Tv-kanalene satser så lite på norskproduserte dokumentarserier at bransjen roper et varsko. En viktig sjanger som seerne ønsker kan være iferd med forsvinne fra norske tv-skjermer, frykter de.
Tv-kanalene satser så lite på norskproduserte dokumentarserier at bransjen roper et varsko. En viktig sjanger som seerne ønsker kan være iferd med forsvinne fra norske tv-skjermer, frykter de.
Det kan synes som dokumentarserien for tv har havnet mellom barken og veden, når verken tv-kanalene eller Norsk Filminstitutt ser det som sitt ansvar å finansiere dem, og hver part forventer at den andre skal stille med midlene. Som Rushprint har skrevet om før, så har TV2 kuttet sin interne dokumentarsatsing i forbindelse med de siste årenes nedskjæringer, og i likhet med NRK kjøper kanalen færre dokumentarserier fra det eksterne miljøet. Resultatet er at ingen tar ansvaret for dokumentarserien. Konsekvensene kan bli dramatiske for norske dokumentarfilmskapere som i hovedsak har vært avhengige av å selge slike produksjoner til NRK og TV2 for å overleve.
Pål Sommer-Erichson er ansvarlig for dokumentaravdelingen i Nordisk Film, og anser det som svært problematisk at vi i Norge nå sitter igjen med én redaksjonell desk i NRK, etter at TV2 kuttet bort sin dokumentaravdeling.
– Ved at NRK, som konsekvens av å være eneste aktør i praksis setter dagsorden alene, gjør at vi får et demokratisk problem i Norge, sier Sommer-Erichson.
– Også for store produksjonsselskaper som Nordisk Film, som prioriterer dokumentar, er det dramatisk at det blir vanskeligere å få støtte til dokumentarserier. Konsekvensen er færre bestillinger av serier. Og nettopp slike store bestillinger er produksjonsselskapene økonomisk avhengige av, mens enkeldokumentarer har en tendens til å bli uforholdsmessig dyre. For selskapene så vel som dokumentaristene skaper større bestillinger mer forutsigbarhet og langsiktighet i bransjen.
Sommer-Erichson ser dystert på mulighetene for å skape et blomstrende dokumentarmiljø i Norge, når unge produsenter og filmskapere ikke har fremtidsutsikter til å oppnå stabilitet og kontinuitet innen bransjen.
– Det er svært få unge dokumentarister som i dag kan ha dette feltet som levebrød.
NEDVURDERING AV ATTRAKTIV SJANGER
Daglig leder og produsent i Skofteland Film AS, Hilde Skofteland, opplever det også som skremmende at NRK og TV2 ikke bestiller flere dokumentarserier, mens NFI støtter færre produksjoner:
– Vi står i fare for å miste dette formatet når vi mister støtte. Og det finnes få formater som i dag kan dokumentere norsk samtid, nå så bredt, og så mange, som nettopp dokumentarserien.
Skofteland erfarer at tv-kanalene kan ha for høye forventninger til hva NFI kan bidra med, mens hun mener det må være tv-kanalene som i hovedsak må finansiere seriene.
– På denne måten kan NFI fungere som en toppfinansør, som gjør det mulig for filmskapere å satse ekstra og utvikle produktet utover det tv-kanalene kanskje har mulighet til. Slik har selve serieformatet mulighet til å fortsette å utvikle seg.
Selv viser hun til sin egen positive opplevelse med dokumentarserien Et lite Stykke Thailand som hun produserte for TVNorge, med støtte fra NFI og kanalen. Den enorme suksessen med serien har nå gjort at kanalen fullfinansierer en oppfølger som blir ferdig i 2011.
Dokumentarfilmkonsulent Stig Andersen i NFI mener det kan fremstå som et paradoks at TV2 og NRK velger å gi mindre støtte til dokumentarserier, ettersom dette er en svært attraktiv sjanger for kanalene, mer attraktiv enn enkeldokumentarene. Nettopp fjernsynet er den viktigste formidlingskanalen for dokumentaren. For Andersen er det viktig å få bevilget flere penger til dokumentarserier, og at dette er en utfordring NFI bør ta. Men når budsjettet ikke strekker til, mener Andersen det er på tide å tenke på nye muligheter:
–Mens NFI har egne poster for utvikling og produksjon av dramaserier for fjernsyn, er det ingen tilsvarende ordning for dokumentarserier. En øremerking av midler til dokumentarserier finnes altså ikke, og derfor konkurrerer dokumentarfilmen med dokumentarseriene om de samme pengene. Dette er en utfordring for såvel dokumentarfilmkonsulentene som for NFI sentralt.
HVEM SKAL TA ANSVARET?
Sommer-Erichson mener TV2 og NRK må frigi mer midler og sendeflate til norskproduserte dokumentarsatsninger. Han mener Norge har nådd metningspunktet for ferdigkjøpte programkonsepter fra konseptutviklere i utlandet der enkeltland kjøper sine lokale variasjoner.
–Vi må få frem en vilje hos tv-kanalene til å tilby programmer i sendeskjemaene med bredde og kvalitet for det norske publikummet, sier Sommer-Erichson.
– En dokumentar på TV når hundretusener og har stort nedslagsfelt, mens på kino har den i beste fall et par tusen publikummere i Østlandsområdet. En dokumentar vist på tv har mulighet til å sette dagsorden, mener Sommer-Erichson.
Han mener videre at hvis det er en vilje til å vise dokumentarserier, skaper dette et marked, og dermed et behov for å produsere. Han foreslår at tv-kanalene finner muligheter i sendeskjemaet i mellomsesonger, og fyller opp med dokumentarprogrammer for eksempel før høstprogrammet starter.
Også Skofteland er opptatt av at dokumentarserien er en unik sjanger.
– Dokumentarserien har en egen evne til å dokumentere, belyse tema og skape debatt omkring vår samtid og vårt samfunn. På denne måten passer dokumentarserien med de politiske siktemålene bak filmsatsingen. Da bør det også være naturlig at kulturdepartementet tar ansvar og setter av midler til dette.
NRK har som målsetning å sette ut ti prosent av sine programbestillinger til det eksterne produksjonsmiljøet.
–Når det gjelder NRKs eksternutsetting så bør den helt klart opp til 15%, mener Sommer-Erichson.
– Nå skjer det så mye spennende i produksjonsmiljøene sammenlignet med tidligere. Vi sitter på rettigheter og en tilgang NRK behøver for å gi seerne enda bedre tv. Men året i år har vært besynderlig i forhold til beslutningsprosessen for eksterne programbestillinger i NRK. Hele våren har NRK virket lammet og har gitt seg selv mange utsettelser. Jeg tviler på at de når 10% i år, men er selvfølgelig glad hvis de når det de har lovet.
ALTERNATIVE LØSNINGER
Når det gjelder finansieringsmuligheter er Nordisk Film vant til å bringe inn sponsorpenger, men i forhold til dokumentarproduksjoner er det begrenset hva man kan hente. Her etterlyser Sommer-Erichson en diskusjon av sponsorregelverket.
–Hvis vi legger to kriterier til grunn for sponsorvirksomhet, hvor vi vektlegger fullstendig redaksjonell frihet og også total åpenhet om sponsorvirksomhet, kan vi tenke på om vi kan godta mer enn vi gjør i dag. Hvis vi foretar en nøye vurdering av sponsorer fra prosjekt til prosjekt bør vi kanskje utvide rammene for hva som er mulig. Men her kan vi selvfølgelig også møte problemer når sponsoren er sentral i forhold til tematikken.
Hilde Skofteland mener sponsing kan være problematisk, og bli en uheldig konsekvens av at midler fra NFI og tv-kanaler kombinert ikke dekker hele produksjonsbudsjettet. Skofteland, som har produsert serier for TVNorge og TV2, har selv måttet jobbe mot det private. Hun har erfart at man kan føle press og ønske fra sponsor om å påvirke, selv om det i forkant blir tegnet opp tydelige kontrakter.
–Jeg har opplevd at sponsorer har vært skuffet over ting som også er utenfor min kontroll, slik som sendetidspunkt for serien, som igjen har hatt konsekvens for sponsorens planer om å sende reklame i forbindelse med visning.
I tillegg til midler øremerket dokumentarserier mener Andersen det også bør tenkes nytt rundt lanseringsstøtte.
–Digital teknologi åpner for nytenkning når det gjelder distribusjon og visningsmuligheter. Den lange, påkostede dokumentaren (spillefilmlengde) og dokumentarseriene kunne ha stort utbytte av lanseringsmidler som ikke utelukkende knyttes til tradisjonell kinovisning, slik tilfellet er idag. Det betyr ikke at NFI bør gi penger til tv-kanalenes egenreklame.
Det finnes mange andre måter å skape blest rundt dokumentaren, mener han.
–Hvorfor skulle ikke en dokumentarserie ha bannere på trikken? NFI har fokusert på regissører og på produsenter for å skape best mulig norsk film. Uten å bli tatt til inntekt for fordummende populisme mener jeg at det er publikum – seerne – filmproduksjon i første rekke skal tjene. Det er for dem filmene lages, selv om målgruppene selvsagt kan være mange. Det er viktig med en debatt om forholdet mellom enkeltdokumentaren og seriene, særlig når tv-kanalene, produsentene og seerne ser ut til å foretrekke det siste. Dokumentarfilm er først og fremst historiefortelling som kun unntaksvis blir kunst. Min oppgave som dokumentarfilmkonsulent er å gi det tillegget som muliggjør realisering av fortellinger som ellers ikke ville blitt produsert.
Vil du lese hele saken med tilsvar fra NRK, kan du slå til på vårt abonnementstilbud som også gir deg en unik dvd med nordiske kortfilmer på kjøpet (med bl.a verdenspremiere på Lars von Triers Dimension).
Tv-kanalene satser så lite på norskproduserte dokumentarserier at bransjen roper et varsko. En viktig sjanger som seerne ønsker kan være iferd med forsvinne fra norske tv-skjermer, frykter de.
Det kan synes som dokumentarserien for tv har havnet mellom barken og veden, når verken tv-kanalene eller Norsk Filminstitutt ser det som sitt ansvar å finansiere dem, og hver part forventer at den andre skal stille med midlene. Som Rushprint har skrevet om før, så har TV2 kuttet sin interne dokumentarsatsing i forbindelse med de siste årenes nedskjæringer, og i likhet med NRK kjøper kanalen færre dokumentarserier fra det eksterne miljøet. Resultatet er at ingen tar ansvaret for dokumentarserien. Konsekvensene kan bli dramatiske for norske dokumentarfilmskapere som i hovedsak har vært avhengige av å selge slike produksjoner til NRK og TV2 for å overleve.
Pål Sommer-Erichson er ansvarlig for dokumentaravdelingen i Nordisk Film, og anser det som svært problematisk at vi i Norge nå sitter igjen med én redaksjonell desk i NRK, etter at TV2 kuttet bort sin dokumentaravdeling.
– Ved at NRK, som konsekvens av å være eneste aktør i praksis setter dagsorden alene, gjør at vi får et demokratisk problem i Norge, sier Sommer-Erichson.
– Også for store produksjonsselskaper som Nordisk Film, som prioriterer dokumentar, er det dramatisk at det blir vanskeligere å få støtte til dokumentarserier. Konsekvensen er færre bestillinger av serier. Og nettopp slike store bestillinger er produksjonsselskapene økonomisk avhengige av, mens enkeldokumentarer har en tendens til å bli uforholdsmessig dyre. For selskapene så vel som dokumentaristene skaper større bestillinger mer forutsigbarhet og langsiktighet i bransjen.
Sommer-Erichson ser dystert på mulighetene for å skape et blomstrende dokumentarmiljø i Norge, når unge produsenter og filmskapere ikke har fremtidsutsikter til å oppnå stabilitet og kontinuitet innen bransjen.
– Det er svært få unge dokumentarister som i dag kan ha dette feltet som levebrød.
NEDVURDERING AV ATTRAKTIV SJANGER
Daglig leder og produsent i Skofteland Film AS, Hilde Skofteland, opplever det også som skremmende at NRK og TV2 ikke bestiller flere dokumentarserier, mens NFI støtter færre produksjoner:
– Vi står i fare for å miste dette formatet når vi mister støtte. Og det finnes få formater som i dag kan dokumentere norsk samtid, nå så bredt, og så mange, som nettopp dokumentarserien.
Skofteland erfarer at tv-kanalene kan ha for høye forventninger til hva NFI kan bidra med, mens hun mener det må være tv-kanalene som i hovedsak må finansiere seriene.
– På denne måten kan NFI fungere som en toppfinansør, som gjør det mulig for filmskapere å satse ekstra og utvikle produktet utover det tv-kanalene kanskje har mulighet til. Slik har selve serieformatet mulighet til å fortsette å utvikle seg.
Selv viser hun til sin egen positive opplevelse med dokumentarserien Et lite Stykke Thailand som hun produserte for TVNorge, med støtte fra NFI og kanalen. Den enorme suksessen med serien har nå gjort at kanalen fullfinansierer en oppfølger som blir ferdig i 2011.
Dokumentarfilmkonsulent Stig Andersen i NFI mener det kan fremstå som et paradoks at TV2 og NRK velger å gi mindre støtte til dokumentarserier, ettersom dette er en svært attraktiv sjanger for kanalene, mer attraktiv enn enkeldokumentarene. Nettopp fjernsynet er den viktigste formidlingskanalen for dokumentaren. For Andersen er det viktig å få bevilget flere penger til dokumentarserier, og at dette er en utfordring NFI bør ta. Men når budsjettet ikke strekker til, mener Andersen det er på tide å tenke på nye muligheter:
–Mens NFI har egne poster for utvikling og produksjon av dramaserier for fjernsyn, er det ingen tilsvarende ordning for dokumentarserier. En øremerking av midler til dokumentarserier finnes altså ikke, og derfor konkurrerer dokumentarfilmen med dokumentarseriene om de samme pengene. Dette er en utfordring for såvel dokumentarfilmkonsulentene som for NFI sentralt.
HVEM SKAL TA ANSVARET?
Sommer-Erichson mener TV2 og NRK må frigi mer midler og sendeflate til norskproduserte dokumentarsatsninger. Han mener Norge har nådd metningspunktet for ferdigkjøpte programkonsepter fra konseptutviklere i utlandet der enkeltland kjøper sine lokale variasjoner.
–Vi må få frem en vilje hos tv-kanalene til å tilby programmer i sendeskjemaene med bredde og kvalitet for det norske publikummet, sier Sommer-Erichson.
– En dokumentar på TV når hundretusener og har stort nedslagsfelt, mens på kino har den i beste fall et par tusen publikummere i Østlandsområdet. En dokumentar vist på tv har mulighet til å sette dagsorden, mener Sommer-Erichson.
Han mener videre at hvis det er en vilje til å vise dokumentarserier, skaper dette et marked, og dermed et behov for å produsere. Han foreslår at tv-kanalene finner muligheter i sendeskjemaet i mellomsesonger, og fyller opp med dokumentarprogrammer for eksempel før høstprogrammet starter.
Også Skofteland er opptatt av at dokumentarserien er en unik sjanger.
– Dokumentarserien har en egen evne til å dokumentere, belyse tema og skape debatt omkring vår samtid og vårt samfunn. På denne måten passer dokumentarserien med de politiske siktemålene bak filmsatsingen. Da bør det også være naturlig at kulturdepartementet tar ansvar og setter av midler til dette.
NRK har som målsetning å sette ut ti prosent av sine programbestillinger til det eksterne produksjonsmiljøet.
–Når det gjelder NRKs eksternutsetting så bør den helt klart opp til 15%, mener Sommer-Erichson.
– Nå skjer det så mye spennende i produksjonsmiljøene sammenlignet med tidligere. Vi sitter på rettigheter og en tilgang NRK behøver for å gi seerne enda bedre tv. Men året i år har vært besynderlig i forhold til beslutningsprosessen for eksterne programbestillinger i NRK. Hele våren har NRK virket lammet og har gitt seg selv mange utsettelser. Jeg tviler på at de når 10% i år, men er selvfølgelig glad hvis de når det de har lovet.
ALTERNATIVE LØSNINGER
Når det gjelder finansieringsmuligheter er Nordisk Film vant til å bringe inn sponsorpenger, men i forhold til dokumentarproduksjoner er det begrenset hva man kan hente. Her etterlyser Sommer-Erichson en diskusjon av sponsorregelverket.
–Hvis vi legger to kriterier til grunn for sponsorvirksomhet, hvor vi vektlegger fullstendig redaksjonell frihet og også total åpenhet om sponsorvirksomhet, kan vi tenke på om vi kan godta mer enn vi gjør i dag. Hvis vi foretar en nøye vurdering av sponsorer fra prosjekt til prosjekt bør vi kanskje utvide rammene for hva som er mulig. Men her kan vi selvfølgelig også møte problemer når sponsoren er sentral i forhold til tematikken.
Hilde Skofteland mener sponsing kan være problematisk, og bli en uheldig konsekvens av at midler fra NFI og tv-kanaler kombinert ikke dekker hele produksjonsbudsjettet. Skofteland, som har produsert serier for TVNorge og TV2, har selv måttet jobbe mot det private. Hun har erfart at man kan føle press og ønske fra sponsor om å påvirke, selv om det i forkant blir tegnet opp tydelige kontrakter.
–Jeg har opplevd at sponsorer har vært skuffet over ting som også er utenfor min kontroll, slik som sendetidspunkt for serien, som igjen har hatt konsekvens for sponsorens planer om å sende reklame i forbindelse med visning.
I tillegg til midler øremerket dokumentarserier mener Andersen det også bør tenkes nytt rundt lanseringsstøtte.
–Digital teknologi åpner for nytenkning når det gjelder distribusjon og visningsmuligheter. Den lange, påkostede dokumentaren (spillefilmlengde) og dokumentarseriene kunne ha stort utbytte av lanseringsmidler som ikke utelukkende knyttes til tradisjonell kinovisning, slik tilfellet er idag. Det betyr ikke at NFI bør gi penger til tv-kanalenes egenreklame.
Det finnes mange andre måter å skape blest rundt dokumentaren, mener han.
–Hvorfor skulle ikke en dokumentarserie ha bannere på trikken? NFI har fokusert på regissører og på produsenter for å skape best mulig norsk film. Uten å bli tatt til inntekt for fordummende populisme mener jeg at det er publikum – seerne – filmproduksjon i første rekke skal tjene. Det er for dem filmene lages, selv om målgruppene selvsagt kan være mange. Det er viktig med en debatt om forholdet mellom enkeltdokumentaren og seriene, særlig når tv-kanalene, produsentene og seerne ser ut til å foretrekke det siste. Dokumentarfilm er først og fremst historiefortelling som kun unntaksvis blir kunst. Min oppgave som dokumentarfilmkonsulent er å gi det tillegget som muliggjør realisering av fortellinger som ellers ikke ville blitt produsert.
Vil du lese hele saken med tilsvar fra NRK, kan du slå til på vårt abonnementstilbud som også gir deg en unik dvd med nordiske kortfilmer på kjøpet (med bl.a verdenspremiere på Lars von Triers Dimension).
Lisenspengene er utgangspunkt for public service, allmen og hvilke allemene behov skal TV2 og nrk oppfylle? La TV2 få 10 % av lisenspengene mot at de sender dokumentarserier, filmer og fyller kravet om å være allmennkringkaster. Da blir nrk også utfordret!!! Tore Severin
Lisenspengene er utgangspunkt for public service, allmen og hvilke allemene behov skal TV2 og nrk oppfylle? La TV2 få 10 % av lisenspengene mot at de sender dokumentarserier, filmer og fyller kravet om å være allmennkringkaster. Da blir nrk også utfordret!!! Tore Severin