Looking for Eric likner ikke på noen annen Ken Loach-film. Den første timen av filmen spilles helt overraskende som ren komedie, og inneholder noen av de morsomste scenene den britiske regissøren har skapt. Her er Loach i sjeldent opplagt humør når han balanserer dristig mellom komedie, romantikk og realisme i skildringen av livskrisen til en middelaldrende fotballfan. Kriser er utmerkede innfallsporter til stor komedie på film, og postmannen Eric Bishop (Steve Evets) havner i kategorien tragikomiske skikkelser når hustruen forlater ham og han sitter igjen med to stesønner som ikke respekterer ham. Han søker tilflukt på rommet sitt, der effekter fra et langt liv som Manchester United-fan og et fast inntak av marijuana får ham til å hallusinere fram Eric Cantonas skikkelse. Looking for Eric er sannsynligvis Ken Loach’ mest tilgjengelige film så langt, og definitivt den mest medgjørlige. Og regissøren selv var svært opplagt da han presenterte filmen i Cannes, der han kunne fortelle at det var befriende å gi seg i kast med filmen etter de siste årenes tyngre løft med It’s a free world og gullpalmevinneren Vinden som ryster kornet.

– Vi hadde bak oss et par filmer som var ganske tøffe å lage, så vi tenkte det kunne være fint å lage en film med et smil om munnen. Om komedien er en tragedie med en lykkelig slutt, så er kanskje denne filmen det. Det kunne gått i mange ulike retninger – som f.eks i retning av ren komedie. Vi var klare på at vi måtte spille denne filmen med en troverdighet i bunnen. Og all ære til skuespillerne for at de maktet å spille med dønn troverdighet. Noen ganger er filmen morsom, andre ganger trist. Men så lenge det ble gjort med troverdighet, så følte jeg meg trygg.

Til tross for solide kritikker og en gullpalme (Vinden som ryster kornet) har ingen av Loach sine filmer vært noen kommersielle suksesser. Men han har funnet sin nisje med lavt budsjetterte filmer og en karakteristisk robust human realisme. Looking for Eric ser ut til å bli hans største kommersielle suksess, noe Loach hilser velkommen med karakteristisk tilbakeholdenhet.

– Når det kommer til stykket handler det om å være tro mot tematikken. Det er det viktigste. Og blir det populært, så er det flott. Men først og fremst ønsker jeg å fortelle en historie på en troverdig måte og håpe at kinopublikummet kan gjenkjenne noe i den. Så langt har vi fått god respons på filmen og distributørene er villige til å lansere filmen i mange kopier.

Under lanseringen av filmen har Eric Cantona yndet å sammenlikne Ken Loach med Sir Alex Ferguson, Manchester Uniteds legendariske manager. Loach er i likhet med Ferguson ydmyk og får det beste fram i ham, sier franskmannen, som i Looking for Eric ikke bare har en sentral rolle, men også er kreditert som co-produsent.

-Noen spurte meg om Eric er en god skuespiller, og jeg svarte: Det kan du se av filmen. Han spiller slik han spiller fotball – med en karakteristisk stil og kreativitet. Som en virkelig god skuespiller ser han deg rett i øynene og formidler hva han har på hjertet.

Da Emir Kusturica lagde sin film om fenomenet Diego Maradona, kunne han ikke dy seg for å spille ball med fotball-legenden. Den serbiske regissøren skrøt til og med på seg en tidligere fotballkarriere. Men Loach kan forsikre om at han har holdt seg for god for den typen dumskap.

– Jeg har gjort noen dumme ting i livet, men ikke noe så idiotisk som å forsøke å spille ball med Eric.

Både Loach og hans faste manusforfatter Paul Laverty er etter eget sigende svorne fotballfans. Men de har begge vært klare på at å gjenskape fotballens egenart er umulig på film.

– Rytmen i fotballspillet er helt annerledes enn rytmen i en film. Det er vanskelig å få disse to elementene til å passe sammen. Når du ser en fotballkamp har den sin egen logikk som gjør at du ønsker å fortsette å følge kampen. Når du forteller med film krever det en bestemt type rytme og fart, og det er nesten umulig å gjenskape en virkelig kamp. Det hjelper ikke med digitale spesialeffekter. I Looking for Eric har vi ønsket å reflektere over spillet, over hvordan folk forholder seg til det. Det er øyeblikk i filmen der det vakre ved spillet og ferdighetene kommer til uttrykk, men vi kunne ikke følge en hel kamp.

Loach er like opptatt av fotballens unike felleskap som spillets individuelle ballkunstnere.

– Fotballen er et sterkt uttrykk for en fellesskapsfølelse, den samler folk. De fleste fotballag representerer et fellesskap og et sted. Det er en av få arenaer der det er lov å være nasjonalistisk. Og et sted der særlig menn, som ofte ikke er flinke til å gi uttrykk for følelser, kan uttrykke for det. Under en kamp kan du gjennomleve en lang rekke følelser – fra desperasjon til håp og triumf. Om en film kunne utløse de samme følelsene, så ville det vært litt av en film, det skal jeg fortelle deg.

Akkurat som Loach priser fotballens fellesskap, er han opptatt av det fellesskapet som har gjort ham i stand til å lage film på den måten han selv ønsker i over 40 år. Særlig hans faste produsent Rebecca O’Brien og faste manusforfatter Paul Laverty har vært uvurderlige sparringspartnere.

– Jeg har vært så heldig å kunne jobbe med Rebecca. Som produsent har hun skaffet meg muligheten til å gjennomføre prosjektene. Men ikke bare det – hun har bidratt til å skape en ramme for at vi kan arbeide godt og effektivt. For en produsents oppgave handler ikke bare om å betale regninger og holde rede på økonomien, det er en av filmens store misforståelser. Et annet lykketreff har vært å treffe denne skotske oksen av en manusforfatter som har den samme lidenskapen for fotball og politikk som jeg har. Vi er på vårt beste når vi jobber i team, når vi er et kollektiv. Jeg jobber med en forfatter som fortjener å bli tildelt fullt kreativt ansvar på lik linje med meg som regissør, det er min holdning. Det har vært et fabelaktig samarbeid.

Looking for Eric har norsk kinopremiere fredag 16.oktober.

Se traileren til Looking for Eric: