Robsahm var tidlig ute og kontret pressens uttalelser med forsikring om dette sannsynligvis ville bli det beste året for norsk film noensinne. Det har vist seg korrekt med nesten 25 % markedsandel innenlands, stor suksess utenlands med deltagelse for Sykt lykkelig på Sundance Film Festival og Berlin International Film Festival, manuspris til Få meg på for faen på Tribeca Film Festival, deltagelse i Cannes for Oslo 31. august og Trolljegeren som en av de mest sette utenlandske filmene i Storbritannia for tiden.

– Vi som jobber hos NFI har god oversikt over hvilke produksjoner som kommer, og hva som er forventet av disse. Det var derfor enkelt for meg å garantere at 2011 ville bli et veldig bra år. Jeg skulle ha mistet veldig mye gangsyn og teft hvis det viste seg å gå skikkelig ille, forteller Robsahm.

Både Dalan Vik og Robsahm er enige om at pressen var alt for tidlig ute med å generalisere over 2011 så tidlig som i april.

– Med en såpass liten produksjon som vi har her til lands er pressen oppsiktsvekkende tidlig ute med å etablere trender i inneværende filmår. Dette skjedde også for noen år tilbake da det ble laget flere lette komedier om unge menn, og pressen mente at dette var den eneste type film som ble produsert. Dette stemte selvsagt ikke, og er et eksempel på en unyansert debatt om noe som burde vært tatt mer seriøst. Og ikke minst mye senere på året når vi har større oversikt, forklarer Dalan Vik.

Robsahm forklarer at pressen tidligere faktisk har gjort dette senere på året, og allikevel tatt feil.

– Eksempelvis fikk vi en gang høre at vi var langt unna målet til Trond Giske i september, men det viste seg at det var årets siste måneder som sørget for at det ble et kjempeår. Når hele høsten gjenstår burde man innse at det rett og slett er alt for mye tid igjen, og fortsatt mange filmer som kommer, utdyper han.

Pressens dekning av norsk film er veldig polemisert, og arter seg som enten skandale eller hyllest. Dette er med på å strupe en konstruktiv debatt om norsk film mener de.

– Personlig hadde jeg god oversikt over filmåret 2011, og hadde ingen grunn til å dømme det overhodet. Men med bakgrunn fra en kulturredaksjon erfarer jeg at det letes etter vinklinger som kan skape litt temperatur på debatten. Ord som ”katastrofe” og ”skam” skaper debatt, selv om grunnlaget er fraværende. Det som går tapt i en slik vinkling er en innholdsdiskurs. Eksempelvis hadde Pax få publikummere, men dette var – kvaliteten satt til side – en type film jeg forventet at ikke ville trekke flere. Selv i land med potensielt flere publikummere, er det ikke sikkert Pax ville ha oppnådd større tall. Man kan ikke sammenligne filmer som Hodejegerne og Pax. Det er to vidt forskjellige filmer med divergerende publikumsgrupper, sier Dalan Vik.

Robsahm er enig i at negativisme er godt stoff, og savner en helhetstenkning fra pressen.

– Det å dømme og lage drama er helt vanlig hos pressen. Historisk har det vært legitimt å slakte norsk film, selv om dette nå ikke stemmer lenger. Det er ikke noe interessant oppslag at noe går ”greit”, eller ”som forventet”. Man kunne ønske at spesielt skribenter som har film som hovedfelt ville gå inn for et personlig kunnskapsløft. Spesielt å tilegne seg en evne til å se helheten, og ikke kun bruddstykker. Allerede nå ser jeg for meg overskriftene i 2012. Det blir et ”skuffende år sammenlignet med 2011.” Dette har med at det er færre av de store filmene, og færre filmer generelt, spår han.

NFI rapporterer at 2011 er et meget sterkt år innenlands med 23,4 % markedsandel så langt. Samtidig er dette trolig også norsk films aller beste år utenlands noensinne. Dalan Vik og Robsahm er ikke overrasket.

– Vi hadde forventninger om at Hodejegerne ville gjøre det bra i Danmark og Sverige. Dette har slått til i Danmark, og jeg har fortsatt tro på at det vil skje i Sverige. Suksessen er et resultat av en profesjonalisering av bransjen som har skjedd de siste 10-15 årene, og vi ser nå at det nytter å gi ekstra bevilgninger, skjerpe kravene til produsenter og satse på erfaring fremfor nye talenter hver gang. Lanseringskampanjene for norske filmer har også blitt veldig gode, og filmene når sitt intenderte publikum i mye større grad. Før var det ikke slik, er Robsahms kommentar.

Dalan Vik trekker også paralleller til en større profesjonalisering av bransjen.

– En markedsandel på oppunder 25 % og gode besøkstall hjemme er fantastisk, men det er klart at det er filmer som Hodejegerne og Max Manus som trekker publikum, og her er det ofte mindre oppslutning blant de filminteresserte. At det går så bra utenlands er gledelig, og har bakgrunn i flere ting. Det foreligger et proffere apparat nå kontra tidligere, som er med på å bære filmene ut. Da det ble klart at Hodejegerne hadde blitt solgt til utlandet under filmfestivalen i Haugesund, ble jeg umiddelbart spurt om dette ville hjelpe norsk film ”generelt”. Det er ikke slik at de distributørene som ønsker seg Hodejegerne også ønsker seg Oslo 31. august. At den rendyrkede sjangerfilmen gjør suksess i utlandet, slik vi ser Trolljegeren gjør nå, handler om at det eksotiske selger. Troll er så norskt som det kan få blitt. Fletter man dette inn i velkjente sjangerrammer, er det salgbart, oppsummerer hun.

På spørsmålet om dette er en av de bedre årene utenlands for norsk film salgsmessig, er Robsahm enig.

– Jeg vil tro det. Som John Jacobsen sier i siste utgave av Rushprint – han vet ikke om det er Veiviseren eller Trolljegeren som har gått best i utlandet. Dette fordi det er vanskelig å vite hvor bra Veiviseren gikk da det er problematisk å skaffe full oversikt over utlandet, og det var enda vanskeligere før. Og om det er Trolljegerne eller Hodejegerne som går best i dag vet vi ikke, men at det er en av de aller beste årene utenlands for norsk film noensinne er veldig sannsynlig. Vi har tidligere hatt stor suksess, men det har vært knyttet til enkeltfilmer. I år har vi flere. Det kan være at vi nærmer oss et gjennombrudd for norsk film internasjonalt. Det som gjenstår nå er å komme til hovedkonkurransen i Cannes. Eller en ny Oscar-nominasjon, da det har gått alt for lang tid sidens sist. Vi skal ikke undervurdere prestisje, avslutter han.

• Les også Audun Engelstads kommentar Har vi filmoffentligheten vi fortjener?