Brennpunkt: Haiti

Asger Leths rystende dokumentar Ghosts of Cité Soleil skildrer et Haiti der menneskeliv ikke er mye verd. Her gjengir vi vårt intervju med Leth om den spesielle erfaringen med å lage film i et så utsatt land.
 

Asger Leths debutfilm, Ghosts of Cité Soleil, tilhører den markante tendensen med dokumentarer som utforsker grensene mot fiksjonen. Som i en visuelt forførende spillefilm får vi se biler buldre gjennom slummen i Haiti med unge menn på lasteplanet som vifter med automatrifler og joints. Vi hører rapartisten Tupac Shakurs ”Never Be Peace” og lar oss trekke skremt med av insisterende håndholdt kamera og suggererende klippe- og musikkrytmer. Det er som å gjenoppleve noe av det adrenalinkicket gateguttene i favelaen i spillefilmen City of God nyter i fulle drag, når de smaker på den makten våpen og dop gir dem. Det som er annerledes – og problematisk for noen – er at Ghosts of Cité Soleil ikke er en fiksjonsfilm. Ved siden av filmer som Sundancevinner Manda Bala – send a bullet, har den framprovosert sterke meningsbrytninger om hvilke uttrykksmidler en dokumentarfilmskaper skal kunne tillate seg når den skildrer nød og utsatte menneskeskjebner.  For Leth finnes det imidlertid ikke noe skille mellom dokumentar og fiksjonen, heller ikke når man skal gjengi et stykke virkelighet fra et hardt rammet land som Haiti.

– Det er likevel ingenting ved denne filmen som er konstruert eller rekonstruert. Det jeg ikke har i filmen, er de kjedelige innslagene som mange forventer i en dokumentar fra slummen på Haiti– som talking heads, noen som skal forklare deg hva du ser, forteller han.

Før Ghosts of Cité Soleil var Asger Leth kanskje mest kjent for å være sønn av den danske dokumentarfilm-nestor, Jørgen Leth, og for å ha jobbet med faren på Lars Von Triers De fem benspenn. Som for å bryte ut av farens skygge, og for alvor stake ut sin egen kurs, dro han i 2003 til Haiti med lånte penger og utstyr for å lage sin første dokumentarfilm. Men han unnslapp ikke helt sin fars skygge: Jørgen Leth har i perioder bodd på Haiti og fungerte en periode som konsul der, og Asger kjente til landets betente sosiale struktur fra sine ferieopphold der. Men hvordan han kom i kontakt med flere av de mest notoriske bandelederne på Haiti, som hovedpersonen 2Pac, er en mer innfløkt historie.
     
– Jeg kom i kontakt med dem først i 2003 gjennom en fransk helsearbeider Lele og hennes serbiske venn Milos Loncarevic. De hadde arbeidet og oppholdt seg en god stund i ghettoen Cité Soleil i Port-au-Prince og oppnådd kontakt med brødreparet 2Pac og Bily, som ledet en av de mest beryktede gategjengene der. Dette var like før landets første demokratiske valgte president Aristide ble avsatt ved et kupp, og han hadde utstyrt disse bandene, såkalte Chimeres (”spøkelser”), med våpen for å bekjempe opprørerne. Milos hadde tatt en rekke stillbilder fra slummen som jeg syntes var spennende, og han ble etter hvert filmens fotograf og co-regissør. Jeg så med en gang at her fikk jeg tilgang til noe unikt og autentisk som jeg ville lage film av.

I filmen kommer Leth og filmteamet uvanlig tett på brødreparet i de sentrale rollene. De lot seg filme i kompromitterende situasjoner, men også i ømme øyeblikk. Hvorfor de uten omsvøp lot seg filme i såpass sårbare situasjoner, tror Leth har å gjøre med at de følte de levde på lånt tid.
 
– De hadde nok innsett at de ikke ville få leve lenge i en så utsatt livssituasjon. Men de viste ingen skam over det livet de levde. Det var også en slags overlevelsesstrategi, for de var som gjengledere et utsatt mål – også i den kampen om regjeringsmakten som pågikk på Haiti. De håpet vel på at det skulle bli vanskeligere å ta livet av dem om de slapp til i internasjonale medier.

 

Leth utviklet et spesielt vennskap med den ene av brødrene, 2Pac, som hadde Wyclef Jean som sitt store forbilde. Den unge bandelederen håpet å komme i kontakt med den haitisk-amerikansk artisten gjennom Leths filmprosjekt og kanskje få en karriere som musiker. Den sjansen bød seg da Leth fikk vist filmen for Jean, som har vokst opp i Cité Soleil og sporenstreks ville være med som produsent på filmen. Det passet Leth bra, siden han hadde begynte å gå tom for penger – og filmen ble dermed en dansk-amerikansk co-produksjon. Men ferden gjennom ghettoen Cité Soleil skulle vise seg å bli svært farlig. For selv om de oppnådde en tillitt som var få utlendinger forunt, var den interne uroen nådd kokepunktet. Leth forteller at i dag er 2Pac og mange av de som medvirket i filmen døde.
 
– Etter at Aristide måtte flykte, fulgte en enda mer voldelig periode. 2Pac hevdet at om han ble skutt, så ville slummen eksplodere i voldelig opprør. Han fikk delvis rett. Plutselig ble Haiti det landet i verden med flest kidnappinger og en lang rekke politimenn ble halshugget. Nå befinner landet seg i en relativt rolig periode – det vil si at det eksisterer noen fredelige ”lommer”.
 
I filmen er det en person som ser inn i kamera og truer filmskaperne. Leth ble selv beskutt et par ganger under arbeidet med filmen.

– Det var noe vi måtte være forberedt på. Jeg hadde jo kjennskap til Haiti fra mine tidligere opphold der. Jeg visste at et menneskeliv ikke var mye verd. Heldigvis lagde jeg jo ikke filmen alene, det var ikke en Indiana Jones-affære. Milos tok ufattelige sjanser for å kunne filme det som skjedde inne i ghettoen, for å få med det autentiske. På ene siden var vi relativt trygge mens vi var under 2Pacs beskyttelse, men det gjorde oss samtidig utsatt i forhold til andre miljøer.
 
Dette er et utdrag av et intervju som sto på trykk i bladutgave 2,  2008.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Brennpunkt: Haiti

Asger Leths rystende dokumentar Ghosts of Cité Soleil skildrer et Haiti der menneskeliv ikke er mye verd. Her gjengir vi vårt intervju med Leth om den spesielle erfaringen med å lage film i et så utsatt land.
 

Asger Leths debutfilm, Ghosts of Cité Soleil, tilhører den markante tendensen med dokumentarer som utforsker grensene mot fiksjonen. Som i en visuelt forførende spillefilm får vi se biler buldre gjennom slummen i Haiti med unge menn på lasteplanet som vifter med automatrifler og joints. Vi hører rapartisten Tupac Shakurs ”Never Be Peace” og lar oss trekke skremt med av insisterende håndholdt kamera og suggererende klippe- og musikkrytmer. Det er som å gjenoppleve noe av det adrenalinkicket gateguttene i favelaen i spillefilmen City of God nyter i fulle drag, når de smaker på den makten våpen og dop gir dem. Det som er annerledes – og problematisk for noen – er at Ghosts of Cité Soleil ikke er en fiksjonsfilm. Ved siden av filmer som Sundancevinner Manda Bala – send a bullet, har den framprovosert sterke meningsbrytninger om hvilke uttrykksmidler en dokumentarfilmskaper skal kunne tillate seg når den skildrer nød og utsatte menneskeskjebner.  For Leth finnes det imidlertid ikke noe skille mellom dokumentar og fiksjonen, heller ikke når man skal gjengi et stykke virkelighet fra et hardt rammet land som Haiti.

– Det er likevel ingenting ved denne filmen som er konstruert eller rekonstruert. Det jeg ikke har i filmen, er de kjedelige innslagene som mange forventer i en dokumentar fra slummen på Haiti– som talking heads, noen som skal forklare deg hva du ser, forteller han.

Før Ghosts of Cité Soleil var Asger Leth kanskje mest kjent for å være sønn av den danske dokumentarfilm-nestor, Jørgen Leth, og for å ha jobbet med faren på Lars Von Triers De fem benspenn. Som for å bryte ut av farens skygge, og for alvor stake ut sin egen kurs, dro han i 2003 til Haiti med lånte penger og utstyr for å lage sin første dokumentarfilm. Men han unnslapp ikke helt sin fars skygge: Jørgen Leth har i perioder bodd på Haiti og fungerte en periode som konsul der, og Asger kjente til landets betente sosiale struktur fra sine ferieopphold der. Men hvordan han kom i kontakt med flere av de mest notoriske bandelederne på Haiti, som hovedpersonen 2Pac, er en mer innfløkt historie.
     
– Jeg kom i kontakt med dem først i 2003 gjennom en fransk helsearbeider Lele og hennes serbiske venn Milos Loncarevic. De hadde arbeidet og oppholdt seg en god stund i ghettoen Cité Soleil i Port-au-Prince og oppnådd kontakt med brødreparet 2Pac og Bily, som ledet en av de mest beryktede gategjengene der. Dette var like før landets første demokratiske valgte president Aristide ble avsatt ved et kupp, og han hadde utstyrt disse bandene, såkalte Chimeres (”spøkelser”), med våpen for å bekjempe opprørerne. Milos hadde tatt en rekke stillbilder fra slummen som jeg syntes var spennende, og han ble etter hvert filmens fotograf og co-regissør. Jeg så med en gang at her fikk jeg tilgang til noe unikt og autentisk som jeg ville lage film av.

I filmen kommer Leth og filmteamet uvanlig tett på brødreparet i de sentrale rollene. De lot seg filme i kompromitterende situasjoner, men også i ømme øyeblikk. Hvorfor de uten omsvøp lot seg filme i såpass sårbare situasjoner, tror Leth har å gjøre med at de følte de levde på lånt tid.
 
– De hadde nok innsett at de ikke ville få leve lenge i en så utsatt livssituasjon. Men de viste ingen skam over det livet de levde. Det var også en slags overlevelsesstrategi, for de var som gjengledere et utsatt mål – også i den kampen om regjeringsmakten som pågikk på Haiti. De håpet vel på at det skulle bli vanskeligere å ta livet av dem om de slapp til i internasjonale medier.

 

Leth utviklet et spesielt vennskap med den ene av brødrene, 2Pac, som hadde Wyclef Jean som sitt store forbilde. Den unge bandelederen håpet å komme i kontakt med den haitisk-amerikansk artisten gjennom Leths filmprosjekt og kanskje få en karriere som musiker. Den sjansen bød seg da Leth fikk vist filmen for Jean, som har vokst opp i Cité Soleil og sporenstreks ville være med som produsent på filmen. Det passet Leth bra, siden han hadde begynte å gå tom for penger – og filmen ble dermed en dansk-amerikansk co-produksjon. Men ferden gjennom ghettoen Cité Soleil skulle vise seg å bli svært farlig. For selv om de oppnådde en tillitt som var få utlendinger forunt, var den interne uroen nådd kokepunktet. Leth forteller at i dag er 2Pac og mange av de som medvirket i filmen døde.
 
– Etter at Aristide måtte flykte, fulgte en enda mer voldelig periode. 2Pac hevdet at om han ble skutt, så ville slummen eksplodere i voldelig opprør. Han fikk delvis rett. Plutselig ble Haiti det landet i verden med flest kidnappinger og en lang rekke politimenn ble halshugget. Nå befinner landet seg i en relativt rolig periode – det vil si at det eksisterer noen fredelige ”lommer”.
 
I filmen er det en person som ser inn i kamera og truer filmskaperne. Leth ble selv beskutt et par ganger under arbeidet med filmen.

– Det var noe vi måtte være forberedt på. Jeg hadde jo kjennskap til Haiti fra mine tidligere opphold der. Jeg visste at et menneskeliv ikke var mye verd. Heldigvis lagde jeg jo ikke filmen alene, det var ikke en Indiana Jones-affære. Milos tok ufattelige sjanser for å kunne filme det som skjedde inne i ghettoen, for å få med det autentiske. På ene siden var vi relativt trygge mens vi var under 2Pacs beskyttelse, men det gjorde oss samtidig utsatt i forhold til andre miljøer.
 
Dette er et utdrag av et intervju som sto på trykk i bladutgave 2,  2008.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY