For et skapende menneske er kritikk og synsing noe av det mest irriterende som fins. Vi er avhengige av motstand, men vi hater det. Hvem som helst med lesebriller og som kan si Ibsens Ripsbusker etter fire glass gresk vin, er berettiget til å synse om manuset ditt, ser det ut som. Noen av dem kaller seg dramaturger. De gjør ofte større skade enn man aner.

Det er hakket verre i teatret enn det er i film- og tv-bransjen, det skal sies, og det til tross for at man skulle anta at dannelsesnivået hadde bygget seg opp siden Ibsen definerte moderne dramatikk. Der teaterdramaturgene, med noen få unntak, er uforløste dramatikere som tror Jon Fosse legitimerer ethvert poetisk tåkeprat som ikke skal noen vei, er film- og tv-bransjen i ferd med å bli befriende profesjonell, selv om du fortsatt kan komme langt ved å gjenta mantraet fra McKee-seminaret om at hovedpersonen din virker ganske passiv, altså – ja, de har begynt på si dette hos forlagene også, der helgekurs i dramaturgi kombinert med shopping i London har erstattet det som tidligere het litteraturvitenskap. I det hele tatt – dramaturgi er blitt mediebransjens nye buzzword, som i og for seg er en god ting, da slipper vi å høre ordet kreativitet og idémyldring fullt så ofte.

Dramaturgi er faktisk et fag. Man kan og må lese mye teori. Man må jobbe med mange, mange forfattere, og det er livsviktig at man faktisk forstår at dere forskjell på å skrive og lese. Jeg sier ikke at en dramaturg må ha skrevet manus som er blitt produsert, men det er klart at det hjelper. I tillegg må man man elske faget sitt. Skal du jobbe med film og tv, må du pinadø kjenne til de fleste teorier og modeller eller ha mye erfaring, litt mer enn en krøllete utgave av Syd Field fra begynnelsen av nittitallet. Skal du jobbe med tv-dramaturgi, må du elske tv-drama. Det holder ikke å ha sett en halv sesong Sopranos og litt Mad Men, du må ha fått med deg føkkings alt og vite forskjellen på The Shield og The Wire og The Unit. Vel, jeg overdriver litt her nå, men du skjønner hva jeg mener. Du bør ikke jobbe med teater hvis du aldri går i det. Sånn er det med tv-drama, også. Glem tre-akters-kurset ditt fra Filmutviklinga på nittitallet.

Den farligste dramaturgen du kommer ut for er hun (sjelden en han) som plager deg i måneder på synopsisstadiet. I en kvasistrukturell prosess tvinges du til å ha svar på absolutt alt det som selve skrivingen skal bringe frem. Denne typen dramaturg, som ikke forstå hva som er et dramatisk premiss og hva som kommer til underveis, har skremmende ofte vide fullmakter fra en eller annen sjef for kanalen, for avdelingen, for produksjonsselskapet eller teatersjefen. Når absolutt alle på Østlandet har fått synse og mene om synopsiset ditt, får du aller nådigst bevege deg videre, bare for å oppdage at bordet aldri fanger for denne typen dramaturg. Som dramaturg kan du tilsynelatende alltid ombestemme deg, du kan vingle og komme med nye påfunn og si at nå synes du skoen trykker litt her og neste gang er det der. Og dersom du overfor vingledramaturger stiller spørsmål med hva alle disse synopsisrundene var godt for, får du høre at du må være åpen for prosess. Det hviler noe zenbuddhistisk over svake dramaturger – de har et uklart svar for alt. På teatret finner du ofte en reptilvariant av dramaturg, som slikker teatersjefen opp mellom rumpeballene og sier noe annet til ham/henne enn til deg og motsatt. Det fins dramaturger som livnærer seg av den usikkerheten som oppstår mellom deg og beslutningstager. Og når stykket ditt tryner, eller seertallene stuper, kan du aldri regne med at dramaturgen tar ansvar. Når teksten din ble oppfattet som for tydelig eller for tåkete, toer dramaturgen sine hender i hjørnesofaen på sjefskontoret og med et trist uttrykk minner sjefen om at hva sa jeg.

Så har du følekonsulentene som ikke greier å skille mellom leseropplevelsen og struktur. Dersom noe er uklart, er de overbevist om at du som forfatter må gi ut mer og fortelle raskere. Dersom en karakter er ekkel, vil de gi vedkommende flere forsonende trekk. Dersom hovedpersonen er irriterende passiv, må du gjøre ham aktiv. Dersom noe er trist, må det bli sorgmuntert. Ja, nevnte jeg cineastene? De som vet litt om framing og klipping og som hadde VHS-kamera og var mer enn gjennomsnittlig aktive i filmklubben på hjemstedet? Ikke et vondt ord om filmklubber, men det er altså ingen utdannelse. Det kvalifiserer ikke for å arbeide profesjonelt med manusutvikling at du kan Citizen Kane utenat. Heldigvis og dessverre.

Vel, før jeg maler meg inn i hjørnet i overgangen til tredje akt og gjør dette til en selvutslettende tragedie der jeg overgir meg til kryssilden fra enhver dramaturg jeg møter de neste tre årene, skynder jeg meg å tilføye: Om jeg måtte velge ett eneste menneske å være sammen med på en øde øy, skal du ikke se bort i fra at det var en dramaturg. Kunne til og med vært en slem en. Så lenge de vet hva de driver med, kan de være giftige, sarkastiske – de kan økse meg ned og dra meg gjennom gørra. Dramaturgen gir deg The Call, eller enda verre, The Wake Up Call – den herlige kalddusjen du får når hun påpeker noe som virkelig er en svakhet du burde ha sett selv for flere måneder siden. Det fins norske dramaturger, ikke mange – kanskje to tre stykker som jeg vet om- som tar deg rolig i lanken og leder deg gjennom det sumplandskapet du har forvillet deg inn i. Med noen få ord får de deg til å se lyset. Med enkle grep viser de deg hvordan du kan rette opp hele byggverket. På en varsom måte introduserer de deg for nye måter å se arbeidet ditt på. I gode stunder oppleves det som en forelskelse. De jobber med deg fordi de tror på deg, ikke for å finne feilene, men bygge videre på det som faktisk funker. De er medskapere uten at det kjennes klamt ut. Jeg har møtt en dramaturg som ikke bare ryddet opp i manuskaoset mitt, men også ga meg verktøy til å strekke meg som menneske. Det fins dramaturger som gjennom en samtale løfter deg opp og viser hvordan det å skrive også er å leve.

Det er i det hele tatt ikke så dumt å være bevisst på hva teoretisk og strukturell input kan gjøre for å løfte eller ødelegge prosjektet ditt. Vær gjerne litt på vakt når noen snakker om at de skal sette noen lesere på manuset ditt. Spør hvem det er. Hva slags lesere. Avdekk premissene for dramaturgens arbeid. Dersom du går inn i en prosess med en dramaturg, er det viktig å vite hvilket mandat han eller hun har. Du bør alltid får føringen videre fra den som faktisk bestemmer. Og dramaturgen skal være såpass sikker at når vendepunkter og plot er lagt, må man kunne kjøre på. Er strukturen godkjent, skal det mye til – og da snakker vi om tid eller penger – før du skal finne deg i å stokke om på det enda en gang. Det er ikke noen vits å gå alle disse rundene med synops, treatment og outline hvis de som er med i prosessen ikke skjønner hva de faktisk godkjenner.

Og finner du en god dramaturg, bør du smiske, puse, skryte, kose og gjør hva som står i din makt for å knytte vedkommende til deg. Det er ikke bare regissører som skal komme med sitt hoff av faste medhjelpere. Teatrene og tv-kanalene vil i stadig større grad anse dramatikere som proffere om de også holder seg med en dramaturg. Det fins noen svært få gnistrende dramaturger i Norge, og det kommer flere. Jeg håper de blir rike og lykkelige og får leve lenge i landet.

Denne artikkelen står også på trykk i det nyeste nummeret av Rushprint.

Arne Berggren er forfatter, serieskaper og fast spaltist i magasinutgaven av Rushprint.

Les hans tidligere innlegg:

Velkommen til bakvendtland

Snobberi og kvalitet

Skikk og bruk for 27-åringer

Pitch 22

7 feil forfattere elsker å gjøre

Treme – enda en verdens beste serie?

8 tricks for produktivitet

Forbanna møkkascene!

Forfatteren som regissør

 Hvaler i Sør-Korea

Den norske dugnadsånden