Er du en knuger eller deler?

 Jeg tror ikke deleren er et bedre menneske, og jeg tror det fins en knuger og en deler i alle. Men jeg er overbevist om at den ene har det verre enn den andre i film- og tv-bransjen, mener Arne Berggren.

I praksis fins det ingen faste jobber i film- og tv-bransjen. Det er en prosjektorientert verden. Selskaper varer nøyaktig like lenge som det fins produksjoner. I praksis avhenger det meste av hvem du kjenner, rett tid og rett sted og hvordan du agerer når scoringssjansene byr seg – hvis du i det hele tatt oppdager at du er alene med ballen et øyeblikk, da. Menneske-psyken er forunderlige greier, som vi vet. For at vi ikke alle skal bli sprut gærne og rave rundt i panikkangst, foregår det en kognitiv grovsortering oppi barken et sted – sånn at jeg stort sett opplever at min måte å oppleve verden på, er den objektivt riktige. Slik jeg ser det, ja, sånn er det, ganske enkelt. Terapeutenes jobb – Gud velsigne dem – er å forsiktig antyde at det kanskje fins andre måter å se det på.

 

Blant folk som jobber frilans i miljøer der man på et eller annet vis er avhengige av samarbeid, finner du to hovedstrategier: Man kan knuge eller dele. Knugeren er han eller hun som tviholder på sine egne muligheter og har vondt for å inkludere andre. Deleren er han eller hun som forteller ganske villig om det man driver med, inkluderer andre og er raus med å gi andre sjanser hvis man kan.

 

Problemet er bare at ingen vil se seg selv som en knuger. Og jeg opplever at de fleste jeg møter ser seg selv som relativt rause og inkluderende. Det ligger i den menneskelige psyken at man ikke ser seg selv som gjerrig. Det er først når du lar noen pirke litt i deg, eller når du føler deg redd, forbanna, lurt, skuffet, misunnelig, sveket eller bitter at du kan kjenne etter på ordentlig – er jeg dypest sett en knuger eller en deler?

          

Det som kjennetegner en deler er åpenhet. Når noen spør hva han driver med, forteller han. Deleren er på jakt etter nye prosjekter, samarbeidspartnere og idéer ustanselig. Om samtalen tar en ny og uventet retning, er deleren uredd for å spørre om dere ikke skal jobbe sammen en dag. La oss prates videre om dette, sier deleren.

           

Har du, i likhet med de fleste kreative mennesker, liten selvfølelse, vil du lett tenke at knugeren tror han eller hun er bedre enn deg. De fleste opplever knugere som litt bitre, som om verden er full av urettferdighet, og har du fått til noe, vil knugeren gi deg følelsen av at han ville gjort det bedre, hvis han hadde fått sjansen han fortjente. Knugeren hater egentlig ideen om nettverking eller at det lønner seg å kjenne noen. Knugeren venter på å bli oppdaget.

 

Knugeren tror det fins en perfekt og rettferdig verden der noen få utvalgte med talent blir løftet frem av noen andre. Knugeren tror ikke på, eller hater, tilfeldigheter og bekjentskaper. Knugeren er god til å gjennomskue alle andre enn seg selv. Knugeren venter på et eller annet, men merker ikke at tiden går. Det farlige med knuging er mangelen på luft. Man ser ikke at den geniale ideen har krepert i skuffen, man mangler erfaring for at gode idéer ikke er noe som helst verdt før den når en mottaker.

 

Knugermentalitet kan være rare greier. En knuger kan utbryte at nå er det min tur, eller at han deler jo aldri med meg, så hvorfor skal jeg dele med ham? Jeg husker en jente i parallellklassen som ringte meg en sen fredagskveld på videregående. Jeg har fest, skrek hun i røret, og du er faen ikke invitert, for jeg blir aldri invitert til deg! Det rare var ikke at jeg ikke visste hvem hun var, men at jeg aldri hadde hatt noen spennende fest å ekskludere folk fra. Knugeren er ikke nødvendigvis gjerrig. Det er også ofte en slags redsel for å gi fra seg kontrollen. Knugeren har dårlig erfaring med å dele, og var gjerne den i ungeflokken som måtte greie seg med restene.

           

Det fins mange grunner til å dele, og deleren er ikke nødvendigvis noe rausere enn knugeren. Man deler som oftest fordi man har erfart eller regner med at det lønner seg på sikt. Jo mer du gir, desto mer får du, tenker deleren. Det kan hende man synes man deler, fordi man liker å plapre om seg selv og sitt. Kan hende man deler fordi man rett og slett trenger hjelp. På samme måte som det fins ulike grunner til å knuge. Man knuger på sine egne prosjekter, fordi man er redd for konkurranse. Man knuger på sine egne prosjekter fordi man synes at det sannelig er på tide at man selv fikk sjansen fullt og helt. Eller man knuger fordi man ikke vet bedre. Man vet kanskje ikke engang at man knuger. Man tror man deler.

             

Jeg tror ikke deleren er et bedre menneske enn knugeren, og jeg tror det fins en knuger og en deler i alle mennesker. Men jeg er overbevist om at knugeren har det vondt i film- og tv-bransjen. Det er vondt å være gjerrig, men ingen er gjerrig om man ikke trodde det lønte seg. Svært få ser seg selv som gjerrig, heller. Men du vet omtrent hvordan du har det for tiden. Er du glad og fornøyd? Koser du deg med det du gjør? Knuging er slitsomt, det gjør vondt. Deling er en god følelse.

           

Jeg tror man må trene seg på være en deler, dels fordi jeg forbinder det med noen av de fineste sidene ved mennesket, men også fordi kreativitet har med raushet å gjøre. Jeg er overbevist om at man må nedkjempe knugeren i seg, og det skulle ikke forundre meg om Matteus-evangeliet innerst inne handler om Knugerne. Jesus var en klar deler. Hitler var en knuger.

           

Jeg snakket med en av tv-bransjens flinkeste menn for en stund siden. Jeg ville ha hans hjelp og henvendte meg utfra hemningsløs egennytte. Da vi skulle si farvel, så han på meg, litt blank i øynene. Tusen takk for at du spurte meg, akkurat nå, sa han. – Det var nettopp det jeg trengte. To dager senere mailet han meg med en strøtanke og et forslag som åpnet tre nye dører. Er jeg en knuger eller deler?

           

Noen spørsmål man kan stille seg selv når man lurer på om man er en knuger eller en deler:

 

* Har jeg noe som helst å dele med andre?

* Skylder jeg noen noe og har jeg en mulighet nå til å dele med en som tidligere har delt med meg?

* Er det noen som trenger min hjelp, noen med talent som kunne ha nytte av å få være med når jeg nå har fått sjansen?

* Er det en grunn til at jeg ikke ble inkludert denne gangen?

* Har jeg en tanke eller en idé jeg kunne vinne på å lufte med noen som det på sikt kunne vært spennende å jobbe med?

* Kan det hende at han eller hun faktisk trenger min hjelp?

* Kan det hende at prosjektet jeg synes er altfor lite til å inkludere noen, allikevel kunne vunnet på å luftes med noen andre?

* Kanskje det ikke er så farlig å snakke om prosjektet? Kanskje jeg ikke blir overkjørt og ranet likevel?

 

Ingen prosjekter er for store eller små til å deles. Det er delingen i seg selv, det at du inkluderer noen, som overvinner knugeren i deg. Det å spørre om hjelp, kan faktisk være å dele. Og det å hjelpe noen, kan være å knuge. Gjør du opp regnskap over hvor mye du fikk tilbake gjennom å dele, har du begynt å knuge. Det er som med tibetansk buddhisme, slik en munk forklarte det: Har du først begynt å spise et pinnsvin, må du spise alt. Eller: Har du først oppdaget knugeren i deg, er det kanskje ingen vei tilbake? Buddhistene sier at dersom du møter Buddha, så drep ham. Med det mener de at når du tror du har grepet om sannheten, har du i hvert fall ikke skjønt noen ting. Sånn er det kanskje også med knuging og deling? Er du sikker på at du deler, er du muligens en knuger?

 

 

Denne artikkelen står også på trykk i det nyeste nummeret av Rushprint.

 

Arne Berggren er forfatter, serieskaper og fast spaltist i magasinutgaven av Rushprint.

 

Les hans tidligere innlegg:

 

Den farlige dramaturgen

Velkommen til bakvendtland

Snobberi og kvalitet

Skikk og bruk for 27-åringer

Pitch 22

7 feil forfattere elsker å gjøre

 

Treme – enda en verdens beste serie?

 

8 tricks for produktivitet

Forbanna møkkascene!

Forfatteren som regissør

 

 Hvaler i Sør-Korea

Den norske dugnadsånden


 

 

 

4 kommentarer til Er du en knuger eller deler?

  1. Viktig, tidsriktig og bra bransjeinnspill, tar zen-strupetak på kinogjengere flest. Større variasjon og større enhet om kreativiteten kan bli det etterlengtede endringsresultatet om bare norsk filmbyråkrati tør… før det er forsent…
    mkh
    lasse

  2. alltid gøy med anonym ironi, lasse. men enhver artikkel handler ikke nødvendigvis om bransje og publikum.

  3. Om «norske illusjoners liksom» var et virkelig liv, ville de ikke være så håpløst trist, ARNE, men eie håp om liv etter siste forestilling !

    (lasse forekommer anonym; takket være en omtenksom kortfilmkonsulent gikk han bort i den 12′ endringsfugen: «DO or DIE-08»)

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Er du en knuger eller deler?

