– Jeg sa til Ang at det skulle være som en zombiefilm: Først dukker én hippie opp, så kommer en halv million av dem, forteller forfatter og produsent James Schamus om Taking Woodstock.
– Jeg sa til Ang at det skulle være som en zombiefilm: Først dukker én hippie opp, så kommer en halv million av dem, forteller forfatter og produsent James Schamus om Taking Woodstock.
James Schamus er nesten uløselig knyttet til Ang Lees filmunivers som hans manusforfatter og faste produsent. Hans CV gjenspeiler også sentrale deler av den amerikanske independentfilmens framvekst – fra å være et marginalt fenomen på 1990-tallet til å bli en del av mainstreamsfæren i det nye årtusenet, særlig gjennom Lees formidable suksess. Schamus har som produsent også hjulpet frem en lang rekke andre filmskapere som har hatt stor betydning for utviklingen av den amerikanske independentfilmen ( bl.a Todd Solondz, Todd Haynes, Tom Kalin og Edvard Burns).
Dette intervjuet ble gjort per epost.
Hvorfor valgte dere en så lite problematiserende film om disse sjelsettende dagene i Woodstock?
– Vi har hele tiden elsket ideen om at for vår helt i denne filmen, og for oss alle, så er det ideen om Woodstock – som ikke en gang fant sted i Woodstock! – som er så transformerende. Bare se for deg hvor tåpelig det ville blitt om vi plasserte en parykk på en skuespillerinne og lot henne mime til en Janis Joplin-låt. Særlig fordi om du vil se og høre konserten (som heller ikke flertallet av de som var der kunne – de befant seg ikke nærme nok scenen) så kan du alltids se den fantastiske dokumentaren fra Woodstock. En annen årsak er at om Ang ville laget enda en film som Lust, Caution, så ville jeg tatt livet av meg (ikke misforstå: Lust, Caution er for meg hans aller største film).
Var dere noen gang redd for at det skulle bli for mye komedie, for mye feelgood – og forventer dere kritikk for denne framstillingen?
– Noen kritikere var åpenbart sjokkert over at Ang har laget en mild og fornøyelig film. Men om du ser tilbake på The Wedding Banquet and Spis, drikk, mann, kvinne, vil du se at det er en naturlig del av hans repertoar.
Hva var det ved den selvbiografiske boken til Elliot Tiber som gjorde den interessant som utgangspunkt for en film?
– Vi kunne laget 20 filmer basert på Elliots memoarer, men vi valgte denne spesifikke historien som vi syntes var søt – om en ung mann utenfor allfarvei som gjennom én desperat telefonsamtale bidrar til å endre historiens gang, og som samtidig finner ut hvem han er i løpet av prosessen.
Er dette en film om uskylden som brast i ungdomsopprøret? Var Woodstock en uskyldig happening eller en kalkulert forretningsmodell for framtiden – eller begge deler?
– Vi vurderer som regel uskyld som noe som kommer før en erfaring, som noe man mister. Men det er faktisk noe vi kan skape. I 1969 var ikke folk mer uskyldige enn folk var det i August 2009 (eller i Desember 1969, da Rolling Stones holdt deres konsert på Altamont der Hells Angels drepte en mann rett foran scenen). Denne filmen er en feiring av den formen for skaperverk.
Da hundretusener unge invaderte det vesle stedet oppsto et voldsomt kulturkræsj. Dere har valgt å skildre det som komedie, nesten farseaktig?
– Jeg sa til Ang at det skulle være som en zombiefilm: Først dukker én hippie opp, så kommer en halv million av dem.
Kulturentreprenøren Michael Lang forteller mot slutten av filmen om sitt neste konsertkonsept med The Rolling Stones, den voldelige Altamont-konserten. Kan vi si at Woodstock var motkulturens store fest, og at Altamont ble blåmandagen?
– Hva om de alltid var en og samme begivenhet, det samme øyeblikket? Vi ønsker gjerne å se på dem som totalt separate begivenheter. Men vi må innlemme begge som en del av vår refleksjon over hvorfor Woodstock fortsatt gir oss håp.
Du var ti år da festivalen fant sted. Hvordan vil du beskrive din personlige erfaring med denne perioden?
– Jeg gjorde opprør ved å ha veldig kort hår, smale slips og ved å lytte til The Dead Kennedys.
– Jeg sa til Ang at det skulle være som en zombiefilm: Først dukker én hippie opp, så kommer en halv million av dem, forteller forfatter og produsent James Schamus om Taking Woodstock.
James Schamus er nesten uløselig knyttet til Ang Lees filmunivers som hans manusforfatter og faste produsent. Hans CV gjenspeiler også sentrale deler av den amerikanske independentfilmens framvekst – fra å være et marginalt fenomen på 1990-tallet til å bli en del av mainstreamsfæren i det nye årtusenet, særlig gjennom Lees formidable suksess. Schamus har som produsent også hjulpet frem en lang rekke andre filmskapere som har hatt stor betydning for utviklingen av den amerikanske independentfilmen ( bl.a Todd Solondz, Todd Haynes, Tom Kalin og Edvard Burns).
Dette intervjuet ble gjort per epost.
Hvorfor valgte dere en så lite problematiserende film om disse sjelsettende dagene i Woodstock?
– Vi har hele tiden elsket ideen om at for vår helt i denne filmen, og for oss alle, så er det ideen om Woodstock – som ikke en gang fant sted i Woodstock! – som er så transformerende. Bare se for deg hvor tåpelig det ville blitt om vi plasserte en parykk på en skuespillerinne og lot henne mime til en Janis Joplin-låt. Særlig fordi om du vil se og høre konserten (som heller ikke flertallet av de som var der kunne – de befant seg ikke nærme nok scenen) så kan du alltids se den fantastiske dokumentaren fra Woodstock. En annen årsak er at om Ang ville laget enda en film som Lust, Caution, så ville jeg tatt livet av meg (ikke misforstå: Lust, Caution er for meg hans aller største film).
Var dere noen gang redd for at det skulle bli for mye komedie, for mye feelgood – og forventer dere kritikk for denne framstillingen?
– Noen kritikere var åpenbart sjokkert over at Ang har laget en mild og fornøyelig film. Men om du ser tilbake på The Wedding Banquet and Spis, drikk, mann, kvinne, vil du se at det er en naturlig del av hans repertoar.
Hva var det ved den selvbiografiske boken til Elliot Tiber som gjorde den interessant som utgangspunkt for en film?
– Vi kunne laget 20 filmer basert på Elliots memoarer, men vi valgte denne spesifikke historien som vi syntes var søt – om en ung mann utenfor allfarvei som gjennom én desperat telefonsamtale bidrar til å endre historiens gang, og som samtidig finner ut hvem han er i løpet av prosessen.
Er dette en film om uskylden som brast i ungdomsopprøret? Var Woodstock en uskyldig happening eller en kalkulert forretningsmodell for framtiden – eller begge deler?
– Vi vurderer som regel uskyld som noe som kommer før en erfaring, som noe man mister. Men det er faktisk noe vi kan skape. I 1969 var ikke folk mer uskyldige enn folk var det i August 2009 (eller i Desember 1969, da Rolling Stones holdt deres konsert på Altamont der Hells Angels drepte en mann rett foran scenen). Denne filmen er en feiring av den formen for skaperverk.
Da hundretusener unge invaderte det vesle stedet oppsto et voldsomt kulturkræsj. Dere har valgt å skildre det som komedie, nesten farseaktig?
– Jeg sa til Ang at det skulle være som en zombiefilm: Først dukker én hippie opp, så kommer en halv million av dem.
Kulturentreprenøren Michael Lang forteller mot slutten av filmen om sitt neste konsertkonsept med The Rolling Stones, den voldelige Altamont-konserten. Kan vi si at Woodstock var motkulturens store fest, og at Altamont ble blåmandagen?
– Hva om de alltid var en og samme begivenhet, det samme øyeblikket? Vi ønsker gjerne å se på dem som totalt separate begivenheter. Men vi må innlemme begge som en del av vår refleksjon over hvorfor Woodstock fortsatt gir oss håp.
Du var ti år da festivalen fant sted. Hvordan vil du beskrive din personlige erfaring med denne perioden?
– Jeg gjorde opprør ved å ha veldig kort hår, smale slips og ved å lytte til The Dead Kennedys.
Legg igjen en kommentar