Det er ti år siden de første norske soldatene ble utplassert i Afghanistan. Men fortsatt hersker det mye uvitenhet om hva soldatenes engasjement i realiteten innebærer. Den norske dokumentarserien Krigens pris, som har premiere på TV2 denne uken, har som mål å avmystifisere den norske krigføringen. Sammen med de erfarne journalistene Fredrik Græsvik, Øystein Bogen og Odd Isungset skildrer produsent Flimmer Film henholdsvis forløpet, krigshandlingene og krigens omkostninger. Ambisjonen har ifølge Lars Løge i Flimmer Film vært å skape en journalistisk og filmatisk sterk historie – slik den mest omfattende operasjonen norske styrker har deltatt i etter Annen verdenskrig nødvendigvis må kreve. Prosjektet har sitt utspring i det samarbeidet Flimmer Film hadde med Øystein Bogen og TV2 på Piratjegerne, en dokumentar om Nato-operasjonen rettet mot de somaliske piratene i Adenbukten.

– Det var i den forbindelsen Øystein Bogen kom inn på det faktum at vi nærmet oss ti år siden norske styrker ble utplassert i Afghanistan. Så vi satte oss sammen, Bogen, Fredrik Græsvik, Odd Isungset og jeg, og spurte hverandre hva vi savnet i forhold til informasjon om den norske krigføringen i Afghanistan. Vi kom fram til at det var forbausende lite av dekningen som handlet om hvorfor vi er der og måten vi utøver oppdraget på. Hva har vi holdt på med i ti år?

De tre episoderegissørene har forskjellig tilnærming.

– Mens Bogen jobbet mye mer med manus når han gjør rede for det politiske spillet som førte oss inn i krigen, har Græsvik vært ute i fronten sammen med soldatene. Han hadde vært der en stund allerede, som den første tv-reporteren som fikk være med de norske soldatene.

 NY NORSK ÅPENHET

I den danske dokumentaren Armadillo utsetter filmskaperne seg for nesten sjokkerende farlige situasjoner. Løge fremhever de norske journalistenes solide erfaring som avgjørende for at de har lykkes med et så krevende prosjekt. Under en av sine foregående turer til Afghanistan ble Græsvik beskutt, og den kjente TV2-reporteren mener det ikke lenger er mulig å bevege seg på egen hånd. Man må være ”embedded”, det vil si å være med soldatene ute i felten.

– Vi har fått følge de avdelingene vi ønsket å følge ute i felten. Jeg har så langt ikke opplevd å bli nektet å filme noe. Men når soldatene havnet i kamp, var det ingen retrettmuligheter for oss. Det lå nedfelt i avtalen med forsvaret: Når vi først ble med ut, så må vi regne med å utsettes for de samme farene som soldatene.

I likhet med filmskaperne bak Armadillo og NRK-serien Norge i krig – oppdrag Afghanistan har de opplevd en åpenhet fra det norske forsvaret som ikke eksisterte i samme grad for inntil halvannet år siden.

– Jeg var med de danske styrkene i den utsatte Helmand-provinsen for tre år siden. Den gangen møtte jeg en åpenhet som var større enn den jeg møtte fra det norske forsvaret. Jeg har vært mye med amerikanerne i Irak, og min erfaring er at når du først får være med ute i felten, så blir det umulig for dem å sile informasjonen underveis, og det er heller ikke noe de forsøker å gjøre. Amerikanske soldater var faktisk langt mer åpne enn de norske soldatene var på det tidspunktet.

– Tidligere var det slik at vi fikk intervjue soldatene først etter at de var kommet tilbake fra kamp. Og da fikk vi jo bare soldatenes versjon av hva som hadde skjedd. Men i april i fjor var jeg med de norske soldatene en måneds tid i Afghanistan. De satte ingen krav utover det man kan forvente, som at vi ikke skal filme kartene med oversikt over hvor styrkene befinner seg, hvor mange de er, osv. Det var ingen begrensninger på hvem vi fikk være med.

 BEHOVET FOR ANERKJENNELSE

Under oppholdet hos de norske styrkene i april i fjor opplevde Græsvik at de ble beskutt en rekke ganger. Og han merket den gangen en indignasjon hos soldatene over at de ble ignorert hjemme – noe som har endret seg med det siste årets større fokus på konflikten i norsk offentlighet.

– Da en norsk soldat ble drept, kom flere soldater bort til meg og spurte hvorfor vi ikke viste mer av hvordan det var. De sa de fortalte om sine opplevelser til familie og venner, men opplevde at de ikke ble trodd, fordi ingen hadde sett noe av det på tv. De ønsker selvsagt å bli sett og anerkjent for det de gjør, men opplevde at det motsatte var tilfelle.

Græsvik understreker at man som reporter på forhånd må bestemme seg for hvor langt man er villig til å gå. Som erfaren krigsreporter er han inneforstått med de farene han utsetter seg for.

– Det finnes historier det er verd å utsette seg for fare for. De norske soldatenes krigføring i Afghanistan er det viktig at norsk offentlighet får vite mer om. Jeg blir ofte provosert av redaktører og journalister hjemme i Norge som sier at det ikke finnes historier det er verd å risikere livet for, når det er nettopp hva vi gjør ute felten.

– På siste turen med de norske styrkene ble vi beskutt mens vi satt inne i en pansret vogn. Vi så ikke hvor skytingen kom fra, men jeg valgte å stikke hodet opp og filme med kamera. Jeg er ikke med for å sitte så trygt som mulig inne i en pansret vogn, min jobb er å dokumentere det som skjer på best mulig måte. Men vi risikerer livet innenfor visse rammer – vi har på oss hjelm og skuddsikker vest.

 VANSKELIGERE ARBEIDSFORHOLD

En periode kunne tv-reportere og dokumentarfilmskapere bevege seg ganske fritt i Afghanistan, forteller Græsvik. Men arbeidsforholdene har endret seg radikalt.

– I 2005 kunne vi kjøre rundt på egen hånd, det kan vi ikke dag – i hvert fall ikke vestlige journalister. Vi har ikke samme tilgang til andre kilder. Du kan ikke bare dra inn i Taliban-kontrollert område, det viser jo tilfellet med Pål Refsdal. Det er mye mer komplisert rent sikkerhetsmessig å jobbe der, og det blir bare vanskeligere.

I Armadillo ser vi hvordan sivilbefolkningen havner i skvis mellom de danske styrkene og Taliban, og mange liv går tapt. Græsvik understreker at det området de norske styrkene opererer i, ikke har vært like utsatt, men at forholdene begynner å likne.

– De danske styrkene opererer i et område der Taliban har sterk støtte i sivilbefolkningen. Trefningene har vært mer sporadiske der de norske styrkene befinner seg, men det endrer seg fort. De angripes som regel gjennom bakhold i dalfører, og da er det sjelden sivilbefolkning i nærheten. Selv om det er soldatene vi følger, er de siviles skjebne selvsagt en viktig del av bildet.

NORGE – EN FREDSNASJON?

Krigen i Afghanistan har så langt kostet 10 norske soldater livet. Odd Isungset har ansvaret for den siste filmen, om krigens omkostninger. Hvordan ser soldatene på oppdraget i ettertid, hvordan lever de videre, og hva med de pårørende?

– Norge er jo en fredsnasjon, vi driver ikke med den slags. Det å ta et liv er en ekstrem psykisk belastning. I det sivile liv er vi lært opp til at det er den mest alvorlige kriminelle handlingen man kan begå.

Isungset opplever det som veldig varierende hvordan soldatene ser tilbake på oppdraget i ettertid.

– Danskene kom i gang med denne prosessen med å vurdere ettervirkningene før Norge. Da jeg så Armadillo på kino i Danmark la jeg merke til at mange som satt i salen selv hadde vært i Afghanistan som soldater, det var også pårørende der som for første gang fikk se hvordan krigen arter seg. Jeg tror alle som har vært ute i slike oppdrag, kommer tilbake til en virkelighet der svært få er i nærheten av å forstå hva soldatene har vært med på.

Krigens pris har et ambisiøst spenn: fra det politiske spillet til krigføringen og så ettervirkningene. Isungset har også et overordnet ansvar for helheten i de tre filmene. Han forteller at det har vært en utfordring å få finansiert prosjektet.

– Jeg synes prosjektet berører viktige kulturpolitiske og filmpolitiske spørsmål. Det finnes i dag få muligheter til å få finansiert så krevende prosjekter. I realiteten sitter vi igjen med Fritt Ord, NFI, regionale filmsentre (i dette tilfellet Vestnorsk filmsenter) og kringkaster. Men dette prosjektet koster like mye som det norske samfunnet svir av på få timer i Afghanistan. Dette er en helt spesiell hendelse i norsk moderne historie som bør dokumenteres, både for samtiden og ettertiden, slik jeg ser det. Om vi ikke møter den utfordringen, hva skal vi da med den norske satsingen på dokumentarfilm?

Krigens pris skal sendes i Dokument 2 på TV 2 de tre kommende onsdagene. Den første filmen, «Makt og Avmakt», regissert av TV 2-journalist Øystein Bogen, sendes førstkommende onsdag kl. 21.40. Den andre filmen «Den harde veien ut» er regissert av TV 2-journalist Fredrik Græsvik og sendes onsdag 23. november. Dokumentarserien avsluttes onsdag 30. november med filmen «Krigens pris», som er regissert av Odd Isungset.