å få til dette må NFI forandre retningslinjene sine. Det er dette som må til hvis vi vil unngå kaospiloter av nevnte sort. En annen kaospilot på denne ferden var utøvende produsent Peter Bøe, tidligere filmkonsulent ved NFI. Jeg håper at dette ikke har spilt inn på tildelingen av fondsmidlene. Så er det nevnt.

 

Nikolaj Frobenius satser altså ikke på å få jobb ved NFI ved å komme ut med synspunktene sine på denne måten. Hans Twitter-melding må i det henseende være verdens mest elendige jobbsøknad. At han er ved sine meningers mot kan likevel ingen ta fra ham. Debatten som har startet med ham er høyst nødvendig, men Ivar Køhn, som er avdelingsdirektør for utvikling og produksjon i NFI, har et poeng når han i sitt innlegg i Dagbladet 29.03.11 skriver at enhver søker til Filmfondet må kunne stole på konsulentens integritet og lojalitet også etter at konsulentens engasjement ved NFI opphører. Kampen Nikolaj Frobenius nå kjemper skulle han tatt den gang han faktisk var betalt for å endre de forhold han nå kritiserer.

Men hvor ble det av Lars Saabye Christensen i alt mylderet? Det virker som om han ikke kom med på denne flighten. Jeg har grunn til å tro at regissøren har støpt Lars Saabye Christensen om til bronse og satt ham i hagen sin. Hvis Nikolaj Frobenius har rett i sine anklager om at regissøren har forandret manuset til det ugjenkjennelige, ja til og med rasert det, så er det grunner til å tro at Annette Sjursen synes hun har mer bruk for en hagenisse til å hvile øynene på, enn innsatsen fra en av landets fremste forfattere som kunne ha brakt manuset hennes opp til et begripelig nivå.

Eric Robert Magnusson, dramaturg
 

15 Responses to Pax – verre enn sitt rykte

  1. Norge har i flere tiår kastet bort millioner av kroner på dårlige norske filmer som har vært skapt av Menn…….
    Filmer som ingen ville se. Det er bare å studere den norske filmhistorien.

  2. Så det var på høy tid at vi spølte bort enda noen millioner på en enda dårligere film laget av en kvinne, som enda færre vil se?

  3. Det er urettferdig at norske kvinner må være perfekte i alt de gjør.
    Når menn i flere tiår får undertrykke kvinner i tillegg til at de kan lage middelmådig film. Holdningen vi ser viser at norske mannlige filmskapere har en god vei å gå …. Knut Erik Jensen tok all ære når det var hans kvinnelige fotograf som fikk fram visjonen hans. Det norske folk elsket de mannlige korgutta, men det var en kvinne som som skulle hatt en stor del av æren. Slik har norske mannlige filmskapere holdt på i flere tiår. Må for all del ikke være raus…. med kvinner.

  4. Ja, det er jo en kjent sak at mannlige dokumentarfilmfotografer blir båret frem på gullstol når filmene de er delaktige i gjør suksess. Blir litt lei jeg, av alle portrettintervjuene med mannlige dokumentarfilmfotografer i Dagbladet Magasinet.

  5. Det merkelige er at hvis jeg snakker med Internasjonale Mannlige Filmskapere fra Hollywood, Japan, England osv, så møter jeg aldri denne holdningen som norske mannlige filmskapere viser 🙂

  6. Et innlegg som forsøker å se Pax-saken i perspektiv. «Verdens mest elendige jobbsøknad» handlet naturligvis ikke om å rakke ned på en kvinnelig regissør. (Jeg har den største respekt for alle kvinnelige regissører, men nå gidder jeg ikke gjenta det lenger.) Poenget var – som Magnusson skriver å diskutere to ting: 1. Konsulentordningen. Den fungerer pr i dag i beste fall svært mangelfullt. Det bør være mulig å revudere den og i hvert fall diskutere den hensilktsmessighet. Personlig mener jeg ordningen bør forkastes, fordi den holder norsk film nede i et symbiotisk avhengighetsforhold til et paternalsk virkemiddelapparat som er utdatert og tungrodd og byråkratisk. 2. Manusforfatterens posisjon er pr i dag betydelig svekket. Mens produsentene og regissørene kjemper om definisjonsmakt i filmbransjen, er manusforfatterne i stor grad satt på sidelinjen. Pax-saken viser dette i ekstrem grad. Her ble et svært godt manuskript rasert til det ugjenkjennelige. det spiller i grunnen ingen rolle hvem som skrev manuset – om det var en mann eller kvinne eller hvilket kjønn regissøren hadde. Poenget er: Dialogen var ugjenkjennelig. Filmens innhold var ugjenkjennelig.

    Den norske filmbransen har vært notorisk redde for diskusjon, men jeg ser det som et positivt tegn at det de siste månedene har vært større takhøyde og flere sterke innlegg i denne debatten.

  7. Pax debatten har vært alt annet enn konstruktiv. Respekt
    er noe som vises i ord og handlinger. Man kan ikke servere slike nedlatende kommentarer om en filmregissør og deretter påstå at man har respekt for kvinnelige regissører. Tror mennene som har uttalt seg om Pax produksjonen ville valgt helt andre ord om filmen hadde en mannlig regissør….. Kanskje de ikke hadde sagt noe i det hele tatt 🙂

  8. Det er nettopp denne typen mistenkeliggjøring som har avsporet debatten – det er i grunnen sinnsykt tendensiøst å påstå at den negative responsen ifht Pax skyldes at regissøren er kvinne. Filmen ville vært nøyaktig like dårlig om regissøren var en mann – naturligvis – men det virker som overstående debattant nekter å innse dette: En likestilt tilnærming vil også si at det må være lov å si i fra selv om en utøver er kvinne. Skulle jeg ha latt være med å si i fra om Pax-saken fordi regissøren var en kvinne? Ville det vært mer respektfullt? Overhodet ikke, og tvert i mot. Dette er den politiske korrekthetens klamme hånd: Enkelte ytringer er forbudte fordi de tilsynelatende strider mot det kjønnspolitisk korrekte, og da er det fritt fram for å deskreditere person istedet for å argumentere på sak. Pax-skandalen har vært gjennomsyret av denne typen retoriske virkemidler. Men det er ikke ok argumentasjonsteknikk å mistnekliggjøre motstander å si som overstående «jeg tror» mennene som har uttalt seg ville valgt helt andre ord om filmen hadde hatt en mannlig regissør. Det er helt feil, og det er virkeligheten snudd på hodet. Over og ut.

  9. En saksopplystning – siden Lars Saabye ettersprørres – jeg hørte ham i et intervju på Kulturnytt. Der sa han at han ikke forsto hvorfor Pax ble så unisont slakta og at han heller ikke forsto hvorfor Sjursen sto alene i gapestokken. Slik jeg forsto ham var han tydelig på at dette manuset også var hans ansvar.

  10. Hvorfor en slik skadefrohet i artikkelen? Hvorfor si alt dette nå, når det meste er utdebattert? Hvorfor prøve å lage konflikt rundt LSC-rolle, som i flere år har samarbeidet med Pax-regissøren? Hvorfor kan ikke alle som «kommenterer» skrive under eget navn, istedenfor «kvinnelig regissør», «mannlig regissør»? Hvis man vil mene noe, får man si det under eget navn.

  11. Vil gjerne ha støtte til neste prosjekt, derfor bruker jeg ikke mitt navn i denne debatten. Ser at mange menn lager dårlige filmer, og blir skrytt opp i skyene. Ser at kvinners filmarbeid blir mer usaklig debattert. Likestilling og gjensidig respekt mellom kvinner og menn i filmbransjen er en myte. Filmbransjen ligger 50 år etter de fleste andre yrkesgruppene i Norge i likestillingsutvikling.

  12. Kommentar til Nikolaj Frobenius…. Hvis damene i filmyrket hadde det strålende og ble tatt godt vare på… Tror du de da ville klaget? Nei, da hadde dere fått skryt mine herrer. Men slik er det ikke i dag… Vi sier ifra fordi vi vil endre filmbransjen til det bedre…. 🙂

  13. Til alle som ønsker å få de kvinnelige filmarbeiderne opp og fram….. kjøp filmene deres og se filmene deres på kino.
    Menn har fått trent seg i mange tiår og det ser ut som om noen av dem aldri blir bedre filmskapere. Gi oss kvinner 5 år på baken så skal dere se at vi virkelig duger…..

  14. Nei, det tror jeg ikke. Men jeg vet at kvinner har det mye vanskeligere enn menn…. Jeg ønsker ikke at filmbransjen kun blir bedre for kvinner. Hvis vi hadde tatt godt vare på alle som jobbet med film i Norge så ville Norsk Film blitt en stor internasjonal industri. I tillegg ville det blitt verdens beste arbeidsplass! Det er opp til oss kvinner og dere menn. 🙂

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY