Den engelskspråklige betegnelsen ”moving images” kan forstås i det minste på to vis, som:

a) bevegelige bilder

eller

b) bevegende bilder.

I utstillingen Retrospektiv. Film- og videokunst i Norge 1960-1990 (på Stenersenmuseet) er få av bidragene begge deler. Likevel vil jeg anbefale alle en lang dag i de svarte visningsrommene. Et par begrunnelser:

1. Norsk film- og videokunst har vært forsømt både i praksis og teori, og institusjoner som Nasjonalbiblioteket, Norsk filminstitutt og akademia må forlegent se at kunstnerne i Atopia, ledet av kurator Farhad Kalantary, har gitt oss denne muligheten til å se norske film- og videoverk en måned på Stenersenmuseet, for deretter å lese den rikt illustrerte utstillingsboka med tilhørende dvd med høyst severdige kunstnerportretter. Gratulerer!

2. Film- og videokunstfeltet trenger sårt en kanondiskusjon. For alle norske filmskapere må utstillingen være obligatorisk pensum. Få filmkulturer er mer historieløse enn den norske, og de varierte verkene i utstillingen fungerer tross sine mange svakheter som korrektiv til den sedvanlige norske minste felles multifilm, som fremelskes institusjonelt fra og med filmskolen til og med konsulentordningens manusmani. Verkene i Retrospektiv har om ikke annet beholdt særpreget.

Der ligger også selvsagt deres styrke og svakhet. Verkene i utstillingen viser kunstnerisk bredde og flyktige overflater, men savner emosjonell eller intellektuell dybde. Også det abstrakte bør bevege betrakteren (her er jeg absolutt mer Pauline Kael enn Stan Brakhage, hvis kostelige disputt dramatiseres på utstillingsbokas vedlagte dvd).

De mange verkene som tematiserer særlig bevegelse, farge, rytme og mediets materialitet – både celluloidens gåsehud og videoteknologiens linjer – forblir for mitt sanseapparat oftest redusert til linjegymnastikk. Jeg tror også slike verk heller forsterker enn svekker tv-kulturen de forsøker å kritisere. En sjelden brodd står heldigvis Kjartan Slettemarks uhyggelige VHS-verk Videovoodoo for. Og paradoksalt er det VHS-verket med nettopp tittelen Linjer av Kristin Bergaust som er blant de mest sobre videoverkene, sammen med Dusj av Marianne Heske.

Ellers vil jeg anbefale tid hos Arild Kristos rytmiske tidsbilder Undergrunnen og Kristoball, Rolf Aamots elektroniske malerier, Gruppe ELGs Bla bla bla og humanisten Anja Breiens bevegende bilder – særlig verket Gamle – som med sin poetiske politikk har tålt tiden bedre enn Bredo Greves pedagogiske propaganda.

I sum: Kom deg på Stenersenmuseet! Ingen unnslipper å forholde seg til de to ulike spørsmålene som i denne sammenheng begge har svaret ”Norge”:

Enten

1)”Hvor kommer du fra?”

eller

2) ”Hvor kom du deg fra?”.

Les Jon Inge Faldalens tidligere innlegg:

Mad Men – en stilfull eastern

Et spissformulert mediedikt

En moderne motkanon

Maskerade med brodd

Ti bud for bedre norsk film