Fire nominasjoner – ok, vi er på glid. Jøss, betaler de alt – full pakke, første klasse? Ok, det lar seg kanskje gjøre å få avlyst den dugnaden og loppisen til korpset.

For det første – hvor ligger Sør-Korea? Egentlig?

Agnete Thuland (produsent fra Rubicon), Charlotte Frogner (Maria Blix) og jeg sitter på flyet til Frankfurt og blar fortvilet i Lufthansas magasin på jakt etter et kart. Og mellom kanapéer og champis finner vi landet som sponser det hele, bortenfor Kina, og rett før Japan, lissom. Ok, fjorten timer to go, vi har en touch down i Frankfurt, forsøker å lage en bakomfilm på flyplassen, men roter oss inn i en diskusjon om tannbørster med en statist fra Max Manus – for hva heter det egentlig på tysk – tannenbaum – han vil ikke lære oss tysk, det blir dårlig stemning, all grunn til å dra videre og setene på flyet fra Frankfurt er sånne du ellers aldri har råd til å sitte i – en flokk tyske stewardesser og en spabronzebrun femi mann med vinkler skjenker mer musserende, stemningen er god og sjelden har det vært lettere å reise – du får ikke samme typen jetlag i stoler med kontrollpanel med syv åtte knapperader og massasjefunksjon.

Sør-Korea er en merkelig greie. Førsteinntrykket er veldig rent, mye munnbind, redselen for svineinfluensa er ikke noe du kødder med der, man nyser i armkroken, det er ikke noe å lure på. Ingen som truer deg direkte, men du mer enn aner at de har sine metoder for å isolere uønskede bakterier. Ingen snakker engelsk, viser det seg, biler eldre enn tre år ser man ikke, ikke søppel heller, eller utlendinger. Eller tiggere. Eller hunder. Du kan gå i Seoul i timesvis uten å se andre hvitinger, og det er noe snålt med avstander i Seoul. En drosjetur fra et shoppingsenter til det neste tar fort en og en halv time, ikke fordi det er så utrolig langt eller fordi det er så mye trafikk, det er bare sånn det er. Valutaen er smårar, også, trickset er å trekke fra to nuller å dele på to, noe som er vrient på prislapper over to millioner, jeg mener, er du i ferd med å kjøpe en dings til de der hjemme for tusen eller hundre tusen kroner? Det rare er uansett at tar du ut 400.000 wong på en minibank, det vil si – hvis du finner en minibank – varer pengene veldig lenge. Uansett når du teller opp, har du drøssevis med penger. Til slutt måtte vi gi bort, glemme igjen penger, for å bli kvitt dem. Ikke fordi ting er så utrolig billig, det meste koster faktisk omtrent som i Norge, men fordi pengene av en eller annen grunn er der uansett. Vi har ingen forklaring på det.

Maten? Jeg har vel venner og bekjente som skryter av alt som er rått og spises med pinner og sverger til asiatisk. Vel, det ble en del pizza, for å si det sånn. Første flash forward kom vel på flyet – Charlotte klinte til og gikk for koreansk der Agnete og jeg kjørte trygt og mellom-europeisk. Du kunne velge mellom Sør-Korea og Oktoberfest. Charlotte gikk i baret. På bordet kom en suppeaktig dings med noen tuber til tilbehør. Typisk Lufthansa, lo vi, men der tok vi feil. Du skal være veldig entusisastisk på Asia for å verdsette koreansk mat. Der er jeg ørlite satt og fordomsfull. Et forsett hadde vi riktig nok – vi ville prøve hund. Leser man norske aviser, får man jo inntrykk av at det er det som er nasjonalretten i Korea, at man må være svært proaktiv for å unngå en terrier på tallerkenen, men det var heller motsatt. Hund er ekslusivt, småsært og noe du må lete deg frem til, viste det seg. Voff. Egne restauranter serverer hund avlet opp på egne farmer, det er ikke noe du får i lompe eller brød på gaten. Jeg spurte for sikkerhet skyld på et par hjørner, "is this hot dog", men det ble bare dårlig stemning. Man er fort inne i områder som er forbundet med skam, uten at man helt aner hvorfor. Vi klinte til uten det "sånn gjør man overhodet ikke" i Koreakurset. Dumt. Har du en Rough Guide, så bruk den litt i Asia.

Mye greier med å ta i mot og gi med to hender, kompliserte statuskoder. På en karakoebar fikk jeg klar melding om man ikke så folk i øynene mens man skålte, i hvert fall ikke om de hadde høyere status. Nå viste det seg heldigvis at jeg hadde relativt høy status på Sør-Koreas utesteder. Jeg er mann, jeg ha skjegg for øyeblikket og jeg er over en åtti såvidt og jeg er eldre enn både Agnete og Charlotte. Når jeg større grad introduserte reisefølget som meg og mine kvinner eller Charlotte som my daughter, åpnet det seg en annen verden. Folk bukket og smilte. Koreanere har veldig respekt for autoritet og rang. Jeg leste i en bok om koreanske flyulykker. Man forsket spesielt på koreanske piloter etter at stadig flere fly fra Korean Airlines deiset i bakken i vesten, og fant ut at det er vrient for koreanere å sette seg opp mot sjefen. Selv om kapteinen på et fly ligger i koma over spakene, tar ikke annen styrmannn affære så lenge det er puls. I møtet med flygelederen rundt New York kollapser den koreanske selvtilliten totalt. Brøler flygelederen fuck off, you wait, til en koreansk pilot, så venter de på ny beskjed. de venter og venter, vil ikke mase, og et par fly gikk tom for bensin og ramlet ned, fordi flygeledere i New York tar det for gitt at folk maser og sier at døren heller, nå var det faktisk min tur. Ikke noe av dette så jeg noe grunn til å ta opp ombord i LH 712 til Seoul, lettere nevrotisk mht flysikkerhet som jenter ofte er (det er tross alt ikke mer enn et par måneder siden jeg erfarte regelrett håndgemeng med en lesbisk konseptuell regissør med flyskrekk og tre Sobril og et antall whisky innabords da jeg midt i en pågående nødlanding i et dårlig forsøk på beroligende pludring kom i skade for å nevne at jeg regner Nina Karin Monsen som en venn av meg.) Vi drakk oss heller opp, diskutert hvorvidt det var en ekte tv-festival eller om det bare var kjøpt og betalt turistpropaganda.

Skulle jeg gi et generelt råd etter fem dager i Sør-Korea, er det vel at uansett hvor mye gjest man er så må man ta ansvaret for å skaffe seg mat. Vi gikk rett ned flytrappen, inn i en limo og etter noen våtservietter i ansiktet på et hotell som viste seg å være en del av Asias Disneyland, ble vi plassert i et greenroom med det vi fornemmet var Asias mest berømte mennesker pluss en håndfull europeere som representerte ulike tv-serier. Det var nå elleve timer siden sist vi spurte, og hver gang vi fisket litt med tolken om når kanapeene ville dukke opp,l flakket hun med blikket og ba oss holde oss i ro for mentalt å forberede oss på The Red Carpet. Mitt blodsukker var i fritt fall. Charlotte og Agnete var ganske ugne, de også, så jeg skar gjennom, forlot rommet med tolken i hælene, bare for å oppdage at betjeningen i nærmeste snackbar bare lo og sendte visakortet mitt rundt så alle kunne se. Du kan høyne status beraktelig i Sør-Korea med et gullkort fra DnbNor (de aner jo ikke at det aldri har vært penger på det,), men du får ikke kjøpt noe. Med Visa fra Norge har du så høy status at du ikke får lov til å betale. Det ble til at tolken fikset en sixpack med øl og snart stod vi i skjul i en koreansk garasje og drakk boksøl, Charlotte, Agnete og jeg i vårt beste tøy.

Et Sørkoreansk tv-show er glossy. Veldig enkle greier, et par steadycams, to kraner og en total. Scenografien er en krysning av lunchbuffeten på Dr. Holms i påsken og Star Wars på storskjerm. Programledere beveger seg ikke og kommer i grupper på tre av gangen. Leser vitser fra kort. Jeg vet det er ukorrekt å si, men vi så ikke forskjell på dem og registrerte at alle de tynne gutene med pannelugg fremkalte orgasmiske opptøyer bak i salen. Under glimtene fra de nominerte filmene, gikk det for et par tusen kvinner samtidig i løpet av tre sekunder, mange av dem hadde mikrofon og høyttaler og virket kledt for demonstrasjoner mot diktatorer eller masseutslettelsevåpen. Du bare ser etter jerrykannene med bensin. Er du fan i Sør-Korea er du veldig dedikert. Vi fikk en ørliten smak på det selv. Jeg vil vel ikke påstå at det var meg eller min kropp eller status eller gullkortet eller manusene til Hvaler som fikk dem til å skrike da vi entret den røde løperen, men det var ville tilstander. Jeg tror det var mine kvinner. Et fugleberg av fotografer og fans skrek og hylte. Agnete og Charlotte hadde glemt all motstanden mot å være sexobjekter. Lyden av blitz og kameramotorer var sånn litt ovedrevent kontentum fra Oscarutdelingen i Simpsonsversjonen. Det var heller ikke sånn at vi gikk i kø sammen med actionhelter fra Taiwansk såpe, neida, vi hadde løperen for oss selv og en liten fyr med pannelugg og smoking intervjuet oss og vi hørte våre egne stemmer kringkstes fra en PA på den andre siden av byen.

Av en eller annen merkelig grunn er Charlotte det hotteste navnet i Sør-Korea. Med all respekt for vår Charlotte, så var det nok et innarbeidet navn før vi ankom. Over alt er det Lotte Hotell World, eller Charlotte Theater Dong eller Lotte Shopping ditt eller datt. Den første dagen fotograferte vi Charlotte Frogner ved sånne skilt, men så gikk vi lei. Mange andre gøyale navn så vi. Vi er vel ikke mer sofistkerte noen av oss enn at navn som Kong-kuk, Heng Kuk og alt som ender på dong er gøy. Det er naturligvis leit når man får lættis i en drosje og sjåføren tror vi disser koreansk bilindustri eller Olympiastadion, men jeg trøstet meg med at min autoritet ofte lå over sjåførens bare på alder alene. Vi kompenserte allikevel med tung tipsing, uvitende om at tips av de fleste ansees som en form for korrupsjon. Men det skal vi ha, vi ga og tok imot med begge henda. Drosjelættis kostet oss bortimot ti Sørkoreanske månedslønninger.

Vi var nominert i fire klasser – Best Drama, Best Director (Maggi Bergheim), Best Actor og Best Writer. Det siste vil jeg ikke snakke om, en eller annen snuskete belgier i dårlig dress forsvant med det troféet. Men vi dro inn to førstepriser – for serien og for beste skuespiller. Charlotte Frogner bygget sin status vesentlig opp i løpet av timene i green room merket vi. Agnete og jeg ble sittende mer og mer for oss selv. Mens Charlotte fikk frukt, tannpirkere, egen tolk og skjønte etter hvert at hun ikke bare skulle motta pris, hun skulle faktisk dele ut et par også. På direkten foran hele Asia. Skuespillere bør jo være forberedt på impro, men med lavt blodsukker, et par boksøl og ganske mye snus innabords, kan det plutselig virke tricky å øve inn et ferdiskrevet manus med koreanske vitser og ordspill, ikke bare fordi koreanske ordspill har mange lag, men fordi bokstavene er annerledes også. Det er vrient å vente på et cue også, når det stort sett er vokaler du hører, vokaler som pumpes ut omtrent som om du er på Ustaoset og kiter i tredve kuldegrader og sterk vind. Mulig det var boksølen fra garasjen, men jeg kan sverge på at Charlotte snakket flytende Sørkoreansk fra scenen. Nå mister vi henne, tenkte jeg og så for meg Charlotte Frogner ta i mot norske ukeblader i et slags OL-palass etter to år som såpedronning på Sørkoreanske og taiwanske kanaler. Charlotte takket proft, men passerte ettminuttsgrensen da hun utdypet sin begeistring for Kim Rune Gullands vafler. Tolkene stakk hodene nervøst sammen, "waffels" what?. Og jada, med all respekt for Gullruten, men det er en sterk følelse å være på direkten med tredve til seksti millioner millioner seere, merket jeg selv da jeg stod der sammen med Agnete og dro inn en liten bauta for beste serie, det var deilig å se belgierne lene seg over til til de bleike BBC-folkene og spørre hvor i all verden Hvaler ligger. Jeg aner ikke hva jeg sa der oppe, men det var neppe i overenstemmelse med det som kom opp på koreansk over hodene våre. Agnete var mer på skinner, takket smatlige kommersielle tvkanaler i Europa og til og med finsk tv og var gjennomproff før hun avrundet med Kamsamida, som betyr no sånn som tusen takk, vi er glade for å være her i solens rike og ydmyke mottagere av det vi kan ta med to hender og måtte solen stå opp igjen i morgen for å skinne over oss alle, eller noe liknende. Det høstet stor applaus.

Hundekjøtt greide vi ikke, men karaoke fikk vi kjørt til gangs. Det heter riktignok ikke karaoke i Sør-Korea, sier du det ser de rart på deg. Vi snakker om norebang, da er de klare. Vi gikk forbi alle køer fordi vi var fra vesten merket vi og i løpet av kort tid var vi blitt en gjeng på ti tolv mennesker, en slags gay army light, som gliste og ropte og lot seg spandere på. I tillegg Torbjørn fra ambassaden som hadde inside om det meste og gjorde rede for koreansk basics. Med unntak av noen frityrstekte kyllingvinger på en bar der koreanere sponser shots på folk som vil snakke engelsk med dem, og stadig mer suppe uten smak, hadde vi ikke berørt det vi i vesten kjenner som mat med næring. The Gay Army sverget på at pistasisj, så mye man ville ha, var inkludert i pakkeprisen. Etter noe dealing der vi ikke gjorde noe nummer av de åpenbare påslagende som etter alt å dømme fortsatt finansierer homsehærens agerende uteliv, var det norebang non stop, et slags battle mellom østen og vesten. Karaoke tar de veldig alvorlig der borte, som over alt i Asia, og stemningen ble dårlig da Charlotte kuppet en Whitney Houston-duett mellom en taekwondo-instruktur og to jenter som ifølge dørvaktene enten var tretten år gamle eller prostituerte eller begge deler. De sang veldig bra alle tre, når sant skal sies, men Charlotte grisebanket dem. Stemningen var dårlig. Charlotte hadde også fortrinnet av å være to hoder høyere og attpåtil forstå ordene i sangene. Hun var proffere, rett og slett, du kødder ikke med Det Norske Teateret, stemningen var lav. Jeg er vel ikke en fyr som oppsøker allsang, men sammen med Agnete Thuland gjorde jeg Sunday, Bloody Sunday av U2 i et desperat forsøk på å bygge bro, men dette virket bare stikk imot sin hensikt. Den er vanskeligere å synge uten Bono, merket jeg, og jeg tror den norske bruken av tamburin og rytmeinstrumenter provoserte ytterligere. Koreanerene forsvant en etter en, nå var det bare den transseksuelle taekwondotrenere tilbake, og han virket muggen og klar for Evlybådy Was Kung Fu Fighting, og snart stod vi på gaten uten sko etter massiv forveksling av fottøy, totalt unødvendig, man ser faktisk lett forskjell på de lokale skostørrelsene som sjelden er over stor 27 og våre pailabber. Klokken var mye, vi fikk såvidt pistasjisen som var inkludret i inngangspengene og Charlotte lot seg fotografere ved siden av en diger døddrukken Sørkoreansk fyr i sliten dress med Kim Il Sung-snitt.

Shopping i Korea er som i vesten. Ikke spesielt billig. De store merkene. Gucci og sånn. Det blir til at du kjøper kjøleskapsmagneter, ginsengsjokolade og grønn te og sånn. Trenger du informasjon, bordreservasjon eller er du på vei inn i noe som kan utvikle seg til enkonflikt, refererer du bare til Mr. Lee, det er en døråpner. You have reservation, Sir? spør noen kanskje, og da svarer du bare myndig at Yes, I am Mr. Lee, this is my woman, big reservation, mens du lener deg litt mot dem. Det hjelper. Er du engstelig for jetlagen, er det to ting som gjelder – kjør første klasse hele veien og snu døgnet kontinuerig, ikke la noen tidssoner sette seg nevneverdig i kroppen, hold det gående med risbrennevin, kaffe og småkaker så er du snarere manisk enn trett og uggen når du ankommer Frankfurt. Jeg vet jo ikke om de leser dette, men mange takk for turen, Korea. Dere gjorde noe med selvtilliten vår. De lager ikke sånne røde løpere her hjemme.