Mike Leigh leder Cannes-heatet

På festivalens åttende dag er Mike Leigh fortsatt favoritt til å vinne Gullpalmen – i et hovedprogram som framstår som svakere enn på lenge.

CANNES

 

Etter at Robin Hood åpnet festivalen i Cannes, slik det er blitt vanlig at amerikanske blockbustere gjør, ble den etterfulgt av den franske skuespilleren Mathieu Amalrics debut som regissør, Tournée (On tour). Det er en typisk skuespillerfilm og noe av et hjertebarn for Amalric. Det blir det ikke nødvendigvis spennende film av. Vi følger et ensemble med amerikanske eksotiske dansere på turné i Frankrike, godt passet på av Amalric som spiller deres tour manager. Vi har sett samme filmen mange ganger før, om livet bak scenen, og mer minneverdig, som i John Cassavettes Opening Night (en klar innflytelse også stilmessig). Amalrics utforsking av dansetruppens backstage-atmosfære blir ofte mer pussig enn avklarende, og han bommer like ofte som han treffer blink med improvisasjonen.

 

På festivalens åttende dag er Mike Leigh favoritt til å vinne Gullpalmen. Another Year er blant hans beste, og befinner seg i likhet med Happy go Lucky på den lyse siden av filmskaperens særegne tristesse. Som vanlig er skuespillerprestasjonene i særklasse. Jim Broadbent og Ruth Sheen briljerer som et av de mest rørende og rare ekteparene i nyere film, med Lesley Manville i rollen som Leighs sedvanlige nevrotiker/hysteriker (og som vanlig overspilles denne rollen litt for mye, farlig nærme karikaturen).

 

 

Ellers må hovedprogrammet så langt sies å være en skuffelse. Det var knyttet store forventninger til Alejandro Iñarritus Biutiful, med Javier Bardem i rollen som dopselger som får vite at han er døende. Mens Babel var en flettverksfilm som skapte distanse til rollegalleriet, går Iñarritu som i 21 Gram mye tettere på den utsatte skjebnen til hovedrollen, og det er mange, enkeltstående sterke scener. Bardem utfører her mirakler med en fortelling som er uten en klar retning og struktur, og jeg savner allerede Iñarritus tidligere samarbeidspartner, manusforfatter Arriaga. Han kunne bidratt til å tøyle regissørens største svakhet, nemlig hangen til å pøse ut emosjoner og sentimentalitet i ukontrollerte mengder.

Takeshi Kitanos Outrage er en ganske fornøyelig lek med Yakuza-sjangeren, der en hevnspiral mellom mafiamedlemmer forvandles til en svart komedie. Men Kitanos formsikre lek med overflate og klisjeer har ikke den dybden en Gullpalmevinner helst skal ha. Men Kitanofansen vil ikke bli skuffet!

 

Det nærmeste vi så langt kommer noen utfordrere som kan stjele Gullpalmen fra Leigh, må være den franske filmen Des Hommes et des Dieux (Of gods and men) og kanskje den ukrainske Chastye Moe (My Joy). Men ingen av dem smaker det virkelig fugl av, egentlig. Des Hommes skildrer katolske munkers arbeid blant fattige i en fjelllandsby i Algerie på begynnelsen av 1990-tallet – den gangen både hæren og militante muslimske opprørere slaktet hverandre ned for fote, og sivilbefolkningen havnet i skuddlinjen. Munkene havner også i skvis mellom de stridende, og deres tro settes på en alvorlig prøve. Chastye Moe er et kølsvart gapskratt av en film som forfører med et strålende ensemble skuespillere og et fantastisk filmfoto. Her kan det komme en pris i en av disse kategoriene, men sannsynligvis ikke en Gullpalme.

 

Også sørkoranske The Housemaid var engasjerende, inntil et visst punkt. Im Sang-Soos remake av den sørkoreanske filmen med samme tittel fra 1960 har et befriende og lekende forhold til originalen. Mens den første filmen var en systemkritisk skildring av forholdet mellom herskap og tjenere i 60-tallets Sør-Korea, er Sang Soo nesten provokativt ironisk i sin tilnærming, og lar tjenestepiken ikke bare nyte de ydmykelsene hun utsettes for, men bestemme sin egen skjebne.

Finanskrisen har resultert i færre påmeldte filmer av den sorten som pleier å få mye oppmerksomhet i Cannes – de mellomstore kvalitetsfilmene av profilerte regissører (mye tyder på at filmfestivalen i Venezia vil sitte igjen med flere av disse på sensommeren, som Malick, Corbijn og Schnabel. Men mer om det senere).  

Det gjenstår heldigvis regiprofiler vi kan knytte forventinger til: Ken Loach kom med i hovedprogrammet i tolvte time med Irish Route, om sikkerhetsindustriens rolle under okkupasjonskrigen i Irak, og Rachid Bouchareb skal i morgen vise Hors La Loit (Outside the law), en slags oppfølger til det eminente krigseposet Days of Glory. Det deltar et rekordartet antall debutanter i sideprogrammene og mange sterke profiler utenfor konkurranse, deriblant Olivier Assayas over 5 timer lange biografiske film om terroristen Carlos, også kjent som ”sjakalen”. Vi kommer tilbake med en omfattende liste over de beste og mest interessante filmene fra Cannes, med utfyllende omtale og trailere.

 

1 kommentar til Mike Leigh leder Cannes-heatet

  1. Og norsk distribusjon av Mike Leighs film er sikret: filmen kommer på kino i høst. Hilsen SF Norge

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Mike Leigh leder Cannes-heatet

På festivalens åttende dag er Mike Leigh fortsatt favoritt til å vinne Gullpalmen – i et hovedprogram som framstår som svakere enn på lenge.

CANNES

 

Etter at Robin Hood åpnet festivalen i Cannes, slik det er blitt vanlig at amerikanske blockbustere gjør, ble den etterfulgt av den franske skuespilleren Mathieu Amalrics debut som regissør, Tournée (On tour). Det er en typisk skuespillerfilm og noe av et hjertebarn for Amalric. Det blir det ikke nødvendigvis spennende film av. Vi følger et ensemble med amerikanske eksotiske dansere på turné i Frankrike, godt passet på av Amalric som spiller deres tour manager. Vi har sett samme filmen mange ganger før, om livet bak scenen, og mer minneverdig, som i John Cassavettes Opening Night (en klar innflytelse også stilmessig). Amalrics utforsking av dansetruppens backstage-atmosfære blir ofte mer pussig enn avklarende, og han bommer like ofte som han treffer blink med improvisasjonen.

 

På festivalens åttende dag er Mike Leigh favoritt til å vinne Gullpalmen. Another Year er blant hans beste, og befinner seg i likhet med Happy go Lucky på den lyse siden av filmskaperens særegne tristesse. Som vanlig er skuespillerprestasjonene i særklasse. Jim Broadbent og Ruth Sheen briljerer som et av de mest rørende og rare ekteparene i nyere film, med Lesley Manville i rollen som Leighs sedvanlige nevrotiker/hysteriker (og som vanlig overspilles denne rollen litt for mye, farlig nærme karikaturen).

 

 

Ellers må hovedprogrammet så langt sies å være en skuffelse. Det var knyttet store forventninger til Alejandro Iñarritus Biutiful, med Javier Bardem i rollen som dopselger som får vite at han er døende. Mens Babel var en flettverksfilm som skapte distanse til rollegalleriet, går Iñarritu som i 21 Gram mye tettere på den utsatte skjebnen til hovedrollen, og det er mange, enkeltstående sterke scener. Bardem utfører her mirakler med en fortelling som er uten en klar retning og struktur, og jeg savner allerede Iñarritus tidligere samarbeidspartner, manusforfatter Arriaga. Han kunne bidratt til å tøyle regissørens største svakhet, nemlig hangen til å pøse ut emosjoner og sentimentalitet i ukontrollerte mengder.

Takeshi Kitanos Outrage er en ganske fornøyelig lek med Yakuza-sjangeren, der en hevnspiral mellom mafiamedlemmer forvandles til en svart komedie. Men Kitanos formsikre lek med overflate og klisjeer har ikke den dybden en Gullpalmevinner helst skal ha. Men Kitanofansen vil ikke bli skuffet!

 

Det nærmeste vi så langt kommer noen utfordrere som kan stjele Gullpalmen fra Leigh, må være den franske filmen Des Hommes et des Dieux (Of gods and men) og kanskje den ukrainske Chastye Moe (My Joy). Men ingen av dem smaker det virkelig fugl av, egentlig. Des Hommes skildrer katolske munkers arbeid blant fattige i en fjelllandsby i Algerie på begynnelsen av 1990-tallet – den gangen både hæren og militante muslimske opprørere slaktet hverandre ned for fote, og sivilbefolkningen havnet i skuddlinjen. Munkene havner også i skvis mellom de stridende, og deres tro settes på en alvorlig prøve. Chastye Moe er et kølsvart gapskratt av en film som forfører med et strålende ensemble skuespillere og et fantastisk filmfoto. Her kan det komme en pris i en av disse kategoriene, men sannsynligvis ikke en Gullpalme.

 

Også sørkoranske The Housemaid var engasjerende, inntil et visst punkt. Im Sang-Soos remake av den sørkoreanske filmen med samme tittel fra 1960 har et befriende og lekende forhold til originalen. Mens den første filmen var en systemkritisk skildring av forholdet mellom herskap og tjenere i 60-tallets Sør-Korea, er Sang Soo nesten provokativt ironisk i sin tilnærming, og lar tjenestepiken ikke bare nyte de ydmykelsene hun utsettes for, men bestemme sin egen skjebne.

Finanskrisen har resultert i færre påmeldte filmer av den sorten som pleier å få mye oppmerksomhet i Cannes – de mellomstore kvalitetsfilmene av profilerte regissører (mye tyder på at filmfestivalen i Venezia vil sitte igjen med flere av disse på sensommeren, som Malick, Corbijn og Schnabel. Men mer om det senere).  

Det gjenstår heldigvis regiprofiler vi kan knytte forventinger til: Ken Loach kom med i hovedprogrammet i tolvte time med Irish Route, om sikkerhetsindustriens rolle under okkupasjonskrigen i Irak, og Rachid Bouchareb skal i morgen vise Hors La Loit (Outside the law), en slags oppfølger til det eminente krigseposet Days of Glory. Det deltar et rekordartet antall debutanter i sideprogrammene og mange sterke profiler utenfor konkurranse, deriblant Olivier Assayas over 5 timer lange biografiske film om terroristen Carlos, også kjent som ”sjakalen”. Vi kommer tilbake med en omfattende liste over de beste og mest interessante filmene fra Cannes, med utfyllende omtale og trailere.

 

One Response to Mike Leigh leder Cannes-heatet

  1. Og norsk distribusjon av Mike Leighs film er sikret: filmen kommer på kino i høst. Hilsen SF Norge

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY