Med to antihelter som heter Fausto og Jesus og årets mest kompromissløse åpnings- og avslutningsscene, markerer Amat Escalante seg som en ny sterk meksikansk stemme med Los Bastardos.

Med to antihelter som heter Fausto og Jesus og årets mest kompromissløse åpnings- og avslutningsscene, markerer Amat Escalante seg som en ny sterk meksikansk stemme med Los Bastardos.
Åpningsscenen i kinoaktuelle Los Bastardos er uvanlig. Vi ser to skikkelser komme gående mot oss, men i flere minutter må vi ta til takke med å se dem på lang avstand, for regissøren Amat Escalanta har ikke hastverk. Han ønsker åpenbart å smøre oss med tålmodighet med en gang, for det er en krevende distanse han skal lose oss gjennom. Los Bastardos er en usentimental og dristig film om to ulovlige immigranters jakt etter arbeid og lykke i amerikanske forsteder. Men den som forventer et pulserende drama som Sin Nombre, der vi først og fremst ønsker at det skal gå godt med de ulovlige immigrantene, vil bli skuffet. Escalante er ikke ute etter sympati for rollefigurene sine, og den nevnte åpningsscenen er ment å gjøre oss møre nok til å tolerere det som skal komme.
– Jeg hadde tenkt lenge på den scenen. Hvordan skulle jeg introdusere dem, hvordan la dem komme inn i bildet? Jeg kom fram til at det ville være interessant å få dem til å vise seg langsomt, som noen slags spøkelser. Først ser vi ingenting, men så legger vi brått merke til to bitte små prikker i det fjerne.
– Jeg synes opptakstedet i åpningsscenen er interessant, det er slike kanaler du ser over hele Los Angeles. På Googlemap vil du se at de utgjør et sinnrikt kanalsystem. Her kan man kan passere bydeler og husrekker uten at man er på høyde med omgivelsene, uten at noen legger merke til det.
Filmen berører meksikanske dagsarbeideres utsatte posisjon som billig arbeidskraft og ulovlige innvandrere i California. Det er et tema som gjennomsyrer relasjonen mellom USA og nabolandet Mexico, og Escalante er selv en del av det. Faren hans var i sin tid ulovlig innvandrer i USA, mens moren var amerikansk statsborger. Selv bor han i en mindre by i Mexico.
– Faren min klatret over grensegjerdet til USA for å møte min mor på andre siden. Moren min gjorde også det samme ved et par anledninger. Så det er en del av vår nære historie og hverdag. Selv levde jeg i USA fram til jeg var 18 år, og jeg har hentet mye fra den erfaringen i Los Bastardos. Som de tomme forstedene, og det å føle seg som fisk ute av vannet. Selv om jeg ikke ser spesielt ”meksikansk” ut, ble jeg innimellom stanset av politiet i slike forsteder fordi jeg gikk alene. Man går jo ikke i amerikanske forsteder – man kjører bil. Jeg ønsket å få fram noe av denne ensomheten, denne ambivalensen.
Det var viktig for Escalante å skildre det faktum at Fausto og Jesus jobber – ikke bare i noen sekunder (og så klippe til at de er ferdige), men få en følelse av hva de holder på med mesteparten av tiden; manuelt, monotont arbeid.
– Det var viktig for meg å konfrontere publikum i kinomørket med denne virkeligheten. Jeg har også forsøkt å skildre det oppdraget de tar senere, om å drepe noen, på samme måten som disse andre arbeidsoppdragene. På en usentimental måte.
Det uvanlige med Los Bastardos er at Escalante ikke er ute etter vår sympati med disse to ”bastardene” – han vil ikke at vi skal synes synd på dem eller finne en åpenbar forklaring på deres handling i det faktum at de er fattige og utbyttet. Alle i filmen er på sett og vis både ofre og overgripere. Escalante tar ikke parti.
– Nei, jeg gjør ikke det. Og det er viktig. Vi har en virkelighet på hver side av grensen, men jeg har ønsket å lage en film uten grenser, uten de tradisjonelle forestillingene. For å sette det på spissen: Om en rasist ser filmen, så vil han kanskje oppfatte at den bekrefter noen av hans eller hennes fordommer. Men det kan fungere også motsatt vei – de ulovlige innvandrerne og meksikanerne vil sikkert ta noe av filmen til inntekt for sitt syn på denne virkeligheten.
Som i den klassiske Faustus-myten inngår Fausto (og Jesus!) en pakt med djevelen og bryter seg inn i en enslig kvinnes hus. Men Escalanta har aldri ønsket å skildre de to som onde, selv om de begår en forferdelig handling.
– De befinner seg i en situasjon som utløser noe destruktivt. De begår en uhyrlig forbrytelse, den verste. Men de er samtidig omgitt av vold og frykt og blir forgiftet av denne atmosfæren. Når de inntar huset til denne kvinnen er det som om de entrer Amerika. De forventer å finne noe som kan gi dem ly og varme, men de finner en kvinne alene i sitt hjem som på sett og vis er korrumpert og ødelagt. Så istedenfor å finne noe, så mister de noe.
Selv om Escalante ikke tar side på noe menneskelig plan, så kan man fornemme et sinne blant de ulovlige immigrantene i filmen over den behandlingen de utsettes for. For Escalante har det vært viktig å få fram hvordan den fastlåste politiske situasjonen bidrar til en situasjon som på lengre sikt ikke lar seg håndtere.
– Jeg forsøker å skildre en situasjon som blir så uholdbar at den til slutt kollapser. Og det er på mange måter der vi er i dag. Den amerikanske økonomien er helt avhengig av billig arbeidskraft, men samtidig blir disse innvandrerne behandlet som inntrengere. De ulovlige innvandrerne utnytter også denne situasjonen om de får anledning, men balansen i forholdet er brutal, de har ingen rettigheter. Filmen ble sluppet på kino i USA omtrent samtidig med at økonomien kollapset. Ting kan bare vare en viss periode når det eksisterer en for sterk disharmoni. Dette er noe jeg har ønsket å innlemme først og fremst på en visuell måte i filmen.
Escalante anvender ikke-profesjonelle skuespillere i filmen. Det har resultert i en tilnærmet ”uttrykksløs” spillestil som harmonerer med den usentimentale tilnærmingen. (Escalante erkjenner et visst slektskap til Robert Bressons filmer, og hevder å ha hentet mye inspirasjon fra den franske regissøren i sin første film, Amarradas). Både Jesus Moises Rodriguez og Rubén Sosa i de to hovedrollene er hentet fra de aktuelle miljøene, noe som fikk tragikomiske utslag da Sosa skulle delta på filmfestivalen i Cannes. Akkurat slik han som meksikaner ofte blir stanset av politiet i USA, ble han utenfor Cannes holdt tilbake av fransk politi som trodde han var, ja, nettopp – en ulovlig immigrant.
– Jeg kan ikke forestille meg filmens hovedroller med to stjerner med sminke. Det er på denne måten jeg opplever disse innvandrerne. Ruben hadde selv krysset grensen sju ganger da jeg traff ham. Han hadde blitt tatt av grensepolitiet hver gang. Han hadde levd et røft liv, og det var ikke enkelt for ham å spille i filmen. Men om jeg hadde brukt en 17-årig skuespiller, ville jeg ikke fått fram den samme troverdigheten og autensiteten – særlig med hensyn til stemmen, øynene og fysikken. Med Ruben behøvde jeg ikke å legge til mye, han hadde det rette uttrykket og innstillingen fra begynnelsen av. Det samme opplevde jeg med Jesus, som jeg fant i min egen hjemby. Han er en bygningsarbeider som broren min oppdaget på gata. De kuttene og sårene han har på hender og armer er fra det arbeidet han vanligvis gjør, og måten han snakker på ville vært umulig for en skuespiller å lære.
Escalante anser seg for å være en meksikansk filmskaper, selv om han har vokst opp i USA. Men han regner seg ikke som del av revitaliseringen innen kommersiell meksikansk film, anført av frontfigurer som Iñarritu, Cuaron og Del Toro som alle veksler mellom å lage film på begge sider av grensen. Det er Carlos Reygadas, en annen særegen meksikansk filmskaper som har coprodusert Los Bastardos, som Escalante nærer sterkest slektskap til.
– Det har skjedd mye bra i meksikansk film. Gjennom blant annet nye skatterabatter har volumet de siste årene økt. En god del av filmene er dårlige, men det har vokst fram en underskog av nye stemmer som ikke var der før. Mens Cuaron og de andre har ført til mer oppmerksomhet og penger i meksikansk film, har Reygadas vist veien for de som er opptatt av en mindre kommersiell og mainstreamorientert film. I 2003 så jeg Japón av Reygadas og følte at det var en film jeg lenge hadde ventet på. Jeg skrev til Reygadas og vi fikk så god kontakt at jeg ble regiassistent på Battle in Heaven. Etter det ble jeg involvert i produksjonsselskapet bak filmene hans, Mantarraya, som hjalp med med å lage min første og andre film.
Se traileren til Los Bastardos:
Med to antihelter som heter Fausto og Jesus og årets mest kompromissløse åpnings- og avslutningsscene, markerer Amat Escalante seg som en ny sterk meksikansk stemme med Los Bastardos.
Åpningsscenen i kinoaktuelle Los Bastardos er uvanlig. Vi ser to skikkelser komme gående mot oss, men i flere minutter må vi ta til takke med å se dem på lang avstand, for regissøren Amat Escalanta har ikke hastverk. Han ønsker åpenbart å smøre oss med tålmodighet med en gang, for det er en krevende distanse han skal lose oss gjennom. Los Bastardos er en usentimental og dristig film om to ulovlige immigranters jakt etter arbeid og lykke i amerikanske forsteder. Men den som forventer et pulserende drama som Sin Nombre, der vi først og fremst ønsker at det skal gå godt med de ulovlige immigrantene, vil bli skuffet. Escalante er ikke ute etter sympati for rollefigurene sine, og den nevnte åpningsscenen er ment å gjøre oss møre nok til å tolerere det som skal komme.
– Jeg hadde tenkt lenge på den scenen. Hvordan skulle jeg introdusere dem, hvordan la dem komme inn i bildet? Jeg kom fram til at det ville være interessant å få dem til å vise seg langsomt, som noen slags spøkelser. Først ser vi ingenting, men så legger vi brått merke til to bitte små prikker i det fjerne.
– Jeg synes opptakstedet i åpningsscenen er interessant, det er slike kanaler du ser over hele Los Angeles. På Googlemap vil du se at de utgjør et sinnrikt kanalsystem. Her kan man kan passere bydeler og husrekker uten at man er på høyde med omgivelsene, uten at noen legger merke til det.
Filmen berører meksikanske dagsarbeideres utsatte posisjon som billig arbeidskraft og ulovlige innvandrere i California. Det er et tema som gjennomsyrer relasjonen mellom USA og nabolandet Mexico, og Escalante er selv en del av det. Faren hans var i sin tid ulovlig innvandrer i USA, mens moren var amerikansk statsborger. Selv bor han i en mindre by i Mexico.
– Faren min klatret over grensegjerdet til USA for å møte min mor på andre siden. Moren min gjorde også det samme ved et par anledninger. Så det er en del av vår nære historie og hverdag. Selv levde jeg i USA fram til jeg var 18 år, og jeg har hentet mye fra den erfaringen i Los Bastardos. Som de tomme forstedene, og det å føle seg som fisk ute av vannet. Selv om jeg ikke ser spesielt ”meksikansk” ut, ble jeg innimellom stanset av politiet i slike forsteder fordi jeg gikk alene. Man går jo ikke i amerikanske forsteder – man kjører bil. Jeg ønsket å få fram noe av denne ensomheten, denne ambivalensen.
Det var viktig for Escalante å skildre det faktum at Fausto og Jesus jobber – ikke bare i noen sekunder (og så klippe til at de er ferdige), men få en følelse av hva de holder på med mesteparten av tiden; manuelt, monotont arbeid.
– Det var viktig for meg å konfrontere publikum i kinomørket med denne virkeligheten. Jeg har også forsøkt å skildre det oppdraget de tar senere, om å drepe noen, på samme måten som disse andre arbeidsoppdragene. På en usentimental måte.
Det uvanlige med Los Bastardos er at Escalante ikke er ute etter vår sympati med disse to ”bastardene” – han vil ikke at vi skal synes synd på dem eller finne en åpenbar forklaring på deres handling i det faktum at de er fattige og utbyttet. Alle i filmen er på sett og vis både ofre og overgripere. Escalante tar ikke parti.
– Nei, jeg gjør ikke det. Og det er viktig. Vi har en virkelighet på hver side av grensen, men jeg har ønsket å lage en film uten grenser, uten de tradisjonelle forestillingene. For å sette det på spissen: Om en rasist ser filmen, så vil han kanskje oppfatte at den bekrefter noen av hans eller hennes fordommer. Men det kan fungere også motsatt vei – de ulovlige innvandrerne og meksikanerne vil sikkert ta noe av filmen til inntekt for sitt syn på denne virkeligheten.
Som i den klassiske Faustus-myten inngår Fausto (og Jesus!) en pakt med djevelen og bryter seg inn i en enslig kvinnes hus. Men Escalanta har aldri ønsket å skildre de to som onde, selv om de begår en forferdelig handling.
– De befinner seg i en situasjon som utløser noe destruktivt. De begår en uhyrlig forbrytelse, den verste. Men de er samtidig omgitt av vold og frykt og blir forgiftet av denne atmosfæren. Når de inntar huset til denne kvinnen er det som om de entrer Amerika. De forventer å finne noe som kan gi dem ly og varme, men de finner en kvinne alene i sitt hjem som på sett og vis er korrumpert og ødelagt. Så istedenfor å finne noe, så mister de noe.
Selv om Escalante ikke tar side på noe menneskelig plan, så kan man fornemme et sinne blant de ulovlige immigrantene i filmen over den behandlingen de utsettes for. For Escalante har det vært viktig å få fram hvordan den fastlåste politiske situasjonen bidrar til en situasjon som på lengre sikt ikke lar seg håndtere.
– Jeg forsøker å skildre en situasjon som blir så uholdbar at den til slutt kollapser. Og det er på mange måter der vi er i dag. Den amerikanske økonomien er helt avhengig av billig arbeidskraft, men samtidig blir disse innvandrerne behandlet som inntrengere. De ulovlige innvandrerne utnytter også denne situasjonen om de får anledning, men balansen i forholdet er brutal, de har ingen rettigheter. Filmen ble sluppet på kino i USA omtrent samtidig med at økonomien kollapset. Ting kan bare vare en viss periode når det eksisterer en for sterk disharmoni. Dette er noe jeg har ønsket å innlemme først og fremst på en visuell måte i filmen.
Escalante anvender ikke-profesjonelle skuespillere i filmen. Det har resultert i en tilnærmet ”uttrykksløs” spillestil som harmonerer med den usentimentale tilnærmingen. (Escalante erkjenner et visst slektskap til Robert Bressons filmer, og hevder å ha hentet mye inspirasjon fra den franske regissøren i sin første film, Amarradas). Både Jesus Moises Rodriguez og Rubén Sosa i de to hovedrollene er hentet fra de aktuelle miljøene, noe som fikk tragikomiske utslag da Sosa skulle delta på filmfestivalen i Cannes. Akkurat slik han som meksikaner ofte blir stanset av politiet i USA, ble han utenfor Cannes holdt tilbake av fransk politi som trodde han var, ja, nettopp – en ulovlig immigrant.
– Jeg kan ikke forestille meg filmens hovedroller med to stjerner med sminke. Det er på denne måten jeg opplever disse innvandrerne. Ruben hadde selv krysset grensen sju ganger da jeg traff ham. Han hadde blitt tatt av grensepolitiet hver gang. Han hadde levd et røft liv, og det var ikke enkelt for ham å spille i filmen. Men om jeg hadde brukt en 17-årig skuespiller, ville jeg ikke fått fram den samme troverdigheten og autensiteten – særlig med hensyn til stemmen, øynene og fysikken. Med Ruben behøvde jeg ikke å legge til mye, han hadde det rette uttrykket og innstillingen fra begynnelsen av. Det samme opplevde jeg med Jesus, som jeg fant i min egen hjemby. Han er en bygningsarbeider som broren min oppdaget på gata. De kuttene og sårene han har på hender og armer er fra det arbeidet han vanligvis gjør, og måten han snakker på ville vært umulig for en skuespiller å lære.
Escalante anser seg for å være en meksikansk filmskaper, selv om han har vokst opp i USA. Men han regner seg ikke som del av revitaliseringen innen kommersiell meksikansk film, anført av frontfigurer som Iñarritu, Cuaron og Del Toro som alle veksler mellom å lage film på begge sider av grensen. Det er Carlos Reygadas, en annen særegen meksikansk filmskaper som har coprodusert Los Bastardos, som Escalante nærer sterkest slektskap til.
– Det har skjedd mye bra i meksikansk film. Gjennom blant annet nye skatterabatter har volumet de siste årene økt. En god del av filmene er dårlige, men det har vokst fram en underskog av nye stemmer som ikke var der før. Mens Cuaron og de andre har ført til mer oppmerksomhet og penger i meksikansk film, har Reygadas vist veien for de som er opptatt av en mindre kommersiell og mainstreamorientert film. I 2003 så jeg Japón av Reygadas og følte at det var en film jeg lenge hadde ventet på. Jeg skrev til Reygadas og vi fikk så god kontakt at jeg ble regiassistent på Battle in Heaven. Etter det ble jeg involvert i produksjonsselskapet bak filmene hans, Mantarraya, som hjalp med med å lage min første og andre film.
Se traileren til Los Bastardos:
Legg igjen en kommentar