 Jeg tror ikke deleren er et bedre menneske, og jeg tror det fins en knuger og en deler i alle. Men jeg er overbevist om at den ene har det verre enn den andre i film- og tv-bransjen, mener Arne Berggren.

I praksis fins det ingen faste jobber i film- og tv-bransjen. Det er en prosjektorientert verden. Selskaper varer nøyaktig like lenge som det fins produksjoner. I praksis avhenger det meste av hvem du kjenner, rett tid og rett sted og hvordan du agerer når scoringssjansene byr seg – hvis du i det hele tatt oppdager at du er alene med ballen et øyeblikk, da. Menneske-psyken er forunderlige greier, som vi vet. For at vi ikke alle skal bli sprut gærne og rave rundt i panikkangst, foregår det en kognitiv grovsortering oppi barken et sted – sånn at jeg stort sett opplever at min måte å oppleve verden på, er den objektivt riktige. Slik jeg ser det, ja, sånn er det, ganske enkelt. Terapeutenes jobb – Gud velsigne dem – er å forsiktig antyde at det kanskje fins andre måter å se det på.

 

Blant folk som jobber frilans i miljøer der man på et eller annet vis er avhengige av samarbeid, finner du to hovedstrategier: Man kan knuge eller dele. Knugeren er han eller hun som tviholder på sine egne muligheter og har vondt for å inkludere andre. Deleren er han eller hun som forteller ganske villig om det man driver med, inkluderer andre og er raus med å gi andre sjanser hvis man kan.

 

Problemet er bare at ingen vil se seg selv som en knuger. Og jeg opplever at de fleste jeg møter ser seg selv som relativt rause og inkluderende. Det ligger i den menneskelige psyken at man ikke ser seg selv som gjerrig. Det er først når du lar noen pirke litt i deg, eller når du føler deg redd, forbanna, lurt, skuffet, misunnelig, sveket eller bitter at du kan kjenne etter på ordentlig – er jeg dypest sett en knuger eller en deler?

          

Det som kjennetegner en deler er åpenhet. Når noen spør hva han driver med, forteller han. Deleren er på jakt etter nye prosjekter, samarbeidspartnere og idéer ustanselig. Om samtalen tar en ny og uventet retning, er deleren uredd for å spørre om dere ikke skal jobbe sammen en dag. La oss prates videre om dette, sier deleren.

           

Har du, i likhet med de fleste kreative mennesker, liten selvfølelse, vil du lett tenke at knugeren tror han eller hun er bedre enn deg. De fleste opplever knugere som litt bitre, som om verden er full av urettferdighet, og har du fått til noe, vil knugeren gi deg følelsen av at han ville gjort det bedre, hvis han hadde fått sjansen han fortjente. Knugeren hater egentlig ideen om nettverking eller at det lønner seg å kjenne noen. Knugeren venter på å bli oppdaget.

 

Knugeren tror det fins en perfekt og rettferdig verden der noen få utvalgte med talent blir løftet frem av noen andre. Knugeren tror ikke på, eller hater, tilfeldigheter og bekjentskaper. Knugeren er god til å gjennomskue alle andre enn seg selv. Knugeren venter på et eller annet, men merker ikke at tiden går. Det farlige med knuging er mangelen på luft. Man ser ikke at den geniale ideen har krepert i skuffen, man mangler erfaring for at gode idéer ikke er noe som helst verdt før den når en mottaker.

 

Knugermentalitet kan være rare greier. En knuger kan utbryte at nå er det min tur, eller at han deler jo aldri med meg, så hvorfor skal jeg dele med ham? Jeg husker en jente i parallellklassen som ringte meg en sen fredagskveld på videregående. Jeg har fest, skrek hun i røret, og du er faen ikke invitert, for jeg blir aldri invitert til deg! Det rare var ikke at jeg ikke visste hvem hun var, men at jeg aldri hadde hatt noen spennende fest å ekskludere folk fra. Knugeren er ikke nødvendigvis gjerrig. Det er også ofte en slags redsel for å gi fra seg kontrollen. Knugeren har dårlig erfaring med å dele, og var gjerne den i ungeflokken som måtte greie seg med restene.

           

Det fins mange grunner til å dele, og deleren er ikke nødvendigvis noe rausere enn knugeren. Man deler som oftest fordi man har erfart eller regner med at det lønner seg på sikt. Jo mer du gir, desto mer får du, tenker deleren. Det kan hende man synes man deler, fordi man liker å plapre om seg selv og sitt. Kan hende man deler fordi man rett og slett trenger hjelp. På samme måte som det fins ulike grunner til å knuge. Man knuger på sine egne prosjekter, fordi man er redd for konkurranse. Man knuger på sine egne prosjekter fordi man synes at det sannelig er på tide at man selv fikk sjansen fullt og helt. Eller man knuger fordi man ikke vet bedre. Man vet kanskje ikke engang at man knuger. Man tror man deler.

             

Jeg tror ikke deleren er et bedre menneske enn knugeren, og jeg tror det fins en knuger og en deler i alle mennesker. Men jeg er overbevist om at knugeren har det vondt i film- og tv-bransjen. Det er vondt å være gjerrig, men ingen er gjerrig om man ikke trodde det lønte seg. Svært få ser seg selv som gjerrig, heller. Men du vet omtrent hvordan du har det for tiden. Er du glad og fornøyd? Koser du deg med det du gjør? Knuging er slitsomt, det gjør vondt. Deling er en god følelse.

           

Jeg tror man må trene seg på være en deler, dels fordi jeg forbinder det med noen av de fineste sidene ved mennesket, men også fordi kreativitet har med raushet å gjøre. Jeg er overbevist om at man må nedkjempe knugeren i seg, og det skulle ikke forundre meg om Matteus-evangeliet innerst inne handler om Knugerne. Jesus var en klar deler. Hitler var en knuger.

           

Jeg snakket med en av tv-bransjens flinkeste menn for en stund siden. Jeg ville ha hans hjelp og henvendte meg utfra hemningsløs egennytte. Da vi skulle si farvel, så han på meg, litt blank i øynene. Tusen takk for at du spurte meg, akkurat nå, sa han. – Det var nettopp det jeg trengte. To dager senere mailet han meg med en strøtanke og et forslag som åpnet tre nye dører. Er jeg en knuger eller deler?

           

Noen spørsmål man kan stille seg selv når man lurer på om man er en knuger eller en deler:

 

* Har jeg noe som helst å dele med andre?

* Skylder jeg noen noe og har jeg en mulighet nå til å dele med en som tidligere har delt med meg?

* Er det noen som trenger min hjelp, noen med talent som kunne ha nytte av å få være med når jeg nå har fått sjansen?

* Er det en grunn til at jeg ikke ble inkludert denne gangen?

* Har jeg en tanke eller en idé jeg kunne vinne på å lufte med noen som det på sikt kunne vært spennende å jobbe med?

* Kan det hende at han eller hun faktisk trenger min hjelp?

* Kan det hende at prosjektet jeg synes er altfor lite til å inkludere noen, allikevel kunne vunnet på å luftes med noen andre?

* Kanskje det ikke er så farlig å snakke om prosjektet? Kanskje jeg ikke blir overkjørt og ranet likevel?

 

Ingen prosjekter er for store eller små til å deles. Det er delingen i seg selv, det at du inkluderer noen, som overvinner knugeren i deg. Det å spørre om hjelp, kan faktisk være å dele. Og det å hjelpe noen, kan være å knuge. Gjør du opp regnskap over hvor mye du fikk tilbake gjennom å dele, har du begynt å knuge. Det er som med tibetansk buddhisme, slik en munk forklarte det: Har du først begynt å spise et pinnsvin, må du spise alt. Eller: Har du først oppdaget knugeren i deg, er det kanskje ingen vei tilbake? Buddhistene sier at dersom du møter Buddha, så drep ham. Med det mener de at når du tror du har grepet om sannheten, har du i hvert fall ikke skjønt noen ting. Sånn er det kanskje også med knuging og deling? Er du sikker på at du deler, er du muligens en knuger?

 

 

Denne artikkelen står også på trykk i det nyeste nummeret av Rushprint.

 

Arne Berggren er forfatter, serieskaper og fast spaltist i magasinutgaven av Rushprint.

 

Les hans tidligere innlegg:

 

Den farlige dramaturgen

Velkommen til bakvendtland

Snobberi og kvalitet

Skikk og bruk for 27-åringer

Pitch 22

7 feil forfattere elsker å gjøre

 

Treme – enda en verdens beste serie?

 

8 tricks for produktivitet

Forbanna møkkascene!

Forfatteren som regissør

 

 Hvaler i Sør-Korea

Den norske dugnadsånden


 

 

 

4 Responses to Er du en knuger eller deler?

  1. Viktig, tidsriktig og bra bransjeinnspill, tar zen-strupetak på kinogjengere flest. Større variasjon og større enhet om kreativiteten kan bli det etterlengtede endringsresultatet om bare norsk filmbyråkrati tør… før det er forsent…
    mkh
    lasse

  2. alltid gøy med anonym ironi, lasse. men enhver artikkel handler ikke nødvendigvis om bransje og publikum.

  3. Om «norske illusjoners liksom» var et virkelig liv, ville de ikke være så håpløst trist, ARNE, men eie håp om liv etter siste forestilling !

    (lasse forekommer anonym; takket være en omtenksom kortfilmkonsulent gikk han bort i den 12′ endringsfugen: «DO or DIE-08»)

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY