Første gang jeg hørte en skuespiller gneldre at "Jeg spiller faen ikke en tilstand", forstod jeg ikke rekkevidden av det. Man skulle jo i grunnen tro at det var nettopp det de drev med – late som om man er sint, eller sjalu eller bitter eller redd.

Stanislavskij er en samlebetegnelse for alt som gjør det vrient med skuespillere. Skal du nærme deg drama i den ene eller andre tapningen, må du før eller siden forholde deg til regissøren og teaterpedagogen bak det som etter hvert utviklet seg til ulike varianter av method acting. Man burde absolutt ha lest en bok eller to av mannen, og han skal ikke alene ha skylden for antallet selvutnevnte guruer som har lappet og fikset på det han opprinnelig prediket. Det gjør det heller ikke lettere at han senere i livet visstnok tok avstand fra det han opprinnelig hevdet. De fleste yngre skuespillere fra teaterhøyskolen er drillet i en, for utenforstående, litt mystisk variant av Stanislavskij, og den er ikke skreddersydd for tv-drama, for å si det forsiktig.

Det fins hyllemetere skrevet om hvilke ord du bør bruke for å forklare skuespilleren hva du ønsker. Det er mulig det kan se enkelt ut å regissere en scene, men det er før du ser den gjennomsiktige hinnen som glir ned og slukker blikket til skuespilleren, bare fordi du valgte en type verb fremfor et annet. Det er en dødssynd å gå i dialog med skuespilleren og si nøyaktig hva du vil se. Hun må liksom finne det ut selv. Du skal helst ikke vise, heller. Ikke skal du etterlyse en effekt, du skal ikke gi resultatorientert regi og du må aldri si pass deg for ditt eller datt. Strengt tatt ender de fleste bøkene jeg har lest om emnet opp med det klare tipset om å si minst mulig, bare spørre om skuespilleren har noen forslag selv. Få så mange forslag på bordet og sats på at det kommer noe som virker ålreit, da kjører du på med positiv forsterkning. Omtrent som i førskolen, der altså. Jeg kan dessverre ikke si hvem som sa det, men det var en av Danmarks mest erfarne regissører, en kvinne som selv var skuespillerutdannet – og som over en gin tonic innrømmet at hun hatet all dilldallet og bare hadde endt opp med å si gå dit og så dit før du ender der og spill fortere eller saktere, for som hun sa – enten kan de spille eller så kan de simpelthen ikke, og da hjelper det ikke hva du enn sier.

Min regierfaring er hverken lang eller spesielt dyp, men det tar ikke lang tid før du oppdager dette generasjonskiftet blant dem. De over femti har en annen tilnærming enn de under tredve. De over femti betviler svært sjelden teksten din. De spør hva du har ment, de lurer på hva som skjedde før scenen begynte, de lurer på hvorfor karakteren sier det ene fremfor det andre. Men de bruker ikke lang tid på hva de selv ville sagt i samme situasjon. Der er de som hund og katt, de eldre og de yngre. En ung skuespiller kan ringe deg bekymret midt på natten, gjerne etter å ha drukket, for å improvisere frem nye ideer. De tar ikke fem øre for å stille på leseprøven med tre-fire sider ny tekst som de har skrevet selv. Jeg er av typen som litt for ofte vil virke kul og fleksibel, og ingen ting er bedre enn når kjente skuespillere sier at fy fela, du er fleksibel du, Arne! Men ingenting er verre enn når du sitter og ser din egen scene i klipperommet, og de spiller så spontant og naturlig, mens dialogen er totalt troverdig og uten snev av det teatralske alle er så redde for – det handler bare ikke om noen ting. Fordi skuespilleren ikke spiller noe vi kan forstå hva er. Vi ser ingen… eh, tilstand. Vi ser at karakteren har det veldig, veldig naturlig, men vi aner i grunnen ikke om han er sint, sjalu, grådig, redd eller bitter – langt mindre fornemmer vi når det går fra det ene til noe annet. Forfattere er blitt lært opp til at tilstand og regiinstruksjoner ikke hører hjemme i manus, vi skal jo ikke gjøre jobben for regissøren, og han skal ikke gjøre jobben til skuespilleren. Men noen må gjøre den. Når heller ikke regissøren tør å etterlyse noe dønn konkret på vegne av den som sitter hjemme i sofaen og ser på, og skuespilleren selv går rundt og leter etter motivasjon og emosjonelle minner fra barndommen, er det ikke rart det blir tåkete. Jeg ser etter signaler, sa en skuespiller til meg. En annen forklarte meg at han leter etter tegn og objekter. Flott, bruk hva som helst for vår del, så lenge seerne skjønner at du er sjalu.

For å feie for egen dør, vil jeg hevde at svært få manus gir skuespillerne den maten de er ute etter. Vi ender opp med scener som handler om altfor mye, og vi tror vi har løst koden om vi kan forklare alle hva som er karakterens wants og needs. Dette med motivasjon rir norske leseprøver som en mare. Noen skuespillere blir dopa av å snakke om undertekst og ulike varianter av motivasjoner. I større grad burde forfattere møte på leseprøvene med tusj der vi viser nøyaktig hvor de emosjonelle vendepunktene finner sted i scenen. Vi bør venne oss til at scener skal ha akkurat det som gjentas og gjentas i lærebøkene – en begynnelse, et midtpunkt og en slutt. De skal helst handle om én ting og det skal være krystallklart for alle hvem som driver og hvem blir drevet underveis. I samarbeide med skuespillere soser vi bort materialet på slappe leseprøver som altfor ofte handler om ordvalg i stedet for dramatikk. Når noen sier at jeg ville ikke sagt det slik eller at sånn er ikke min karakter, er det på tide med en time-out. Og det er her jeg mener å se en helt spesiell kvalitet hos de eldre. De behandler noen ganger den slappeste tekst som om det var Shakespeare. Som om hvert eneste ord er signifikant og fullt av mening. De tar som utgangspunkt at teksten er god. Om de famler, er det bare fordi de ikke forstår tekstens rekkevidde. Naturligvis vet de forskjellen på Berggren og Shakespeare. Selvfølgelig vet de at nitti prosent av det de får i hendene er slapt og meningsløst . Men det er som om de også vet at det er mer effektivt og produktivt å bryne seg mot teksten. En svak tekst kan tvinge frem noe uventet. Jeg hørte Bentein Baardson rope til en ung skuespiller: "Det står et komma der for pokker, bruk det!" Det var min tekst og jeg er svak på kommaregler, for å si det sånn. For scenekunstnere er teksten vesentlig helligere enn innen norsk tv-drama der den anses som råstoff.

Se på Sam Neill i piloten på The Tudors – han står i bakgrunnen og spiller sjalu som skifter til redd som skifter til grådig som ender i begjær. Det er ekstremt teknisk, effektiv og presist. Norsk tv-drama er gjerne én tilstand pr. scene og med noe som blir hengende i luften i utgangen. Det er uklare emosjonelle vendepunkter. Det er rett og slett ikke teatralsk nok, ikke villet, ikke kirurgisk – og vi har alle litt av skylden, forfattere, regissører og skuespillere.

Kunne vi forene de eldres enorme presisjon og forståelse av tekst, deres ydmykhet og erfaring – med den yngre generasjonens lekenhet og evnene til å improvisere og være i en situasjon? Kunne vi få bort all upresis t-banemumling og lav stil? Kunne vi skrive presise manus, slik at ikke leseprøver og tiden på settet går med til å diskutere hva faen denne scenen handler om egentlig, ville vi ha kommet mye lenger på kort tid.

Denne artikkelen står også på trykk i det nyeste nummeret av Rushprint.

Arne Berggren er forfatter, serieskaper og fast spaltist i magasinutgaven av Rushprint.

Les hans tidligere innlegg:

Snobberi og kvalitet

Skikk og bruk for 27-åringer

Pitch 22

7 feil forfattere elsker å gjøre

Treme – enda en verdens beste serie?

8 tricks for produktivitet

Forbanna møkkascene!

Forfatteren som regissør

 Hvaler i Sør-Korea

Den norske dugnadsånden