– Det er spørsmålet jeg kanskje burde kunne svare best på, men som er så vanskelig, sier Maria Bonnevie når vi kommer inn på hvorfor Lea, hovedpersonen i Engelen, søker seg til rusen og undergangen. I Margreth Olins sterke sosialpolitiske innlegg av en film, blir vi forelagt en rekke indikasjoner på hvorfor, men som Bonnevie selv formulerer det, så er det de menneskelige sidene ved dramaet som griper oss. Engelen er ikke noe moralistisk manifest.

     – Jeg deler Margreths ønske om å få satt de narkomanes utsatte livssituasjon på agendaen. Men filmen er ikke primært et politisk statement, men et drama med menneskelige dimensjoner. Det er mange nyanser i denne historien, og man kan se filmen på forskjellige måter. Det jeg synes er spennende er at Lea vokser opp i en dysfunksjonell familie, men tar et helt annet valg enn moren. Moren klamrer seg fast til et destruktivt forhold, det blir hennes trygghet. Men Lea tar et motsatt valg som er mer brutalt – hun gir slipp på datteren sin. Hun bryter sirkelen.

For Maria Bonnevie har rollen vært krevende både psykisk og fysisk. Og bak hele prosessen ligger et viktig fundament for filmen – menneskeskjebnen Pia, som Olin ønsket å lage dokumentarfilm om, men som hun valgte å gi slipp på. Selv om Bonnevie understreker at Engelen er blitt en annen film enn den som skulle handle om Pia, så har nettopp hennes skjebne vært en stor inspirasjon.

     – Det som gjorde at jeg ble veldig grepet av prosjektet var traileren Margreth viste meg, med materialet fra dokumentaren med Pia. Den gjorde enormt inntrykk. Så forhistorien med Pia var en inspirasjon for meg til å ville gjøre denne rollen. Samtidig er manuset i Engelen ganske langt unna Pias historie. Filmens fortelling bygger ikke lenger på Pias liv. Men jeg har møtt Pia og hun har hele tiden vært der som en inspirasjon og som en del av prosjektet.

Den kroppslige følelsen
Bonnevie kan fortelle om en lang prosess med prøvefilming, som foregikk parallelt med rollen i Brand på Nationaltheatret. Å spille narkoman var noe nytt, og hadde en psykisk og ikke minst fysisk side som måtte utforskes.

     – Jeg hadde mange samtaler med Margreth og flere av hennes venner som hadde vært narkomane. Vi snakket om mye forskjellig ved det å være narkoman, fra tekniske ting som å sette en sprøyte til psykologiske mekanismer om selve den mentale tilstanden. Jeg var også på Arken – et sted for narkomane kvinner – en fire dager i forkant av innspillingen. Dette var det eksterne forarbeidet jeg gjorde, i tillegg til den tilnærmingen til rollefiguren jeg foretok på egenhånd, med å gå i meg selv og hente fra egne erfaringer.

     Den kroppslige følelsen av å være narkoman bød på spesielle utfordringer: For hvordan tar man og føler på den?

     – Margreth ville at jeg skulle bli tynnere. Nå er det ikke slik at narkomane nødvendigvis er tynne, de kan like gjerne gå opp i vekt som ned. Men det var slik hun så for seg rollefiguren. Jeg begynte å trene med personlig trener og var påpasselig med hva jeg spiste. Hele prosjektet var krevende, og pågikk samtidig som jeg hadde prøver på Nationaltheatret med Brand. Det var en tre timer lang forestilling der jeg gikk rundt og bar på en 6 år gammel gutt. Så du kan si at jeg fikk mye gratis, ler hun. – Jeg hadde prøver på Nationtheatret på dagen og dro så rett til prøver med Margreth til klokka ni om kvelden, og så var det en uke med nattopptak og teaterprøver hele dagen. Det var et ekstremt tempo. Da handler det om ikke å bikke over, slik at du er i stand til å gjøre jobben din. Du begynner å innstille deg psykisk og fysisk på at om en måned skal rollefiguren din befinne seg i en bestemt tilstand, den skal sitte. Og sakte, men sikkert blir det sånn.

Vil du lese hele intervjuet, der Bonnevie blant annet forteller om Olins personinstruksjon og samarbeidet med den russiske filmregissøren Andrei Zvyagintsev, kan du tegne abonnement her: ABONNEMENT